Da tyskeren Henrik Weber stod på scenen under Øyafestivalen i forfjor som Pantha du Prince, var det med en håndfull flere fascinerende triks i ermet enn man kan forvente av den jevne technokonserten. For Weber – for anledningen kledd i en gotisk munkekappe – hadde vært en tur i perkusjonens Edens hage og brakt med seg klokkeinstrumenter i alle tenkelige former, inkludert et massivt tretonns kirkeklokkespill (eller carillon, som det heter på fint).
Men selv om dette var et møte mellom klassisk og klubbmusikk utenom det vanlige, føltes det likevel aldri unaturlig å se perkusjonister som Jaga Jazzist-trommeslager Martin Horntveth, Lars Petter Hagen og Oslo Rådhus-klokkekapteinene Håkon Stene og Vegar Sandholt gå under navnet The Bell Laboratory for å dele scene med tyskeren.
For på både forgjengeren Black Noise (et album jeg stadig vender tilbake til; har du ikke ennå hørt på det, begynn gjerne med det eksemplariske Panda Bear-samarbeidet «Stick To My Side«) og 2007-utgivelsen This Bliss flyter nemlig naturtro samples av klokker og naturlyder rundt i Webers minimalistiske og kroppstempererte technounivers.
Likevel er det påfallende hvor mye plass de utallige kiloene med messingklokker, marimbaer og hva-det-måtte-være tar på samarbeidsskiva Elements of Light. Fort mer enn godt tenkes kan. Det første av kun fem spor, «Wave», består utelukkende av pen, dryppende metallklang – og det skal ta nesten tre minutter inn i neste kutt («Particle») før produsenten gir ordentlig lyd fra seg.
Ikke at det nødvendigvis ligger noe galt i det; Elements of Light burde nemlig nytes som det helhetlige musikkstykket det er. Men når også avslutningsnummeret «Quantum» glimter av Webers fravær, fremstår arbeidsfordelingen mellom Bjellelabaratoriumet og Prinsen jevnt over temmelig skjev.
Det er tross alt øyeblikkene der den katedralske klokkekimingen og hodetelefonstechnoen konstant spiller på lag at samarbeidsprosjektet briljerer – som over 17 drøye minutter i «Spectral Split», albumets massive og voksende juvel, eller på den groovy femminutteren «Photon», som for så vidt er det nærmeste Elements of Light kommer Pantha du Princes vuggende signaturtechno.
Henrik Weber selv er nok ikke så opptatt av å skulle diskutere hvorvidt dette bare et spennende sidesprang eller hans offisielle fjerdealbum, men sett utad fremstår Elements of Light til syvende og sist mindre hans enn man kunne håpe. Tross alt: Grunnlaget for samarbeidet er organisk perkusjon som et element i hans lune nesten-klubbmusikk – og ikke motsatt. Men gi meg mer enn gjerne muligheten til å se dette blir fremført live igjen.
Kim Klev
