Etter å ha teaset at noe nytt er på gang i november, er det «Ruffle Shuffle» som for alvor vekker Fredrik Saroeas joggedress-kledde hjertebarn fra dvalemodus. Når «Face The Brutality» kommer ut i 2018, er det ni år etter «Red», og over ett tiår etter debuten som huser «Fa-Fa-Fa».
Datarocks blide musikk har alltid vært tungt programmert med både sjarm, humor og popkultur-referanser, med stadige nikk til både Talking Heads og Devo. Denne singelen er intet unntak, men for min del er det fremdeles ett av de bandene som er bedre live enn på plate.
❤️ Elsker ❤️
Til tross for at det er én av deres mildere låter, fenger «Ruffle Shuffle». Koret er et viktig element som driver låta fremover, og teksten har Datarocks glimt i øyet. Med andre ord er det lite å la seg provosere over her, og lite annet å påpeke enn at dette er helt ålreit indierock.
? Elsker ikke ?
Alene, og sett i sammenheng med Datarocks mer kjente kutt, er «Ruffle Shuffle» noe sanitær og anonym. Det korte avbrekket som er mellomspillet er etterlengtet når låta er såpass ensporet som den er. Saroeas vokal er for det meste monoton, trommebeaten forblir så og si den samme, og de gjør lite for å skeie ut for å gjøre låta mer interessant.
Siden teksten delvis er en danseinstruks, tror jeg derimot at «Ruffle Shuffle» får bedre fotfeste live. Den er som sagt helt ålreit, men jeg trodde at Datarock kom til å returnere med noe som hadde mer futt og krutt enn dette.
Nicolay Woldsdal
