På 80-tallet var det vanskelig å være svart og homofil – selv i New York. Det vekket frem en aggressiv og feminin uttrykksform: dansestilen voguing. 30 år senere har den inspirert en rekke verdenskjente artister og motehus, og ikke minst norske Cassandra Moldenhauer (28) som er en av få voguere i Norge.
– Voguing-miljøet i Norge er veldig lite. Jeg vet om tre andre som utøver stilen, og det er bare én som underviser det ukentlig i Oslo, sier hun og peker på seg selv.
En påkledd selvtillit
Cassandra har så lenge hun kan huske vært glad i å danse, og har vært innom både ballett, klassisk, moderne, hip hop og wacking. Voguing er omsider blitt sjangeren hun liker aller best.
– Jeg har alltid følt meg altfor lang og tynn når jeg danser. Dessuten har jeg alltid vært sjenert. Men voguing handler om å gå inn i en karakter, og å leve ut drømmen sin. I det minste i et øyeblikk. Det ligger også i stilen å gjøre mer ut av det man allerede er, så når jeg voguer må jeg elske at jeg er lang og tynn, og se på det som en fordel, sier hun.
En gruppe bestående av sterke, men svakstilte homofile menn i Harlem startet kulturen på 80-tallet. Såkalte «houses» åpnet for hjemløse barn, hvor de arrangerte såkalte «balls» for å gi minoritetene, hovedsakelig unge homofile menn, muligheten til å stå på en scene. Her kunne man være seg selv – om ikke en helt annen.
«Housene» ble ofte oppkalt etter luksusmotehus i Paris, som «House of Saint Laurent» og «House of Chanel» eller inspirert av hus-sjefens etternavn, som «House of Labeija» etter legenden Pepper Labeija. Sjefen i huset ble kalt «moren» og medlemmene for «barna». «Barna» byttet ofte etternavnene sine offisielt for å vise respekt for sin nye «familie». Det var slik det hele begynte. En scene for en rekke urbane kunstarter, deriblant voguing, med en klar idé om å bevise at alle kunne være superstjerner, selv uten penger, riktig hudfarge, legning eller utseende.
Møtet mellom mote og musikk
Det er ingen hemmelighet at voguing er en uttrykksform inspirert av motemagasinet Vogue. Raske håndbevegelser, rette linjer gjennom kroppen, grasiøse fall og overlegne holdninger er alle bevegelser og positurer inspirert av bildene i motemagasinet. Voguing henter også inspirasjon fra 6000 år gamle egyptiske hieroglyfer, et skrift- og billedspråk som for det meste bestod av streker fordi det ble hugget i stein. Altså skulle vogueren bevege seg som en modell i Vogue, og med rette linjer som om han eller hun var hugget i stein. Enkelt forklart skulle vogueren bevege seg som om han eller hun konstant ble tatt bilder av i et studio, ofte med en vert som ropte ord som «feminine!», «werk!» og «kittycat!» om hverandre over en housebeat. Det var også til underholdning.
Enkelt forklart skulle vogueren bevege seg som om han eller hun konstant ble tatt bilder av
1990-dokumentaren Paris is Burning satte kultstatus på voguing, og den anerkjente vogueren Willi Ninja, som anses som gudfaren av voguing, sa i dokumentaren at han en gang drømte om å lære bort sine bevegelser i Paris. 30 år senere, er det Paris som stadig oppsøker subkulturen fra New York, eller rettere sagt Harlem.
Voguing i Vogue
På mange måter har voguing endelig kommet dit den en gang ønsket å være. Man ser det på catwalkene, i musikkvideoene og på nettet. Motehus som Rick Owens og muligens den mest kritikerroste nykommeren i motebildet, Hood by Air, har nylig brukt elementer av voguing i sine nyere kolleksjoner. Rick Owens åpnet sin visning i Paris med et show av Zebra Katz og deres låt «Ima Read», som fra 80-tallet i Harlem var en slags «disselære» som handlet om å «skolere» den man ønsket å «disse» med fakta. Ofte forsvarte minoritetene seg muntlig med «reading» dersom man ble diskriminert på gata for å være homofil. Voguing vokste på samme scene som «reading», og har mange fellestrekk, inkludert den overlegne holdningen.
Hood By Airs egne sjefdesigner, Shayne Oliver, er tidligere vogue-danser. På den ellers stive catwalken, valgte han i fjor å plassere voguere på scenen for å vise kleskolleksjonen som nå er i sesong.
Voguing oppstod blant homofile som ikke kunne være åpne om sin legning. For voguere kan oppføre seg som de vil.
– Det beste med voguing er at man kan kle på seg en helt annen personlighet. Stilen oppstod jo stort sett blant kriminelle og de homofile som ikke kunne være åpne om sin seksualitet og personlighet. De kledde seg opp til undergrunns voguing-ball og kunne være seg selv eller det de følte for å være, sier Moldenhauer.
Cassandra har aldri hatt en vanskelig hverdag å rømme fra, men hun har alltid vært sjenert og noen ganger følt seg uvel i sin egen kropp.
– Det ligger i sjangeren å tenke at man selv er best, og det er meningen å fremheve alle de fine og bra tingene med meg selv. Da glemmer man fort at man føler seg for høy fysisk eller sjenert psykisk, sier hun.
Voguing handler om å imponere, og kan på mange måter sammenlignes med rap. Begge har til felles at man som utøver skal bevise for sitt publikum hvorfor en selv er best, mest feminin, mest moteriktig eller mest imponerende på en annen måte. En holdning man ellers ser på som overlegen og selvgod.
– Med mindre man kjenner til kulturen, sier Moldenhauer.
Fra Harlem til Paris
I senere tid har voguing også blitt trukket frem i popkulturen. Både musikkvideoer så vel som kleskolleksjoner henter sine elementer fra kunstarten, noe som har sørget for delte meninger om voguingens endring med tida. Det er også grunnen til av voguing ble delt i to, som man enten refererer til som «den gamle måten» eller «den nye måten». Trolig vil alle dagens voguere bli stemplet som «de nye», og aldri ha sjansen til å bli tilknyttet den gamle stilen. Det er også fordi at musikken som «vogues» til endrer seg.
– Madonna gjorde jo voguing mer kjent, og folk har fått en liten oversikt over hvordan dansingen kan se ut. Men voguing er ikke bare glamorøst, i hvert fall ikke baksiden av det, sier Moldenhauer.
Med 90-talls-klassikeren «Vogue» vil mange si at Madonna fremstilte voguing på feil måte. Det handlet nemlig om å oppføre seg som om man hadde alt, selv om man ikke var pen eller fra en høyere klasse. Det er en vesentlig forskjell på å leve slik og å late som om man gjør det. Kun sistnevnte kan sammenlignes med voguing.
Det er en vesentlig forskjell i å være fra høyere klasse og å late som om man er det. Kun sistnevnte kan sammenlignes med voguing.
I dag vil superstjernene lære seg dansestilen, og finkulturelle motehus i Paris oppsøker Harlems undergrunns voguing-scene. I hver by oppstår nye «houses» og «balls», steder der det blir arrangert voguing-konkurranser, og til og med norske Cassandra har blitt lagt merke til på Youtube for sine rette linjer og grasiøse positurer. Likevel savner hun en større kultur for det hjemme i Norge.
En hver voguers drøm
Voguing er en slags drøm som går i oppfyllelse. På voguing-scenen kan man kan være det man drømmer om å være og danse seg inn i en annen personlighet. Den selvsentrerte holdningen gav raskt mersmak på 80-tallet, og mange ville bli legender av kunstformen.
Jeg er ikke rik, men jeg har hatt et «fabulous» liv. Det er det voguing handler om.
– Jeg skal til New York denne uka for å oppsøke voguing og der det kommer fra. Jeg skal ta privattimer med noen av voguing-legendene, og forhåpentligvis er jeg enda mer inspirert når jeg kommer tilbake, sier Moldenhauer.
I Stockholm er voguing-scenen allerede stor. For Cassandra er drømmen er å etablere «balls» og miljø for voguing også hjemme i Norge i løpet av de neste årene.
– Det er dessuten veldig inspirerende å tenke på at vi har så lite av det i Norge. Tenk om jeg kan lære av de beste og videreføre en hel dansestil og voguing-kultur til Norge? Det er en bølge jeg virkelig vil hoppe på mens jeg kan, sier hun.
I dokumentaren Paris is Burning sa Pepper Labeija at voguing handler om å vise seg som den personen man drømmer om å være.
– Voguing er på en måte en etterligning av en hvit superstjernes liv, bare bedre. Som voguer har jeg aldri vært rik, men jeg har hatt et «fabulous» liv, sier han.
Selvtillitsbass
Musikksjangeren vogue house har endret seg med tiden, og som dansestilen skiller man ofte mellom «den gamle» og «den nye» stilen, pre- og post-1990. Til felles har de at de oser feminin kontroll og energi, og motiverende lydeffekter og vokal ropt i mikrofonen, gjerne live. Selvtillits-boosten skal få en til å føle seg langt borte fra hverdagen, gi rom for fantasi og ikke minst få vogueren til å gi alt. Vogue house skal gi rytmen en voguer trenger for å føle seg fantastisk.
Musikksjangeren vogue house oser feminin energi, gir mye rom for fantasi og er komponert for at vogueren skal føle seg fantastisk.
«Den gamle» vogue house-musikken (pre 1990) hadde flere discoelementer, var mer melodiøs og hadde mer varierende tekster. I dag er den kuttet ned til hardere bass og flere gjentakelser. En av de mest anerkjente vogue house-produsentene i dag er MikeQ, som reiser verden rundt for å spille på stadig mer populære vogue-«balls».
Musikken er ment å gi energi til både publikum og utøveren av voguing, og med en påkledd selvtillit hos danserne, kan glasset i flere tilfeller renne over. Det er flere tilfeller av vold på voguing-«balls», og selv om det anses som dårlig holdning i ballroom-kulturen og kan føre til utkasting, er det noe av det som har skremt Cassandra i å oppsøke voguing-scenen tidligere.
Voguingens overlegne holdning skremmer mange, men det er jo egentlig hele moroa.
– I Paris advarte de meg og danseelevene mine før vi gikk inn på et ball. De spurte om vi visste hva vi var på vei til, som om vi måtte advares om det hele. Det er jo et vanvittig energinivå, mye selvtillit og overlegenhet i dansingen som kan virke skremmende. Men det er jo egentlig hele moroa, sier hun.
Det kan også være et godt argument for hvorfor man bør kjenne til voguingens historie nå som den er tilbake på catwalken.
