Men de er her iblant oss.
Som spøkelser fanget mellom to verdener. Det er snakk om tusener som oppholder seg ulovlig i Norge akkurat nå.
Uten bekreftede identiteter.
Uten rettigheter.
Mange er asylsøkere som har flyktet hit i håp om et nytt liv og nye muligheter, men som nå har fastnet i en slags limbo – et sted mellom himmel og helvete.
De er her fortsatt, selv om de har fått endelig avslag og egentlig er utvist fra Norge. Hvorfor nekter de å reise? De risikerer jo å bli vekket av politiet hver eneste morgen, og tvangsreturnert likevel. Hvordan klarer man å leve et liv som dette – i flere måneder, i flere år?
Dette er historien om ikke å bli trodd.
Om å være uønsket.
► Hør dokumentaren
Det er bare håpet vi har igjen. Ikke noe mer.
[artikkelgalleri galleriartikkelid=»4833″ bredde=»970″ hoyde=»545″]
– Ble jaktet på i Afghanistan
Sediqullah Qarizada (ca. 26-30, ingen eksakte opplysninger) forteller om hvorfor han flyktet fra byen Mazar-e Sharif, nord i Afghanistan. En historie som innholder alt fra en gal onkel, korrupt politi, et bilverksted og ISAF-soldater.
– Jeg hadde et verksted, og noen ganger hendte det at ISAF-styrkene kom innom for å få hjelp med sine dieselmotorer. Og fordi jeg hjalp dem så ble jeg beskyldt av folk i Mazar-e Sharif for «ikke å være muslim», forteller Sediq.
Drept av onkelen?
– Til slutt anmeldte min egen onkel meg til politiet. Jeg ble slengt i fengsel, og de slo og sparket meg. Og de fortalte meg at jeg måtte forlate Mazar-e Sharif, hvis ikke ville jeg nok bli drept. Så jeg stakk til Kabul, men etter hvert så ble jeg fortalt av en venn at min onkel plutselig var i Kabul. Han hadde selv sett ham. Jeg var ikke lenger trygg i Kabul heller.
Det hører med til historien at onkelen også selv var politi. Og at denne onkelen under hele Sediqs oppvekst kom og banket ham visstnok. Sediq forteller om en oppvekst uten foreldre, moren døde i barnefødsel og faren da han var 11 år gammel. Sediq ble boende med sin bestemor.
Han tar en pause, kikker ned i koppen før han sukker og stirrer tomt inn i veggen fremfor seg. Sediq forteller om en god og snill far. Som hjalp alle. Han savner ham. Veldig.
Den søvnløse redselen
Hva var oddsen for det? At han én dag skulle havne her, i et lite mørkt rom med køyesenger i Moelv. I Hedmark. I Norge?
Men her er han. På Ringsaker statlige mottak, i en rød sofa med en matte av en hvit due hengende på veggen bak seg. En ung mann med svart hår, typisk kjekk med markante kinnbein og et lurt smil. Og røde øyne og tung pust. Urolig. Ventende.
– Jeg klarer ikke sove. Vandrer bare rundt om natten og røyker sigaretter. Sovnet vel litt rundt kl syv i morrest. Jeg klarer jo ikke tenke på noe annet enn på politiet. Kanskje henter de meg i dag, kanskje i morgen. Det er uutholdelig.
Etter mitt møte med Sediq på asylmottaket så får jeg opplyst at Sediq har flyktet videre til Sverige for å prøve søke asyl der – vel vitende om Dublin-samarbeidet, og at han dermed risikerer å bli sendt tilbake til Norge og deretter sendt rett ut av landet.
► Hør P3-dokumentaren «De uønskede»
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Overvåket av agenter i Norge
– De har agenter her i Oslo. Jeg vet ikke eksakt hvem disse personene er, men jeg er derimot sikker på at etiopiske myndigheter vet eksakt hvem jeg er, og hva jeg driver med. Og de liker slettes ikke at vi kritiserer regimet.
Gedion Malese (26) ser ut som en hvilken som helst ung fyr på gata i Oslo, med en blå NBA-caps og hengslete bukser. Forskjellen er bare at han ikke bare tror han er overvåket, han er skråsikker på det.
Og han er langt fra alene. Mange andre etiopiske flyktninger mener akkurat det samme. PST bekrefter at ti land driver ulovlig flyktningespionasje her i Norge.
– De etiopiske agentene som er her kan godt ha kommet hit forkledd som flyktninger, men de rapporterer tilbake til Etiopia, forteller Fikrie Zelekew Zenebe og Dawit Wasihun Lakew.
Kjemper for demokrati
Dawit og Fikrie sitter på kontoret til Den etiopiske foreningen i Norge og viser frem e-poster som de har fått tilsendt – med advarsler og anmodninger om å slutte med å spre feilinformasjon om Etiopia.
Disse er sendt fra ukjente personer direkte til bl.a. Dawit og Fikre – men med den etiopiske utenriksministeren, justisministeren, den etiopiske ambassaden i Stockholm og ambassaden i Brussel på kopi.
– Dette er rene trusler. De ønsker ikke at vi snakker nedsettende om regimet, sier Dawit.
Den etiopiske foreningen i Norge arrangerer stadig demonstrasjoner og møter med eksilpolitikere som har flyktet, for nettopp å diskutere Meles Zenawi og hans regime.
Zenawi har sittet ved makten i 21 år i Etiopia, og da han var i Oslo oktober 2011 så ble Zenawi møtt med demonstrasjoner fra etiopiere i Norge.
– På grunn av vårt politiske engasjement så er det jo umulig for oss å returnere i dag. Det sier seg selv, sier Dawit og Fikre.
Det er ikke akkurat noen hemmelighet at Etiopia fengsler både brysomme opposisjonspolitikere og journalister. Men på tross av alt dette så ble en omstridt returavtale forhandlet frem mellom Norge og Etiopia.
Nå skal alle etiopiere som har fått endelig avslag på sine asylsøknader tvangsreturneres herfra.
Tvangsretur til et diktatur?
– Jeg er høygravid og har termin den 28. mai, forteller Meetii Kumela Qumbi (28).
Hun og hennes mann Dawit Abebe (32) bor nå i skjul hos noen venner, men har ingen anelse om hva de skal gjøre etter fødselen.
– Men får dere ikke lov til å føde på sykehuset her?
– Jo, men hva skal vi gjøre etterpå? Hvordan skal det gå med barnet?
Levd lenge i en rar gråsone
Meetii og Dawit har – som mange andre etiopere med avslag på asylsøknaden – aldri blitt tvangsreturnert. Tvert i mot så har de både arbeidet og betalt skatt i flere år. Men i 2012 ble det plutselig stopp.
– Vi får ikke lenger lov til å jobbe nå. Vi har ingen penger. Våre venner kan ikke hjelpe oss mye lengre, sier Meetii fortvilet.
Mange etiopiere har sendt klager på nytt til Utlendingsnemnda etter at returavtalen ble kjent, men ingen av de P3 Dokumentar snakker med har enda fått noen svar på disse.
– Jeg har ingen anelse om hva som nå skjer videre med oss. Men vi kan i hvert fall ikke reise tilbake, sier Meetii.
► Hør P3-dokumentaren «De uønskede»
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Den vanskelige jobben
– Det er svært sjeldent vi må bruke fysisk makt. Og som oftest er det ingen som løper vekk når vi kommer,
selv om det har forekommet. Vårt mål er at alt skal foregå på en god og ordentlig måte.
Avdelingsdirektør Snorre Øynes i Politiets utlendingsenhet (PU) har troppet opp på døren ved mange asylmottak og andre bopeler i Norge opp gjennom årene.
Det er PU som har det nasjonale ansvaret for å iverksette, koordinere og kvalitetssikre alle uttransporter av utlendinger som ikke har et lovlig opphold i Norge.
Øynes påpeker at politiet gjør alt de kan for at alt skal gå så smidig som mulig i disse situasjonene.
Motivasjonssamtaler i forkant
– Vi er opptatt av etikk og en verdig behandling av disse menneskene. Men det er jo ikke sånn at vi kommer helt uanmeldt. For når de har fått avslag på sine asylsøknader av UDI og UNE, har de blitt forklart at de har plikt til å reise frivillig fra Norge innen utreisefristen. I mange tilfeller har de også en motivasjonssamtale med UDI.
Pr. 1. mai har 1 572 personer blitt sendt ut. Politiets utlendingsenhet er godt i rute for årets måltall på 4 600 får vi opplyst.
– Hva er det vanskeligste når dere kommer og skal hente folk?
– Når det er små barn inne i bildet. De skjønner ikke alltid hva som foregår. Jeg er jo selv barnefar og skjønner godt følelsene som er i sving når vi kommer. Spesielt hvis det er snakk om et trygt og lite lokalsamfunn hvor barna og familien har blitt godt integrert, forteller Øynes.
Bruker rutefly
Som oftest er det fly som blir brukt, vanlige rutefly. Det er litt av bakgrunnen for at politiet kommer så tidlig om morgenen.
Noen ganger chartres egne fly i samarbeid med andre nordiske land gjennom Frontex-samarbeidet.
– Vi prioriterer uttransporter av blant annet straffedømte, Dublin-saker, hastesaker og barnefamilier. Det er altså disse gruppene som blir raskest returnerte.
– Hvordan har det seg at mange tidligere asylsøkere har vært her i flere år uten å ha blitt tvangsreturnert?
– Politiet er avhengig å få avklart identiteten og reisedokument til hver enkelt, noe som kan være krevende. Ikke alle av disse personene vil samarbeide med oss, og når mottakerlandet ikke klarer å bekrefte eller akseptere en retur fra oss – ja, da kan ta det ta tid, forklarer avdelingsdirektøren.
► Hør P3-dokumentaren «De uønskede»
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Lager film om flyktninger
Forfatter og regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen ble i helga tildelt Gullruten i kategorien “Beste tv-drama” for NRK-serien Taxi. Nå er Rolfsen i gang med et manus til spillefilm, og denne gangen vender regissøren blikket mot papirløse flyktninger, som må ty til kriminalitet for å overleve.
– Spenningshistorier egner seg bedre hvis det står noe på spill for karakterene. Vanlige nordmenn i Norge lever ganske problemløse liv, derfor er papirløse flyktninger veldig spennende som karakterer.
Regissøren har selv møtt papirløse flyktninger, og forteller om ulike skjebner.
– Det er lett å se på disse som én gruppe med mennesker, helt til man ser hvert individs unike liv, og ikke minst drømmene de har.
Individets fortelling
Rolfsen forklarer at ikke alle drømmer om å komme til Norge for å jobbe, men at alle drømmer om et godt liv.
– Jeg synes det er viktig å få frem de individuelle historiene som ligger bak. Optimismen hos den enkelte flyktning varierer, i liket med de forskjellige gradene av desperasjon.
– Det å være på jakt etter et bedre liv bør ikke bli sett ned på. Mange er klare over at de ikke har en rett til å bo et annet sted, men at de av humanitære årsaker kanskje burde fått det likevel.
Rolfsen sier at han personlig brenner for temaet fordi det handler om mennesker, men at han ikke er en forkjemper for å åpne alle grenser for flyktninger.
– Det er et mer komplekst konfliktbilde, som handler om de generelle krig-, nød- og fattigdomsproblemene i verden. De færreste flykter fra sitt eget hjemland hvis de har mulighet til å leve og kose seg der.
– Noe av det mest interessante er å portrettere de som ikke nødvendigvis rømmer fra umiddelbar henrettelse hjemme, men som likevel jakter på et bedre liv.
– Handler om å overleve
Rolfsen understreker at filmmanuset er fiksjon, og at innspillingen av langfilmen har ønsket oppstart i 2013.
– Hva tenker du om at noen velger å livnære seg på kriminelt vis?
– Så lenge samfunnet ser på dette som én gruppe, vil det selvfølgelig skade omdømmet til de andre papirløse flyktningene. Hvilket imageproblem man gir sine kollegiale flyktninger står ikke i fokus, å være papirløs flyktning handler om å overleve, å være noe og å ha det bra.
Alle drømmer om et godt liv.
katrine.opdahl@nrk.no
Asylsøkerne som forsvinner
Hvert år forsvinner flere tusen asylsøkere fra mottakene rundt om i landet. For første gang har man forsket på hvem disse er.
Nyhets- og aktualitetsmagasinet Her og nå på NRK P1 sendte denne saken 9. mai 2012, laget av reporter Tone Nordahl:
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/05/Forsvinner.mp3″ format=»large» heading=»Hvem er asylsøkerne som forsvinner?» description=»- De fleste er enslige menn, forteller forsker Jan-Paul Brekke.» size=»4,0mb» duration=»3:30″]
Har protestert i over et år
Ved en kirke i Oslo finnes den første palestinske flyktningleiren utenfor Midtøsten.
– Som asylsøker føler du deg totalt uønsket. I kontakten med myndighetene under asylprosessen så føler du det på kroppen. Men det er helt motsatt når man møter vanlige folk, de har tatt oss imot og hjulpet oss når vi har slitt som verst.
De statsløse
Mohamed Ganam (26) er en av et tyvetalls palestinske flyktningene som har overvintret i telt i Hausmannsgate 14 i Oslo, ved siden av Jakobkirken. Palestinaleiren er en over et år lang protest mot hvordan asylsøkere blir behandlet av den norske staten. Alle som bor her har fått avslag, og er i Norge uten lovlig oppholdstillatelse.
I tillegg så er de også statsløse: FN anerkjenner nemlig ikke Palestina som en selvstendig stat.
– De norske myndighetene bryr seg ikke om hvorvidt vi trenger beskyttelse eller ikke. De vil bare ha oss vekk, vi er jo bare nummer og statistikk for dem.
– Vi kom for å si og vise folk at vi ikke er avskum. Vi er utdannede folk som har flyktet fra krig og bomber for å redde våre liv. Alt vi ønsker oss er et trygt sted å bo. Vi ønsker å arbeide, bidra og integreres, sier Mohamed som selv er dataingeniør fra Gaza.
Et advokatfirma har nå meldt at de har tatt saken og sender omgjøringsbegjæringer til Utlendingsnemnda for alle de 22 beboerne i Palestinerleiren.
«Når jeg har valgt å engasjere meg i disse sakene, er det fordi norske myndigheter velger å sende tilbake mennesker som FNs høykommissær for flyktninger har ment ikke burde sendes tilbake. Dette handler om vårt engasjement for svakere stilte grupper», sier advokat Øyvind Sterri i en uttalelse.
► Hør P3-dokumentaren «De uønskede»
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Vinneren av livets lotteri
Det er alltid noen på asylmottaket i Moelv som ikke skjønner hva som står i brevene fra UDI.
Flaks for dem at Claudia ofte er å finne der.
– Det kunne vært meg som ble født i Afghanistan, Irak eller Somalia. Jeg har bestemt meg for å støtte alle jeg kjenner her på mottaket, og virkelig gjøre det jeg kan for at de skal ha et godt liv mens de er her. Og selv om de nå havner i Kabul eller et annet sted til slutt, så skal de kunne tenke tilbake til tiden i Norge og huske på at det i hvert fall var én person som brydde seg om dem.
En trang til å hjelpe
Claudia Reppen (34) vil bare hjelpe til. Fordi hun vet hun er heldig. Derfor er hun ofte å finne i korridoren ved Ringsaker statlige mottak i Moelv på ettermiddagen. Det er kort vei hit fra ungdomsskolen på andre siden veien, der hun henger på dagtid. Som lærer.
– Livet er et lotteri, og jeg har vunnet det lotteriet. Jeg har så mye. Livet er så urettferdig. Så jeg føler at jeg må gjøre min del for å gjøre det litt mer rettferdig.
Selv flyttet hun hit for noen år siden, giftet seg med en nordmann og har ikke hatt noen problemer med oppholdstillatelse.
Meksikanske røtter
Men med meksikanske røtter, så har hun god kjennskap til hvordan mange mennesker også strever også på det amerikanske kontinentet, i flyttestrømmen fra sør til nord. Fra fattigdom til nye muligheter.
-Jeg bruker mange timer på mottaket, men jeg betrakter det jo ikke som arbeid.
Claudia har de siste årene blitt godt kjent med blant andre Sediq (26) og Janagha (19) fra Afghanistan. Begge har fått endelig avslag på asylsøknaden, men Claudia prøver alt hun kan for å hjelpe dem med å få sine saker vurdert på nytt.
– Janagha er jo blitt en del av familien vår nå, og vi hadde gjerne adoptert ham om vi hadde fått lov til det av norske myndigheter.
Leter etter norsk soldat
– Og når det gjelder Sediq så har vi prøvd å få i gang en kampanje for å finne Reza, en norsk soldat som tjenestegjorde som tolk for ISAF-styrkene i Mazar-e Sharif i Afghanistan i 2005. Reza møtte nemlig Sediq flere ganger, og kan bekrefte Sediqs historie om frykt og forfølgelse. Noe som kan føre til at Sediqs asylsøknad vil bli vurdert på nytt, forteller Claudia.
– Men leteaksjonen har ikke gitt noen resultat enda. Dessverre har vi ikke fått noen drahjelp fra Forsvaret på grunn av personvern og deres retningslinjer.
► Hør P3-dokumentaren «De uønskede»
Les også bloggen Flyktning i Norge som Claudia står bak, og en lengre bakgrunnshistorie om Sediq – som er en del av et større bokprosjekt om Ringsaker statlige mottak som hun er i gang med.
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Illegalt arbeid
– Vi ønsket å fortelle historiene til enkeltmenneskene politikken handler om – synliggjøre dem. Boka innholder noe forskning og beskrivelser av utviklingen i Norge og Europa, men målet var først å fremst å gi menneskene en stemme.
Ulovlige, men lovlydige
I dokumentarboka møter vi flere som oppholder seg illegalt i Norge. Papirløse flyktninger som kvepper til når de ser politiet, som ikke tør å gå på rødt lys av frykt for å bli tatt.
I arbeidet med boken traff de ingen kriminelle papirløse.
– De vi møtte var veldig lovlydige mennesker. De snek ikke på trikken en gang.
De fleste har søkt asyl og fått avslag, men har ingen intensjoner om å reise hjem.
– Vi fikk inntrykk av at dette er mennesker som ikke gir opp eller reiser tilbake frivillig. Frykten til de vi møtte var troverdig. De er overbeviste om at det er farlig å reise tilbake, sier Caroline.
Ismail fra Sudan
Hovedpersonen Ismail fra Sudan, var bare 16 år da han flyktet hit. I flere år bodde han hos venner og bekjente i Oslo.
– Han fortalte at han var mye opp om natten. Om dagene var han mye på biblioteket og leste aviser, surfet på nettet. Også spilte han fotball med kompisene sine på Grünerløkka.
Ismail gikk på skole i Sudan da han flyktet derfra. Han hadde vært politisk aktiv og uttrykt seg kritisk om styresmaktene. Han fryktet også å bli sendt i krigen. Han var redd for sitt eget liv, og vil overhodet ikke tilbake. Å være på flukt er bedre enn å bli sendt hjem.
– Ismail er ikke i Oslo lenger. Jeg vet ikke hvor han er nå. Han snakket om Canada og andre land i Europa. Jeg fikk en tekstmelding av ham der det stod at han ønsket seg kone og barn, men at det kom til å ta lang tid.
Et papirhav
Å overleve som papirløs krever sitt. De som har et bredt nettverk av sine egne landsmenn, men også av nordmenn, klarer seg best, sier Caroline. De norske vennene og bekjente hjelper til med papirarbeid og søknader. Dét er det mye av om man ønsker å søke om opphold, om arbeidstillatelse, å klage på avgjørelser osv. Til å være papirløs hadde Ismail veldig mange papirer.
– Han hadde en kiwipose full av papirer. Vi fikk se alle dokumentene hans. Fordi han ikke lenger er i Norge, kan vi fortelle hele hans historie uten å sette ham i fare for å bli tatt.
Journalistene Caroline Rugeldal og Janne Kjellberg har laget radiodokumentarer om de papirløse i Norge for NRK, og disse kan du lese om og høre her.
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)