Anniken er alvorlig kreftsyk.
Lisa har mistet sin mor.
P3-dokumentarist Christian Ingebrethsen har møtt tre mennesker med et nært forhold til døden.
Hvorfor er vi så redd for døden – og hva skjer egentlig etterpå? Treffer man noensinne igjen de man er glad i?
► Hør dokumentaren
- Anniken: Døden er en del av livet
- Blogger om sykdommen
- Olaf: Var død – valgte å leve
- Lisa: Gleder meg til å møte mamma i himmelen
- Per Fugelli: Nå kommer siste dans
- Parapsykologi
- Hva håper du skjer etter døden?
- Fem gode filmer om døden
- Morbide portretter
- Si din mening
– Døden er en del av livet
26 år gamle Anniken er alvorlig kreftsyk. Men hun synes ikke man skal frykte døden.
Dersom Anniken nå får en beinmargsdonor er det femti prosent sjanse for at hun overlever.
– Da legen fortalte at jeg hadde hodgkins lymfom (form for lymfekreft) sa han det med et smil om munnen, fordi ni av ti blir helt friske av dette i løpet av kort tid. Men bare ett år etter ferdig behandling fikk jeg mitt første tilbakefall, noe som førte til at jeg måtte gjennom en lang og vond prosess. Jeg husker at jeg etterpå tenkte at jeg heldigvis aldri skulle gjøre dette igjen. Men etter sju måneder fikk jeg enda et tilbakefall.
Heller død enn smerte
– Døden er ikke det verste som kan skje med meg akkurat nå. Hvis hele livet mitt skulle inneholdt de smertene slike behandlinger krever, ville jeg lett valgt å være dø, sier Anniken og forteller om hennes første refleksjoner rundt det å forlate livet:
– Da jeg begynte å reflektere rundt døden tenkte jeg mest på hvordan det ville foregå. Å dø av kreft er jo ikke akkurat en hyggelig måte å dø på.
Tro hjelper ikke
Hun har ikke tatt stilling til hva som skjer etter man dør, men er heller ikke bekymret.
– Det får bare skje det som skjer. Men om det er noe på den andre siden håper jeg det er noe fint. Om man tror på at man kommer til et bedre sted etter man er død, tror jeg uansett ikke prosessen mot døden blir enklere av den grunn. Du skal uansett ta farvel med alle du er glad i og alt du kjenner.
Banalt forhold til døden
Samtidig er Anniken svært opptatt av at man ikke må fornekte døden.
– Jeg syntes man skal tenke på det, men ikke frykte det. Samfunnets forhold til døden er blitt helt banalt. Å dø er det mest naturlige man gjør ved siden av å bli født, men det skal liksom aldri snakkes om. Vi er altfor opptatt av å dra ungdommen med oss inn i alderdommen, noe som gjør at vi distanserer oss fra livets slutt. Men døden er rett og slett en del av livet.
Er du redd for å dø? Skriv din mening i kommentarfeltet!
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/09/ANNIKEN-Lydklipp-til-nettsak.mp3″ format=»large» heading=»- Frykt ikke døden» description=»Hør Annikens meninger om det å dø.» size=»10,2mb» duration=»10:55″]
Blogger om kreftsykdommen
Døden er jo akkurat like vanlig som en fødsel.
Anniken har skrevet ned sine tanker rundt det å dø på bloggen sin. Les et utdrag av innlegget her:
«I dag har jeg lyst til å reflektere rundt, et for mange ganske ubehagelig tema; døden. De fleste trenger ikke å forholde seg til emnet før i slutten av livet. Heldigvis- vil nok mange si. Døden før alderdommen tror jeg mange bare skyver under teppet. Det blir for vondt og skummelt å ta inn over seg. Mange føler det også kanskje unødvendig? Jeg vet ikke, jeg kan bare snakke for min egen del. Selv begynte jeg ikke å ta inn over meg at jeg en gang skal dø, før jeg fikk tilbakefallet.
Jeg har tenkt masse på døden i det siste. Jeg har ikke nødvendigvis tenkt at jeg skal det snart, men jeg har fundert litt rundt temaet. Hvordan er det å motta dødsbudskapet? Hva sier de til deg? Og hva skjer etterpå? Treffer man noensinne igjen de man er glad i?
Jeg har et helt annet forhold til døden nå enn tidligere. Før gjorde den meg vettskremt, så jeg bare unnlot å tenke på den. Nå har jeg forstått at døden ikke nødvendigvis bare er noe grusomt og forferdelig, men også noe helt naturlig. Døden er jo akkurat like vanlig som en fødsel. Det er egentlig fascinerende at vi hyller det ene og skyr det andre.»
Les hele blogginnlegget her!
Anniken
veientilbakeigjen-1@yahoo.no
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2013/01/ANNIKEN-Leser-fra-bloggen.mp3″ format=»large» heading=»Jeg har tenkt masse på døden i det siste» description=»Hør Anniken selv lese fra sin egen blogg.» size=»1,65mb» duration=»01:12″]
Var død – valgte å leve
Olaf Thommessen har vært død, men valgte å leve. Dette har gitt ham et nytt syn på livet og hva som befinner seg på «den andre siden».
– Jeg skjønte at hvis jeg ikke klarte å komme meg ut av skogen igjen, ble jeg liggende der. Så jeg kom meg ut og traff en mann som kjørte meg til en ambulanse. Da jeg la meg ned i bilen fikk jeg en såkalt nær-døden-opplevelse, hvor min avdøde mor kom og hentet meg.
Min mor var rosa
– Min mor kom flyvende til meg i en rosa, fysisk og svevende figur. Sammen fløy vi over mine yndlingssteder i Nordmarka. Der opplevde jeg at jeg fikk et valg om å bli med henne inn i det hinsidige, inn i en annen dimensjon, forteller Olaf som beskriver «den andre siden» som et skylag.
Familien hans fikk beskjed om å komme og ta farvel, mens Olaf kjempet mellom liv og død.
– Jeg husker at jeg flørtet med å forlate dette livet, hvor jeg fløy mot horisonten, men valgte å snu.
Valgte å leve
Olaf lå i koma i 8 uker. Da han våknet igjen kjente han at han selv hadde tatt valget om å overleve. Dette endret ham.
– Jeg har nok ikke blitt mindre redd for å dø, men jeg er blitt mer glad i å leve. De små ting i livet betyr mer nå enn de gjorde før, som å sitte å se blomstene gro. Det skal rett og slett mindre til for at jeg blir glad og lykkelig.
Mer mellom himmel og jord
– Jeg er nok også blitt mer åpen på at det finnes noe annet der ute som vi ikke har klart å definere enda, uavhengig av religion. Det finnes nok mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Både troende og ikke-troende er altfor bastante i å tro eller å ikke tro. Jeg tror begge deler er feil. Vi bør heller være litt ydmyke på at det finnes et eller annet der ute.
Tror du det finnes mer mellom himmel og jord? Del med oss i kommentarfeltet.
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/09/OLAF-Lydklipp-til-nettsak.mp3″ format=»large» heading=»Blitt mer glad i å leve» description=»Olaf mener troende og ikke-troende er for bastante.» size=»0,73mb» duration=»00:46″]
– Gleder meg til å møte mamma i himmelen
24 år gamle Lisa er kristen. For snart tre år siden døde hennes mor av kreft. Nå gleder hun seg til å treffe henne igjen i himmelen.
Fredfull død
– Da mamma ble lagt inn på slutten tenkte jeg nesten at det var bedre at hun bare døde, så hun skulle få slippe smerten, forteller hun og tenker tilbake til den kvelden hennes mor forlot denne siden av livet:
– Den siste dagen hun levde var en torsdag. Jeg kjørte meg en tur for å få tankene bort et annet sted da jeg fikk en telefon. Da var min far og min bror. Jeg kjørte til sykehuset og løp mot rommet hennes. Jeg følte at jeg aldri kom frem. Til slutt så jeg hun lå der og puste tungt. Og da hun sovnet inn, og pustet ut for siste gang, var det godt å se hvor fredfull og rolig hun så ut. Selv om det ikke hjalp på smerten.
Treffer henne igjen
Lisa er sikker på at hun en dag skal treffe hennes mor igjen. Denne gangen i himmelen.
Hennes tro på å treffe hennes mor igjen, gjør at Lisa overhodet ikke frykter døden.
– Jeg er faktisk ikke noe redd for å dø. Jeg vil jo ikke dø, for jeg vet hvor vondt noen her hadde fått det, men jeg frykter den ikke.
Himmel og helvete
Men hvem kommer egentlig til himmelen? Gjør alle det eller må man tro? Og hva med helvete?
– Jeg tror at det finnes et helvete, det står jo i Bibelen. Det er nok sånn at hvis du tror så kommer du til himmelen og hvis du ikke tror så kommer du til helvete. Men hva som ligger i å tro er ikke opp til meg å definere. Jeg skjønner at dette her høres litt sprøtt ut, men når alt kommer til alt er døden like naturlig som en fødsel. Vi vet jo at alle en gang skal dø.
Tror du at du vil treffe igjen avdøde slektninger? Del med oss i kommentarfeltet.
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/09/LISA-Lydklipp-til-nettsak.mp3″ format=»large» heading=»- Jeg er ikke redd for å dø.» description=»Hør Lisa beskrive hvordan hun ser for seg møtet med sin mor i himmelen.» size=»0,61mb» duration=»00:38″]
– Nå kommer siste dans
– Og det siste, dette at du dør, jeg tror ikke at vi skal innbille oss at vi skal bli venner med det. Så lenge vi er glad i livet vil vi alltid frykte døden, men jeg tror likevel at det går an å godta døden som et faktum, og til og med kanskje, når døden nærmer seg, som den gjør for meg, forsone seg med at den kommer. Forberede seg på siste akt. Nå kommer siste dans, la oss prøve å gjøre den så lite jævlig som mulig.
– Dette er eldgammel visdom. Romerne kalte det «memento mori» – husk du skal dø. For gamle og unge kan døden bli en kilde til helse, hvis du av og til minner deg selv på at du skal
-Er du redd for å dø?
– Ja. Jeg er ikke redd for det som kommer etterpå, for jeg tror ikke på helvete, hehe. Men jeg er redd for å dø fordi jeg fortsatt er veldig glad i å leve. Jeg vil veldig veldig gjerne leve lenger. Det er den ene grunnen til at jeg ikke vil dø enda. Den andre grunnen til at jeg er redd for å dø er at det er veldig ubehagelig å tenke å at du påfører de du er glad i sorg. Og den tredje grunnen er selvfølgelig at jeg er redd for lidelse, og sikkert døden selv. Å oppleve at kroppen forvitrer, kanskje at du går inn i en stor tomhet og tristhet før døden.
– Det er klart jeg redd for det.
Det at livet er begrenset gjør at livet får kraft, energi, lyst, potens – Jeg lengter på mange måter etter gud. Jeg skulle veldig gjerne hatt tro. Håp. Av og til kjøper jeg Krigsropet, avisen til Frelsesarmeen. På siste side kan det for eksempel stå: «7. januar ble frelsessoldat Per Olsen forfremmet til herligheten». Det er bare et så så praktfullt uttrykk!
– Det er et urspørsmål som har forfulgt menneskene alle steder til alle tider: Hva kommer etterpå? Dette er virkelige det essensielle, eksistensielle spørmsmålet. Når du dør får du svaret, og det er klart det er på en måte tiltrekkende for en nysgjerrig forsker.
– Det finnes et liv etter døden
Jon Mannsåker har fulgt med i forskning omkring nær-døden-opplevelser i over 30 år. Han mener at det finnes bevis for et liv etter døden, men vitenskapelige miljøer er skeptiske.
Likevel viser Mannsåker til undersøkelser som anslår at mellom 8 og 15 prosent av de som har vært kritisk nær døden, for eksempel ved hjertestans, har hatt slike opplevelser – med ganske like fellestrekk.
En typisk nær-døden-opplevelse
– Det typiske forløpet er at man først ser seg selv ovenfra, for eksempel på operasjonsbordet eller i en trafikkulykke. Hvis man går dypere, opplever man gjerne en reise gjennom en mørk tunnel med et lys i andre enden. Videre kommer man ofte til et vakkert landskap og treffer igjen avdøde slektninger eller et guddommelig lysvesen, forteller Mannsåker.
– Lurer seg selv
Psykolog Svenn Torgersen er derimot svært skeptisk til denne formen for vitenskap. Han mener at dette for lengst hadde vært en del av den generelle kunnskapen om bevisene hadde vært gode nok.
– Det finnes ingen undersøkelser per i dag, såvidt meg bekjent, som beviser dette på noen sikker måte. Det bryter med vår rasjonelle kunnskap og med det vi kjenner fra medisinsk og psykologisk empirisk vitenskap. De som tror på dette lurer seg selv.
Torgersen viser til at mennesket har lett for å falle for det som er mystisk og fascinerende, og at man kun søker bekreftelser på at det man selv tror stemmer.
– De merker seg ikke vitenskapen som faktisk avkrefter dette. For om man finner ut av det, og det innlemmes i den alminnelige vitenskap vil mystikken forsvinne, og da tror jeg at de som fascineres av slikt mister interessen for det hele.
Mannsåker viser likevel til studier av folk som har hatt hjerte- og hjernestans, som viser at nær-døden-opplevelsene har blitt opplevd samtidig som at de har hatt en død hjerne.
Mister frykten for døden
I tillegg opplever mennesker som har hatt slike opplevelser at de mister enhver frykt for døden. Uavhengig om man er religiøs eller ateist.
– For de religiøse blir det også mindre viktig å delta aktivt i religiøse organisasjoner, som å gå i gudstjeneste og slikt. De mener dette er unødvendig og blir mer opptatt av å leve åndelig riktig.
Mannsåker er, etter 30 års interesse, sikker i sin sak. På tross av skepsis fra andre miljøer.
– Man kan ikke si rent vitenskapelig hva dette er, men min arbeidshypotese er at vi ikke har noe å frykte. Det finnes et liv etter døden.
Hva håper du skjer etter døden?
Fem gode filmer om døden
Siden ukas dokumentar handler om folks forhold til døden, tar vi en titt på filmer som handler om akkurat dette. Her er Filmpolitiets toppliste over fem gode filmer som forteller historier om død og hva som finnes på den andre siden.
Den sjette sansen
I M. Night Shyamalans thriller fra 1999 spiller Bruce Willis en barnepsykolog som en dag får en pasient med et noe uvanlig problem. Døde mennesker oppsøker gutten for å få hjelp til å rydde opp i noe som hindrer dem i å gå videre. Willis sin rollefigur prøver å hjelpe både gutten og de plagede sjelene når han får en åpenbaring som forandrer alt.
Corpse Bride
Tim Burtons Corpse Bride er en mørk, men mesterlig laget animasjonsfilm som handler om hva som skjer når en mann rømmer et ekteskap han ikke vil inngå, men ender opp med å gifte seg med et lik isteden. Johnny Depp og Helena Bonham Carter gir stemme til hovedrollene, og dette er en uhyggelig, men morsom film om kjærlighet som trosser døden.
Flatliners
Hva skjer når du dør? Det spørsmålet ønsker medisinstudentene i filmen Flatliners å finne svaret på. Filmtittelen refererer til den flate linjen som stryker ut hjerteslagene på hjertemonitoren når du dør, for i filmen stopper studentene hjertene til hverandre for å dokumentere hva de ser «på den andre siden». Dette er en ubehagelig og bra thriller!
Ghost
Filmen som gjorde 50-talls-slageren «Unchained Melody» stor igjen på 90-tallet er også en av de mest ikoniske spøkelsesfilmene gjennom tidene. Patrick Swayze og Demi Moore spiller hovedrollene i Ghost, som er en av 90-tallets største kjærlighetsdramaer. Når Swayzes rollefigur blir drept prøver han å kontakte kjæresten (Demi Moore), for å fakke morderen og for å ta farvel.
Seven Pounds
Dette er en historie om hva en angrende mann gjør når han ikke ønsker å leve lenger. I Seven Pounds gjør Will Smith en sterk rollefigur som skatteinnkreveren Ben, som har mistet lysten på å leve etter at kona døde i en bilkrasj. Han føler seg skyldig og nå vil han gjøre opp for sine synder. Dette er en sterk, varm og sår film du virkelig ikke bør gå glipp av!
Morbide portretter
Før begravelsen fant sted, og helst så rask som mulig etter dødsøyeblikket, ble barnet kledd i sine fineste klær, plassert, ofte sittende, og tatt bilde av sammen med sine slektninger.
-
- Mor og datter
-
- Mor og datter. Tatt en gang under den amerikanske borgerkrigen
-
- Fire søsken
-
- Mor og datter
-
- På grunn av den lange lukkertiden var det også vanlig å bruke stativ for å hjelpe levende folk til å holde posisjonen.
-
- Tre gutter med seilbåt
-
- Jente med øynene åpne. De dyktigste fotografene klarte å retusjere øynene slik at personen så levende ut.
-
- Jente som ser ut som en dukke
-
- Død jente med foreldrene. Pga den lange lukkertiden på datidens kamera er den døde den eneste som er stille nok til å bli skarp.
-
- Slekninger holder opp kisten for et siste, og mest sannsynlig første, bilde
-
- Afro-amerikanske brødre
-
- Liten jente i hvit kjole. Foto: Southworth & Hawes Dato: ca. 1850 Medium: daguerreotype George Eastman House Collection
-
- To søstre. Jenta til venstre er død, legg merke til boken som støtter henne opp.
-
- Kvinne med bok og øynene åpne
-
- Død kvinne omgitt av familien sin. Ca.1875
-
- Det var ganske vanlig å fargelegge bildene for å gjøre dem litt mer livaktige. Legg merke til den tildekkede personen som holder barnet, dette var også ganske vanlig.
-
- Post mortem-fotografi av en ung pike. Fotografert av Gustav Borgen 1911. Bildesamlingen, Norsk Folkemuseum.
P3dok som podkast
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)