Noen mener at «No Tears Left To Cry», Grandes første singel på et par år, er en respons på det dødelige angrepet etter hennes konsert i Manchester for et år siden. Sporet føles mektigere med det i bakhodet, men den står støtt nok uansett.
Det er nærliggende å tenke at det er snakk om en ballade av dimensjoner når man leser tittelen på Grandes ferske singel. Den temmelig emosjonelle åpningen til singelen understreker mistanken om en skikkelig sviske.
Så går det cirka tjue sekunder før lystbetonte trommer a la Baltimore club, som får meg til å tenke på taktfast sleping av kjetting, ispedd generell harmonisk dansbar 80-talls-vibb, kicker inn sammen med Grande som skifter til en langt mer oppløftende vokal.
Og det er for så vidt vellykket bruk av den alvorstunge åpningssekvensen som brukes som et brekk mellom de mer muntre bitene på «No Tears Left To Cry», selv om det oppfattes på en måte unødvendig melankolsk i en ellers relativt elegant og nakkegyngede klubbpopsak.
Ali Soufi
