Slayer: World Painted Blood
[American Recordings / Sony Music]
Slayer har vært bedre, men det skulle jo bare mangle.
Slayerfans kommer i mange varianter. Man har dem som mener alt bare gått sakte men sikkert nedover siden Californiakvartetten formodentlig runda thrash-sjangeren med Reign In Blood i 1986, man har dem som mener at alt har bare har gått fort nedover etter at trommis Dave Lombardo sluttet for andre gang i 1992, man har dem som mener at Slayer ble bra igjen med 2001-albumet God Hates Us All og man har dem som mener de først ble bra igjen da Lombardo kom tilbake igjen til Christ Illusion i 2006. Og man har mange andre. Det eneste stort sett alle er enige om er at Slayer var på sitt dårligste på midten av nittitallet, og det er her Slayer virkelig skiller seg fra metalband flest: Fansen liker de nye greiene mye bedre enn det de gjorde for ti år siden.
Med World Painted Blood kommer mange av dem som ropte at Slayer var tilbake med Christ Illusion til å måtte modifisere sine meninger til at Slayer var litt tilbake med Christ Illusion, men ordentlig tilbake nå, for dette er grunnleggende Slayer. Dynket i doble basstrommer og fingerdrepende riff, med tekster som er innom hver eneste bandets klassiske baser: religionskritikk, politikk-kritikk, seriemord og krig (beskrivelse av, ikke oppfordring til). Tom Araya synger bedre enn på lenge; vokalen hans er mikset helt frem i lydbildet og han fyller mikrofonen med så mye raseri at det er veldig vanskelig å tro at dette er en noen-og-førtiåring som mener Gud er kjærlighet og at Jesus viste den riktige vei. Men han er det, altså.
Skjønt, selv om World Painted Blood er grunnleggende Slayer betyr ikke det at det er gammal Slayer; og til tross for alle forhåndsammenligningene med Seasons In The Abyss (mye de samme tempovariasjonene imellom låter, samme trommis etc) må en ikke komme til denne skiva i den tro at den hører hjemme i gullalderen. Til tross for at Slayer fortsatt kan levere trynesmeltere som tittelsporet er de ikke lenger hevet over å lire av seg en og annen sidrompa bommert (wah-wah-riffet på «Americon», for eksempel). Hvis man skal bruke denne skiva som et argument for at Slayer er guder i sitt felt må man pent sammenligne dem med Metallica, og den sammenligningen er det jo vanskelig å komme dårlig ut av for tiden.
Peter Vollset
