I anledning sitt trettiårsjubileum har de amerikanske punklegendene gjort noen ganske så radikale grep. Bad Religions femtende album er spilt inn i samarbeid med Mark Ronson og Timbaland, inneholder utstrakt bruk av autotune, samples og trommemaskin, en duett med Katy Perry, et par gjestevers fra Snoop Dogg og en medfølgende bonusdisk med remixer av Justice, Diplo og Tiesto.
Neida, jeg bare fleiper med deg. Det villeste påfunnet på The Dissent of Man er countryflørten på «Cyanide», hvor de aldrende skatepunkerne får hjelp av Mike Campbell fra Tom Petty and the Heartbreakers på gitar, uten at resultatet er spesielt imponerende. Greg Graffin gjør seg utvilsomt bedre som samfunnsrefser enn kjærlighetssyk cowboy, og både teksten og musikken er ukledelig sidrumpa.
Da er det adskillig mer sprut i den innledende låttrioen «The Day the Earth Stalled», «Only Rain» og «The Resist Stance», som sammen med «Someone To Believe», «Meeting of the Minds» og «Avalon» representerer Bad Religion på sitt beste. Kjappe riff, kontant tromming, flerstemte koringer og smarte tekster som adresserer klimakrisa og ungdommens apati, mens Graffin utfordrer deg til å ta et standpunkt, maner til opprør og mimrer over hvor mye bedre alt var før.
Akkurat det var ikke minst bandet hans også, for selv om de fremdeles strutter av energi, entusiasme og engasjement (noe de demonstrerte ved å levere en flott konsert på Rockefeller på sensommeren), begynner det å bli noen år siden de sist skrev en virkelig god ny låt.
Selv de beste øyeblikkene på den nye plata gir så kraftige gjenklang til bandets backkatalog at de til syvende og sist føles overflødige, og tyveriet av riffet til Rush-låta «Working Man» på «The Resist Stance» er et av få tilfeller hvor resirkuleringspraksisen faktisk gir positive utslag.
The Dissent of Man er verken det sterkeste (Against the Grain) eller svakeste (No Substance) albumet Graffin & co. har laget, men det er lite sannsynlig at andre enn de aller mest ihuga supporterne vil ha noe større utbytte av det. For alle oss andre er det langt mer å hente i et gjenhør med platene deres fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, så kan vi heller spare pengene våre til en konsertbillett neste gang Bad Religion kommer til byen.
