Det er naturlig å tro at 24 år gamle Janelle Monáe føler en viss tilfredshet. Det er allerede to år siden hun ble signa til Diddys egen label, og i sommer turnerer hun med Erykah Badu. Missy Elliott, Prince og Outkast er erklærte tilhengere; det er ikke rart Janelle tør å være ekstremt ambisiøs på sin første fullengder.
The ArchAndroid er noe så spesielt som del to og tre av i alt fire suiter i en sci-fi-saga. En androide fra verdensrommet forelsker seg i et menneske og hisser på seg onde krefter. Sært, sier du? Ja – men følelsesmessige kvaler kombinert med elegante overganger og et velfylt lydbilde får det til å funke, og understreker at ingenting er tilfeldig i dette fiktive universet.
Janelle forklarere konseptet:
Samarbeidspartnere som ex-Outkasten Big Boi, hiphop-poeten Saul Williams og indiefavorittene i Of Montreal skaper god variasjon i albumet; uten dem kunne nok The ArchAndroid kjapt blitt ensartet.
Platen slippes ett år senere enn planlagt. De perfeksjonerte stryke- og blåsearrangementene og en grøssende god produksjon bekrefter at utsettelsen var en god idé.
Det drøyt 70 minutter lange eposet er en intens lytteopplevelse, og når Monáe elegant balanserer mellom det pompøse og det lekne bør sjalusien velte fram i alle som har forsøkt å lage et konseptalbum.
The ArchAndroid er befriende fritt for låter som umiddelbart peker seg ut som forsøk på å lage radiohits. Førstesingelen ”Tightrope” med nevnte Big Boi ble sluppet i januar, men har ikke fått oppmerksomheten den fortjener her til lands. ”Cold War” er valgt ut for å kapre nytt hitland; men den jobben kunne følelsesladde ”Locked Inside”, forløsende ”Come Alive” eller tropiske ”Dance or die” også gjort.
Et par lange og daffe låter gjør at ”The ArchAndroid” taper seg mot slutten. Albumet bør allikevel høres i sin helhet. Kombinasjonen av sterke enkeltlåter og korte spor sikrer både spennvidde og et helhetlig uttrykk, og gjør denne platen til et aldri så lite spaca mesterverk.
Trine Jørgensen Aandahl
