Prins Thomas: Prins Thomas
[Full Pupp/VME]
Repetisjonsøvelser fra nydiscoscena.
Ikke overraskende for dem som har fulgt med på den norske nydiscoen, har Prins Thomas laget ei instrumentalplate som streeeeekker seg ut. Denne «discoen», om vi fortsatt skal velge å kalle den dét, så langt unna «I Love To Love»-refrenger og stønning dette er, er lyttemusikk. Det er en bølge så krusete og sakte i starten, som støv som virvles opp i varmluft. Nærmere Suicide enn Giorgio Moroder. Nærmere skjegget enn paljettene. Nærmere suggesjon enn massene.
Akkurat som den fantastiske barnebokhelten Den Lille Prinsen, har vår norske elektronika-prins Thomas Moen Hermansen reist blant stjerner og planeter, før han nå lander i ørkenen. Han har begått mye «romdisco», solo og med makker Lindstrøm tidligere – mens han nå lager lyden av en karavane. Med gjentakelse som viktigste virkemiddel.
«Ørkenvandring» – en beskrivende tittel på åpningssporet. Lydbildet holder seg ganske varmt også over i de neste sporene, men i all sin dveling lyder det óg noe ensomt. Tålmodighet er en dyd, og holder du ut til den femte etappen med timinutters intrumentaltrasking, får du svimlende belønning. Kall meg enkel, men discobeaten og de tette salvene på «Wendy Not Walter» ligger nærmere hjertet mitt enn den evige stabbinga fra kamelføtter.
Prins Thomas gestalter en egen musikalsk figur – lunt tonsatt med behagelige temaer og en munter-melankolsk veksling over djembene. Tidvis tværer han mer enn å løfte meg opp. Og etter at hver og en av de åtte låtene har gått opp et visst, og ganske likt, løp, legger de seg pent til rette i en kveil. Meninga er tydeligvis ikke å forstyrre, heller ikke å skape stor pop. Meninga er å drone.
Siri Narverud Moen
