Halvannet år etter skilsmissealbumet Ghost Stories, som gjorde dem til 2014s mest strømmede band, er britiske Coldplay tilbake. Frontfigur Chris Martin har antydet at A Head Full Of Dreams kan være bandets siste.
Det fargesterke, kaleidoskopiske coveret til A Head Full Of Dreams hinter om at bandet – som lenge har hørtes relativt selvhøytidelige ut – er i en mer leken modus denne gang. At norske Stargate, som har hits fra artister som Beyoncé og Rihanna på samvittigheten, bidrar som produsenter og låtskrivere, gjør også at det ikke er unaturlig å vente noe nytt fra bandet denne gang.
For en drøy uke siden ble listen over samarbeidspartnere på albumet sluppet. Den inneholder navn som Barack Obama (!), skuespiller Gwyneth Paltrow (som også er eks-kona til Chris Martin), Noel Gallagher og Blue Ivy Carter – datteren til Beyoncé og Jay-Z. Når den første wow-effekten har lagt seg fremstår listen mer som et middel for å oppnå nettopp oppmerksomhet i forkant, fremfor å berike utgivelsen musikalsk.
Nok forventninger. Her er dommen over A Head Full Of Dreams, låt for låt:
1. «A Head Full Of Dreams»
Albumet åpner med en pulserende bilstereo-låt som byr på en effektiv basslinje og antydning til diskovibber. Produksjonen er fyldig og flott, men låta fester seg ikke, selv etter utallige runder i hodetelefonene. Bandet har med seg et stort kor, blant andre Blue Ivy Carter. Det tilfører ikke låta noe særlig, og er det første tegnet på at de mange navnene på lista over bidragsytere er mest til pynt.
2. «Birds»
Viderefører det elektroniske uttrykket britene har utforsket på sine siste utgivelser. Energinivået er fortsatt høyt. For høyt. Det høres ut som Chris Martin skynder seg avgårde, uten å vite helt hvor han vil. Det må være lov å humre litt over den plumpe tekstlinjen «We don’t need words / we’ll be birds». Låta blir fryktelig masete mot slutten, før den avsluttes brått – det skjerper oppmerksomheten inn mot neste post.
3. «Hymn For The Weekend»
En låt kan knapt åpne mer storslått enn med fuglekvitter og Beyoncé på vokal. Coldplay liker å gjøre det stort. Låta er langt mer soula enn man forventer fra det britiske bandet. Det er første gang vi virkelig blir minnet på at Stargate er involvert. Låta er tungt rytmisk, og preges av saksofon, trombone og trompet. Den livsbejaende stemninga virker mer troverdig her enn på de to foregående. Det er tydelig at bandet vil bort fra melankolien fra forrige utgivelse. Beyoncé synger bra, og kunne godt vært enda mer i fokus. Svenske Avicii er også kreditert, uten at det kommer tydelig frem hva han egentlig gjør. Men det er jo et fint navn å ha på lista, da – og låta er albumets beste.
4. «Everglow»
Klassisk, pianodrevet Coldplay-ballade. Sårheten var plutselig tilbake. Albumets lighter-/smarttelefon-/grine-låt. Handler om de som forsvinner ut av livet, og passende nok bidrar Gwyneth Paltrow med overskriftvennlig og knapt hørbar bakgrunnsvokal. Om Martin vil lette på dårlig samvittighet eller bare skaffe bandet oppmerksomhet når han erklærer at «this particular diamond is extra special» er uklart.
5. «Adventure Of A Lifetime»
Har vært å høre som singel noen uker. Britene lener seg mot disko, kanskje inspirert av suksessen låter som Dafts Punks «Get Lucky» har hatt ved å de siste år. Her skal vi feire livet! Låta henvender seg til en person som har fått Martin til å kjenne seg levende igjen (kanskje hans nye kjæreste Annabelle Wallis), og han synger at han kjenner hjertet banke. Metaforen fra forrige låt videreføres. Her er det de nyforelskede som er diamanter, men barna Chris Martin har med Gwyneth Paltrow – Apple og Moses – er blant denne rundens knapt hørbare korister.
6. «Fun»
Duetten med svenske Tove Lo handler om noe som tar slutt, og at man må sloss for det man vil at skal vare. Versene er ganske triste, og refrenget er typisk Coldplay; storslått og med nynning. Tove Lo synger fint, men låta er forutsigbar og kjedelig heller enn morsom.
7. «Kaleidoscope»
Joda, det er få band forunt – og ganske rått – å kunne skrive opp selveste Barack Obama på lista over bidragsytere. Etter halvannet minutt med spoken word fra den amerikanske poeten Coleman Barks samples et kort strekk av «Amazing Grace», sunget av den amerikanske presidenten under minnestunden for ofrene under skytingen i en kirke i Charleston, South Carolina i juni. Og det er alt. Det knapt to minutter lange mellomspillet, som dette egentlig er, har ikke så mye med helheten på albumet å gjøre. Men det er jo alltid greit å bli minnet på at man skal være takknemlig for det livet har å by på.
8. «Army Of One»
De tre og et halvt første minuttene høres , til tross for noen forsiktige nikk mot det klubbete, ut som noe vi har hørt Coldplay gjøre før. Storslått, uten så mye innhold. Deretter går låta i en mørkere, mer klubbete, retning. Det kiler godt i et par sekunder, men blir fort kjedelig igjen. Chris Martin byr på mer sjelegransking, men gjentar seg selv. Seks minutter er for langt, til tross for at dette på mange måter er to låter i ett.
9. «Amazing Day»
Nok en følsom, pianodrevet låt full av tomprat. Den oppleves som uforståelig fyllmateriale, og er altfor kjedelig til å rettferdiggjøre å kreve fire og et halvt minutt av livet ditt. Kunne de ikke laget en EP i stedet? Låta virker som et tvungent forsøk på å lage en klinelåt, men gir meg mer lyst til å slå hodet i bordplata.
10. «Color Spectrum»
Nok et mellomspor. Står i stil med det kaleidoskopiske coveret, men har lite relevans utover det.
11. «Up & Up»
Nok en låt på over seks minutter, uten å ha nok innhold til å forsvare det. Godt at det er siste låt. Den er repetitiv på den kjedelige måten, men produksjonen er, som på albumet for øvrig, smakfull. Låta har noe oppløftende ved seg, og det er lett å se for seg bandet spille den mens det drysses store mengder konfetti over dem. Gitarsoloen fra Noel Gallagher er helt på det jevne, og later til å være der først og fremst for å kunne skrive han som bidragsyter. Det samme gjelder Brian Eno – nå også korist (!) – og Martins nye livsledsager Annabelle Wallis.
Trine Aandahl
