Frk. Fryds offensive miks av rock og poppunk kapret mange fans med den svært sterke singelen «Blod & Honning» i fjor. Låtens kjappe driv og fengende refreng viser bandets beste kvaliteter; på den er de en toppet utgave av seg selv. Singelen er også det sterkeste sporet på bandets første fullengder Hjertebank.
Bandets eksistensgrunnlag rettferdiggjøres av andre grunner enn originalitet. Bokmål-tekster over kjappe, allsangvennlige rockelåter har vi hørt før; de skriver seg inn i den etterhvert loslitte Raga Rockers- og Dum Dum Boys-tradisjonen.
Hva dialekt angår er det selvsagt en formildende omstendighet at Stavanger-bandets vokalist faktisk snakker østlandsk; allikevel har bandet noe å gå på når det kommer til særpreg. Uttrykket til 1993-modellene er liksom ikke helt på plass ennå – og innslagene av koring på Stavanger-dialekt (som på medrivende «Svikets Barn») er så forfriskende at de burde dyrkes i større grad.
Den unge tilnærmingen til musikken gjennomsyrer, naturlig nok, Hjertebank. På sitt beste gir det livsbejaende og forfriskende låter. «Virvelvind» og «Skyene» viser at Frk. Fryd er et band fullt av pågangsmot og talent for enkeltlåter, selv om spennvidden i kvalitet er stor. Umotiverte «På dypt vann» står i grell kontrast til nevnte høydepunkter.
Tilnærmingen gir også i utslag i noe melodramatiske låttitler («Blikket ditt», «Svikets barn», «Bittert mareritt») og tidvis banale tekster og enkle rim, som «Ante fred og ingen fare/lurte på hvor lenge det skulle vare» – fra «Tok meg med».
Suksessen til band som Oslo Ess viser at relativt ukomplisert rock har gode forutsetninger her til lands. Frk. Fryd har absolutt potensiale til å gjøre det stort med listevennlig radiorock. Men musikalsk sett er de mer interessante når de utforsker mørkere undertoner, som i «Bittert mareritt», hvor Robbie Lie Eidevik fra Bergens undergrunnssuksess Hjerteslag bidrar til stemningen. Med rutinerte Yngve Andersen fra Blood Command/Jeroean Drive/Girl Army inne på produsentsiden, hadde det ikke vært unaturlig om bandet hadde gått ennå lengre i utforskingen av sitt eget mørke – i stedet har de i all hovedsak gått motsatt vei, mot et polert uttrykk som sliter med å holde seg spennende i lengden.
Ofte er Frk. Fryd en fest å høre på – men også en tilværelse med bare fest og jovialitet blir uinteressant i lengden.
Trine Aandahl
