Elektropopen har de senere årene blitt stadig mer utvannet. Det har vært langt mellom de sterke utgivelsene som har føltes viktige for sjangeren, og tilfanget har i stor grad vært uinteressant. Skotske Chvrches (uttales «Churches», men staves med «v»av hensyn til Google-søk) har derimot stått ut som både genuine og egenartede helt siden deres første singel «The Mother That We Share» traff verden for ganske nøyaktig et år siden.
Nettopp denne ekstremt slitesterke låta åpner debutalbumet med den minst like rare tittelen The Bones Of What You Believe. Den setter standard for et lekent og lekkert album som preges av sterke melodier, spennende kontraster og en inderlighet som gir utgivelsen et varmt og menneskelig uttrykk.
Æren for inderligheten må langt på vei tilskrives vokalist Lauren Mayberry. Med sin kledelig barnslige stemme og smittende energi formidler hun tekster som ofte er snåle og skaper kontraster med linjer som «I’ll be a thorn in your side till the you die» i «We Sink», som i utgangspunktet er en livsglad poplåt.
Chvrches lener seg tungt mot synthpopen på albumet, og bygger opp storslåtte lydlandskap som forløses i fengende og overbevisende refreng. Selv om det ikke alltid er åpenbart, er også melankolien og nostalgien viktige bestanddeler i låtene – som i insisterende «Recover» og såre «Tether».
Det er tett mellom høydepunktene på albumet. De nevnte låtene er alle blant dem, sammen med radiosingelen «Gun», trommetunge «Lies» og «Night Sky» med sitt euforiske refreng.
På Hovefestivalen i sommer beviste Chvrches at de mestrer liveformatet. Formidlingsevnen og -gleden er sentral også på The Bones Of What You Believe. Trioen fyller musikken med følelser, og viser en unik evne til å nå ut til lytteren.
M83, Robyn, Kate Bush, The Knife og Depeche Mode er alle viktige referanser når Chvrches skal plasseres uttrykksmessig. Allikevel er det de solide poplåtene, ikke uttrykket de er pakket inn i, som gjør at The Bones Of What You Believe står igjen som et av årets mest spennende og fengende utgivelser – og kanskje det aller beste debutalbumet.
Trine Aandahl
