Man føler seg litt som en idiot når man står i heisen med tre usmurte brødskiver i hånda. Særlig når man er på vei til – og ikke fra – frokostsalen. «Jeg er fra Norge skjønner du.
Jeg har med meg mitt eget brød. Deres lokale bakverk passer ikke min sarte mage serru.» Det er slikt Bjørn Dæhlie drev med da han var i store mesterskap i utlandet. Veldig typisk norsk, men jeg kan i det minste skylde på allergier. Det er nemlig slik at jeg endelig fant et brød jeg kan spise uten å ende opp med endeløs fjerting og timer med blodig kløing. At disse tre skivene i min høyre hånd på denne heisturen, skulle få meg til å føle meg som en ignorant, uhøflig og usedvanlig dårlig trent toppidrettsutøver, hadde jeg ikke forventet da jeg sto opp i dag tidlig. Men, etter nesten en måned i Sør-Afrika, har vi rukket å bli vant til det meste. Nesten.
Den kristne bokhandelen CUM
Det er overhodet ikke at alt som er annerledes, er dårlig. En slik innstilling er stort sett forbeholdt rasister, ignorante og tullinger. Men, det er heller ikke motsatt – at alt som er uvanlig er knallbra. Det er lov å legge seg midt i mellom en gang i blant.
Er det for eksempel supert at et vordende brudepar, ferdig oppdresset i gigantisk brudekjole og kritthvit smoking, sitter på bussholdeplassen og venter på at bussen til Breakwater skal plukke dem opp og frakte dem til kirken? Vi heller mot at vi liker det litt, men samtidig hadde de sikkert foretrukket et annet transportmiddel.
Er det et drømmescenario som utspiller seg foran våre øyne, når vi oppdager at den dypt religiøse bokhandelen på kjøpesenteret vårt heter CUM? Altså ikke bare sæd, men SÆD med store bokstaver? Vi går for et øredøvende «JA!» som svar på det spørsmålet. Sjappa har utelukkende kristne bøker, plakatene i butikkvinduene dreier seg kun om at veien til et verdig liv og frelse går via Herren, og alle i butikken snakker så lavt de kan, i tilfelle Jesus skulle dukke opp borte i bladhylla. Alt dette i en butikk oppkalt etter den kroppsvæsken som kåtskalken Onan, i følge Bibelen, «spilte til jorden».
Sjåføren til Norges landslag for hjemløse
Taxisjåføren vår var av indisk herkomst, brukte et militært kjøretøy som drosje og heia på Tyskland. Det ble ikke mindre pussig av at han brukte de første ti minuttene av reisen
Ikke bare kjenner taxisjåførene det norske landslaget for hjemløse, men de har også originalversjonen av Insomnia på kjøpesenteret. Akkurat som hjemme.
på å smøre seg inn med solkrem. Ferdig innsmurt, kunne han gledesstrålende fortelle at han hadde hatt nordmenn i taxien en gang før. Det var da det ble arrangert VM i fotball for hjemløse her i byen. Nordmennene hadde vært smørblide i hans taxi. Han elsket det norske laget, og kjørte i 50 km/t langs motorveien fordi han var så opptatt av å bable i vei. Hadde han holdt fartsgrensa (100 km/t), ville reisen vært over for tidlig til at han ville fått snakket ferdig. Hele turen var en bisarr, men øredøvende hyggelig opplevelse. Pluss i boka til Sør-Afrika der.
Et stort minus fører vi opp i den ikke-sæd-relaterte bokhandelen. Der sto vi i kø, og foran oss sto en kar i midten av førtiåra og pjusket med håret til damen ved siden av seg. Hennes tørre, røde lokker skrapte mellom hans lekne fingre. Fikling med hår er sjeldent noe man syns er skikkelig digg å se på at andre driver med, men dette var helt jævlig. 44-åringen koste nemlig med sin egen mors hår. Mens faren stod ved siden av og så på. Jeg vipper øynene ut av hodet og legger dem i vann over natten, i håp om å vaske dette vekk fra netthinnene til i morgen.
Hvit manns Afrika
Når det er spillefri i VM, tar den virkelig forferdelige TV’n over. Alt på TV akkurat nå er
Støvsuger på ryggen. Er det space age eller førskole?
ubehagelig eller veldig kjedelig. Surfeprogrammer fra 2001, såpeoperaer der skuespillerne knapt kan replikkene sine og junior-rugbykamper på sagflis er dårlig underholdning. Men, ikke på langt nær så ille som musikk-kanalen med utelukkende kritthvit musikk sunget på skingrende afrikaans. Countrylåter der ordet «lekker» er en viktig del, og hvor videoen viser Den Hvite Manns Afrika gir ingen gode assosiasjoner. Det er så man nesten kjenner lukten av apartheid lugge ytterst i nesa.
Da er sagflisrugby et bedre alternativ.
Nå bærer det til sengs her. Brødskivene ligger klar ved siden av rene sokker, en undik og en t-skjorte eller to. Nå kan morgendagen bare komme.
