Den nervøse sjarmøren

2015 ble året da drømmen om å være musiker på heltid ble virkelighet. Nå har Kvammen sin første rolige uke på et halvt års tid. Hans definisjon av rolig er tydeligvis å klemme inn et portrettintervju, en opptreden på jubileet til Dagsnytt 18 på Rockefeller og en konsert på Ås på ei uke.

Møtte seg selv i studiodøra

For et år siden var situasjonen annerledes. Etter å ha brukt mye tankekraft på hvordan han ønsket at debutalbumet skulle høres ut, var Kvammen omsider i studio. Med som produsent hadde han Even Ormestad, anerkjent musiker som blant annet spiller i Jaga Jazzist.

Forventningene hans var høye, både til seg selv og til resultatet. Det samme var selvtilliten. Allerede i begynnelsen av 2014 hadde den unge visesangeren fått oppmerksomhet takket være singelen «Ingen vega utenom» og gode liveprestasjoner på musikkbransjetreffet by:Larm.

– Jeg trodde jeg hadde det som skulle til, men møtte meg selv i døra flere ganger. Det fantes flere aspekter ved å lage musikk enn det jeg visste på forhånd, sier Kvammen, og tar en bit fra kjeksfatet han har satt fram på IKEA-bordet.

Som musiker er han selvlært. Kvammen har alltid relatert til musikk på et emosjonelt nivå, uten å tenke så mye på akkorder og slikt. I samarbeid med en rutinert musiker som Ormestad bød det på utfordringer.

– Dette har jeg ikke snakket om før. Jeg har vel vært litt redd for at det skal bli fremstilt veldig tabloid. Even hadde tydelige beskjeder om hvordan ting skulle gjøres. Innimellom visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle få til det han ba om. Jeg husker spesielt et vokal-opptak som endte med at jeg slo i veggen og gikk min vei, fordi jeg var så frustrert over meg selv. Ei uke før plata skulle ferdigstilles satt jeg hjemme alene og holdt på å gå på veggen. Var nesten på gråten. Jeg trodde tidvis at hele greia skulle gå til helvete.

Dyrket raring-rolling

Kvammen sitter godt fremoverlent på pinnestolen mens han prater. Gestikulerende drar han det halvlange håret enda lengre fram i panna. Selv om han tilsynelatende har en plan for hva han vil ha fram, blir det mye stotring. Lange, usammenhengende setninger som går i alle retninger og modereres fortløpende.

Usikkerheten rundt hvorvidt albumet holdt mål hang ved i månedene mellom innspilling og slipp. Da «Du fortenar ein som meg» ble A-listet på P3, skjønte han at han hadde gjort noe riktig. I mars kom albumet Fremad i alle retninga, som ble belønnet med rause anmeldelser fra landets største medier. Kvammen hadde knekt en kode. Samtidig som albumet bygde på den rotnorske visetradisjonen, tilførte han et nytt, ungt perspektiv.

Selv sier han at han ikke kunne laget debutalbumet, som han omtaler som prematurt, uten å bruke første halvdel av tjueåra til å «suse på». For selv om veien frem til livet som artist kanskje ikke har vært så kronglete, har den vært full av avstikkere. Inntil få år siden hadde nemlig hallingen ingen anelse om hva han skulle bruke livet på.

Som tenåring på Geilo var han med på mye, men følte seg som en outsider. I ettertid sier han at han kanskje også dyrket raring-rollen litt, der han satt på rommet og lot The Beatles, Neil Young og Sonic Youth vekke musikkinteressen.

Tenåringen syntes hjembygda var for liten, og hadde en enorm utferdstrang. Den fikk sitt utløp da Kvammen var ferdig på videregående. Kun avbrutt av pauser hvor han jobbet i skiheisen på Geilo bestod begynnelsen av tjueåra av lange backpackerturer til Vietnam, Italia og Nepal.

– Det var et typisk middelklasseopprør. Sånn finne seg sjæl-ræl. På den tida var jeg veldig bekymringsfri. Men så kommer jeg jo fra fra en familie med veldig trygge verdier. Budskapet har alltid vært «du må skaffe deg fast arbeid». Etterhvert fikk jeg vel litt angst for at jeg skulle ende opp helt ute på sida fra alt, så det var vel da jeg fikk det for meg at jeg måtte begynne å studere.

Et jålete utskudd

Selv om han hadde begynt å skrive låter mens han jobbet i skiheisen, valgte han fornuftig, og begynte på studier ved NTNU, Blindern og BI. Ingen av dem ble fullført. Sakte, men sikkert innså han at han måtte satse på musikken.

Kvammen forteller at han ser seg selv som det «artsy» utskuddet i familien. En fyr med stort behov for å uttrykke seg, og som noen ganger tenker at resten av familien synes han er en selvopptatt jåle. Forholdet mellom far og sønn er som det ofte er; de snakker ikke så mye om sitt indre liv. At faren er stolt over sønnens musikalske bragder er likevel tydelig. På Daniels 27-årsdag, en drøy måned etter at debutplata ble sluppet, ringte den ordknappe, vanligvis økonomisk måteholdne mannen til sønnen.

– Han fortalte han hadde vært på sportsbutikken på Geilo og kjøpt sånne dyre Ole Einar Bjørndalen-ski til meg. Da jeg påpekte at det jo var litt voldsomt, sa han bare: «det går bra, det». Det er det mest direkte jeg har fått av skryt, men det er strengt tatt en stor hedersbetegnelse fra en nokså nøktern fyr.

Flau over egen låt

Den andre dagen av intervjuet vil Daniel helst møtes et annet sted enn hybelen – «den er så lite inspirerende».

Ti minutter forsinket haster artisten, som sier han nok har blitt mer distré i løpet av det siste året, inn på avtalt kafé, nyvåknet, nydusjet og med grå collegegenser med mørke flekker av regn. Etter å ha fått frokosten på bordet er han klar til å fortsette. Men samtidig som det første spørsmål stilles, kommer noen kjente toner over anlegget. Det konsentrerte ansiktsuttrykket til Kvammen vrir seg over i en blanding av overraskelse og ubehag.

– Det tror jeg aldri jeg blir vant til. Er det du som har fått dem til å sette den på? Dette var litt rart, sier han mens det første refrenget i «Du fortenar ein som meg» høres i bakgrunnen.

For ordens skyld: Kaféen spilte den av egen vilje.

Så langt har 2015, ifølge Kvammens eget regnskap, bydd på 98 spillerjobber. Ei helg startet på en folkehøgskole i Vang, tok en svingom innom VG-lista på Rådhusplassen i Oslo med 70.000 tilskuere, og endte på et bedehus i Hallingdal.

Selv om du er av den takknemlig typen er overgangen til et liv der reisedøgnene er i flertall og folk kjenner deg igjen på gata naturlig nok slitsomt. For flere enn hovedpersonen. Kvammen omtaler samboeren som tålmodig og støttende.

– Jeg skjønner at det av og til kan bli litt mye «Daniel Kvammen i monitor». Det ville sikkert vært en påkjenning for mange forhold at dynamikken endrer seg. Noen ville nok syntes at det blir for vanskelig, men så har en noen som tar det veldig kult. Hun tilhører den kategorien.

Sjekket opp av flyvertinne

For et år siden visste et fåtall hvem Daniel Kvammen var. Nå blir han stoppet av folk på gata.

Det mest absurde øyeblikket skjedde tidligere i høst. Kvammen hadde vært på dagstur i Trondheim for å spille på P3aksjonen, og på vei ombord i flyet på vei tilbake, la han merke til at ei uvanlig pen flyvertinne smilte til han. På plass i setet benyttet han tida til å ta seg en blund – men våknet av at den samme flyvertinna kom for å servere kaffe og te, og like gjerne satte seg ned for å slå av en prat.

– Jeg tenkte litt sånn «jaja, lite folk på flyet. Hun trenger sikkert noe å finne på for å få tida til å gå».

Samtalen fløyt om løst og fast, og det slo ikke Kvammen at det kanskje var noe mer enn vanlig småprat før hun spurte hva han skulle samme kveld. Da han litt forfjamset svarte at han skulle på konsert med noen kompiser, spurte hun om å få bli med.

– Jeg reagerte litt sånn «eeh, jo, ok». Perpleks fyr, ubekvem med uvante situasjoner. Rett etter dette gikk vi inn for landing, og hun forsvant. På vei ut av flyet møtte jeg henne i døra, og det ble da subtilt lagt en lapp med et telefonnummer i hånda mi, med det som best kan beskrives som et lurt smil. Jeg gikk ut av flyet, inn i gangene på Gardemoen og tenkte «Er det dette livet mitt har blitt til? Dette har jeg bare sett på film!»

Han så aldri flyvertinnen igjen, men kom tilbake til Bjølsen med en historie både han og samboeren kan le av.

I desember avslutter Daniel Kvammen høstturnéen på Rockefeller i Oslo – en arena han sier det blir enormt stas å spille i. Det markerer slutten på et hektisk år. Til våren håper han å kunne ta en pause.

– Etter en liten vårturné er faktisk planen å legge seg helt i eksil fra alt som kan minne om frenetisk artistliv, helt fram til festivalsommeren. Dette mens jeg samtidig skriver på den nye plata. Ei plate jeg har planer om at skal bli heilt killer!