Datarock, Enga
Datarock påsto at spillejobben på Øya i år var et klimaks for dem. Det ble det ikke for oss.
Lyden og området jobba ikke for vokalist Fredrik Saroea denne gang. En av Norges smartest lydende popstemmer; crooner og indie samtidig, og på en deilig markert måte. Vanligvis. I kveld sang og skreik han uten å finne nerva. Følelsen av masete gnikking forsterkes av bandmedlemmer som styrer rundt med smådesperate publikumsfrierier («det mest sexy publikummet vi har sett!»). Tilløp til at vi alle vil i samme retning kommer riktignok på fest-partiene på «Fa Fa Fa» – der det ikke står på viljen til å underholde. Med triks og posering, oppå og sentrert rundt trommesettet til supertajte Tarjei Strøm. Men det blir mye mas før de finner formen igjen.
Ny miks. I tillegg til deres alltid tilstedeværende Talking Heads-referanser, var det interessant å høre «LCD sounden» de har tatt opp i noe av sitt nye materiale, live. Det fungerer godt blanda inn sammen med nyreiv, også i deres gode gamle slagere. Partiet mellom «I Used To Dance With My Daddy» og nye «Amarillion» gir godt rytmisk driv og underholdning samtidig – med bytte og showing. Men på «Ugly Primadonna» tar new rave-innpakninga helt over, der en massiv bass som kunne vært fantastisk – drukner alt annet.
Skamløst – ikke sømløst. I utgangspunktet er skamløse frierier fra mennene i joggedresser bare gøy. Men hymner til publikum blir tomme når to tredeler av konserten går med til å finne formen. Gnikk gnikk gnikk: en viss tilfredsstilelse gir det jo, men minner mest om et litt for slitsomt foreplay.
Siri Narverud Moen
