Hvor utrolig det enn måtte høres ut: Det fantes en tid der alvorlige kvinner og menn med gitar og ustelt hår utgjorde en viktig fortropp blant populærmusikkens premissleverandører og innovatører.
Felles for de beste av dem – Bob Dylan, Joni Mitchell, en knapp håndfull andre – var at de evnet å løfte blikket ut av sin egen navle og opp mot våre grunnleggende vilkår som mennesker, og skape stor, flertydig poesi av våre felles traumer og lengsler.
Den typen singer-songwritere fins det ikke mange igjen av i dag. Og selv om det kan diskuteres om den 39 år gamle amerikaneren Cass McCombs i streng forstand hører hjemme i kategorien, er han en av meget få artister anno 2016 med et like stramt grep om lyrikken sin som musikken.
«Medusa’s Outhouse»:
Tekstene hans er som regel kryptiske og konfronterende; usentimentalt poetiske og bekmørkt morsomme (eldre låttitler spenner fra «AIDS In Africa» og «A Comedian Is Someone Who Tells Jokes» til «Sooner Cheat Death Than Fool Love»). Selv en hjerteknuser som «You Saved My Life» balanserer mot en bisarr og voldelig avgrunn.
Selv om tittelen Mangy Love betyr noe sånt som «skabbete kjærlighet» på norsk, er det mest påfallende ved McCombs åttende ordinære studioalbum tvert imot hvor raffinert, velskrudd og imøtekommende det låter.
En salig blanding av sval vestkystpop og organisk soul har avløst den skakke indiefolken som har utgjort store deler av den tidligere produksjonen – resultatet minner tidvis om det delikate Josh Rouse-høydepunktet 1972 (2003). Mot dette duse lydbildet skildres politivold («Bum Bum Bum»), feminisme («Run, Sister, Run»), moderne tomhet («Cry») og galskap («Opposite House») på slående, tankevekkende vis (tekstene kan og bør du lese her).
«Opposite House»:
Brutalt nydelige (og sedvanlig nydelig titulerte) «Medusa’s Outhouse» er en av årets essensielle låter i mine ører, og det er flere spor av samme kaliber å meske seg med. Den nevnte, Angel Olsen-gjestede «Opposite House», saksforbryterske «Laughter Is The Best Medicine» og storslåtte «It» føyer seg alle inn i rekken av monumentale McCombs-øyeblikk. Et enslig (men til gjengjeld graverende) feilskjær noteres imidlertid i liksom-misogynistiske «Rancid Girl», som høres ut som Lou Reed som parodierer The Rolling Stones, eller motsatt.
Cass McCombs har i lange perioder vært uten fast bopel, og drifter-imaget hans har fra tid til annen truet med å bikke over fra mystisk til vrangvillig – ryktet sier at hans tidligere plateselskap på et punkt måtte leie inn en privatdetektiv for å få knipset et pressebilde(!). I dag virker han mindre mediesky og mer sulten på suksess enn noensinne. Om det fins et snev av rettskaffenhet i verden sørger Mangy Love for gjennombruddet han for lengst har gjort seg fortjent til.
Marius Asp
