Harald Are Lund på P3 i kveld 21.03!
Denne mandagen har jeg med meg flunkende nye utgivelser fra blant andre debutantene fra Portland i Oregon, Nucular Animals, som bruker en bevisst feilstaving av nuclear i navnet sitt – kanskje inspirert av x-president Bush sin måte å uttale ordet. Du får låta ”Day To Day”.
Handsome Furs er ekteparet Dan Boeckner (fra Wolf Parade) og Alexei Perry, som har gitt ut to album de siste fire årene og som nå kommer med nummer tre, Sound Kapital, og det er ”Serve The People” som er med i kveld.
Bad Spit er en dialektrappende artist, som egentlig heter Ole Martin Hellesø og som skiller seg ut med låta ”Krysset” fra albumet Arkana.
Sjekk ut låten I`m Confused fra Handsome Furs:
Sjekk ut låten Møte med en Djevel av Bad Spit
Musikkvenner
Geir Jenssen, best kjent som Biosphere, gir ut et nytt album med strålende ambient musikk, N-Plants. I februar fikk han lyst til å lage et album inspirert av det japanske industrividunderet og spesielt om japanske kjernekraftverk. Han studerte bilder av kraftverk og leste seg opp på hvor utsatt de er med hensyn til plassering langs kysten og jordskjelvutsatte områder. Da han hadde spilt inn plata, skjedde katastrofen i Japan.
David Sylvian er også med i kveld. Hans nyeste utgivelse er en dobbel-cd, Died In The Wool, hvor Erik Honoré, Jan Bang, Arve Henriksen og Helge Steen medvirker. Det gjør de også når Sylvian kommer til Kristiansand den 2. september for å være ”artist in residence” under Punkt-festivalen.
These Trails har jeg også med i kveld. Det er en gruppe som aldri var en riktig gruppe, men som spilte inn et folk-album med psykedeliske tilbøyeligheter på Hawaii i 1973 og ga det ut. Patrick Cockett og Margaret Morgan begynte å spille sammen i 1971 og med to musikervenner spilte de inn tolv låter. På den ferdige tapen skrev de ”These Trails” og det ble brukt som gruppenavn da plata kom ut. Det skjedde ikke noe med plata og det har blitt en glemt klassiker, som nå er gjenutgitt som cd.
Samtidsmusikk
Den 30. juni spiller den svenske brødre-duoen Herman Dune på Egersund Visefestival og i kveld er de med i sendinga med en låt fra sitt kommende album, Strange Moosic – jeg spiller låta ”Tell Me Something I Don’t Know”.
Jeg har også med The Coathangers, ei kvinnegruppe fra Atlanta, som er ute med debuten,
Larceny & Old Lace, og The Antlers, som gir ut sitt femte album, Burst Apart.
Dessuten blir det en Captain Beefheart-låt også denne mandagen; jeg har valgt en låt fra Trout Mask Replica.
Bowie del 15.
Når samtidsmusikken er avviklet i den første timen av sendinga, kommer Thomas Felberg i studio og vi skal sammen forsøke å gjøre oss ferdige før sommerferien med David Bowie-presentasjonen, som vi begynte på i fjor høst.
I den femtende delen av Bowies musikalske historie, er vi kommet til året 1993.
Forrige gang spilte vi albumet Black Tie White Noise, som kom i april 1993 og som nok en gang erobret førsteplass på albumlista i England for Bowie og markerte overgangen til hans ”moderne periode”.
I desember 1993 kom hans nittende album ut, The Buddha Of Surburbia.
Det erobret ingen førsteplasser – i England kom det bare til 87. plass. Det var egentlig musikk Bowie laget til en dramaproduksjon i fire deler, som BBC gjorde av bestselgerboka til Hanif Kureishi.
Da plata kom ut, var det bare selve tittellåta, ”The Buddha Of Suburbia” som var med fra lydsporet til tv-serien. Bowie tok resten av musikken han hadde skrevet til serien og omarbeidet den så grundig at det faktisk var ti nye Bowie-låter på plata da den kom ut.
Favorittplate
Plata ble ikke promotert av plateselskapet, sannsynligvis fordi de betraktet den som musikk til en tv-serie, og den solgte dårlig.
Bowie har sjøl ved flere anledninger uttalt at det er hans favorittplate og han har med seg flotte musikere, som han har arbeidet med både i studio og på turné mange ganger tidligere (som Mort Garson på piano og Erdal Lizilcay på tangenter, trompet og litt til), uten at fansen responderte nevneverdig.
Vi spiller tittellåta og ”Sex And The Church”, ”Bleed Like A Craze, Dad” og instrumentallåtene ”South Horizon” og ”Ian Fish, U.K. Heir”.
De to siste ligner på instrumentallåtene fra Bowies tre Berlin-album og det er i det hele tatt mange elementer fra Bowies tidligere musikk med i lydbildet.
Vi spiller også ”Strangers When We Meet”, som han også spiller inn en gang til på neste album, Outside, og gir ut som singel.
Konseptalbum
Outside kommer i september 1995 og han legger ut på turné for å promotere det. I løpet av fem måneder, fra september 1995 til februar 1996, spiller han 68 konserter med mange av de samme musikerne som er med på plata. Gitaristen Reeves Gabrels, som Bowie spilte med i Tin Machine, er tilbake og Bowie samarbeider igjen med Brian Eno.
Albumet er et slags konseptalbum, inspirert av en novelle Bowie har skrevet og lydmessig har Bowie fingeren på samtidmusikkens industrielle puls. Han legger ikke skjul på at han har hørt på The Young Gods og liker det han hører, og som oppvarmer på USA-delen av turnéen har han med Nine Inch Nails.
Bowie behøver ikke ligge i forkant av den musikalske utviklinga, som han gjorde på 70- og 80-tallet; han senker skuldrene og spiller den musikken han har lyst til å spille og henter inn elementer fra sin egen banebrytende musikalske karriere og bruker dem i nye sammenhenger.
Vi spiller låtene ”Leon Takes Us Outside”, ”Outside”, ”A Small Plot Of Land” og “Hello Spaceboy” (hvor Major Tom fra Space Oddity og Ashes To Ashes er hentet inn igjen), som alle har opphav i en nesten fire timer lang jam-session som Bowie og musikerne på plata hadde i mars 1994 og som Bowie har bearbeidet videre og laget tekster til. Innholdet i tekstene er om kunst og mord i en dekadent framtid; et tema Bowie har vært innom tidligere, men ikke på samme måten som på Outside.
