Rubik: Bylarm, John Dee
Spektakulære finner leverer formtopp med en sceneutstråling svært få band kan matche.
Var du så heldig å få med deg Rubiks nesten-innertieralbum Dada Bandits av fjoråret, visste du hva du hadde i vente: et heseblesende konglomerat av alt fra Sufjan Stevens til Architecture In Helsinki til [sett inn navnet på ditt favoritt-alternativ-popband-her], en referansehalsende blanding av det du helst putter på den miksteipen du gir nestenkjæresten din.
Og selv om dette er et band som uunngåelig kommer inn under det loslitte indie-begrepet, er det først og fremst spillegleden og den fantastiske sceneenergien man husker fra denne kvelden på John Dee. Her snakker vi en oktett som ikke nøler med å bruke hverken trombone eller barnehage-aktige rytmeinstrumenter, og kompletterer man med en estetikk et sted mellom Davy Crockett og Oluf, er det fort gjort å plassere dem i en bås med utstuderte ungdommer med referansesekken full av Sub Pop- og Arts & Crafts-backkatalog.
Dette er dog uviktig, for det er i smeltepunktet mellom kompliserte, overraskende melodier og eksplosiv fremførelse Rubik lykkes, og denne blandingen blir fullstendig uimotståelig, uavhengig av musikksmak. Fra åpningssporet «You Jackal» og ut blir dette en hysterisk seanse der melodier flettes rundt hverandre av et kobbel instrumentalister som er like upretensiøse som de er dyktige. Resultatet blir uforutsigbart, avhengighetsskapende og til syvende og sist vanvittig diggbart, og dersom man skal utsi en «mest sjarmerende»-vinner blant årets Bylarmartister er det ingen tvil hvor min stemme havner.
Jørgen Hegstad
