Det er alltid vanskelig å skulle skrive noe fornuftig om kvinner i musikken. Dels fordi det ikke er noen forskjell på kvinner og menn når det kommer til utøvelse av musikk, og dels fordi det burde være unødig å dele inn i kjønn. Men jeg gjør det likevel – muligens til noens frustrasjon – som et rop om hjelp fra en sjanger som sårt trenger den norske jenten og kvinnen.
Kvinner har naturligvis vært sentrale musikalske utøvere helt siden starten av rocken, og i Norge er kvinnelige musikere tallrike, og definitivt blant de beste og mest populære innen de fleste sjangre. Utenom én. I hardrock, heavy metal og omkringliggende uttrykk er det fremdeles en skrikende mangel på kvinner på scenen.
Få, men svært flinke
De få som opererer innen feltet, og som har klart å skape seg et navn, gjør en strålende jobb. The Commander In Chief stjeler med seg ros og priser for sitt gitarspill, Silje Wergeland fronter det nederlandske bandet The Gathering som er internasjonalt kjent, navnesøster Tombre raserer scener sammen med Blood Command, Deathcrush mørbanker deg med støyrock, og Agnete i Djerv er en av landets desidert beste scenepersonligheter.
Litt mer perifere er Jonna Nikula som gjør keyboards for Satyricon, hele Jane Helen som spiller rock, og Ida som synger i Triosphere. Men så er det tilsynelatende full stopp. Knapt én eneste av de svært mange demoene og platene som har blitt sendt inn til hardrock-programmet Pyro på P3 i år inneholder kvinner. Slik er det alltid. År etter år. Mystisk nok.
Mange der ute
For strømningene i internasjonal hardrock og heavy metal går definitivt riktig vei. Kvinner har stadig tatt en mer sentral plass blant musikerne, men det virker som om dette ikke har truffet Norge så langt. De siste årene har internasjonal hardrock sett fantastiske kvinnelige vokalister tre frem i band som The Devil’s Blood, Paramore, Witch Mountain, Arch Enemy, Otep, Halestorm, og Christian Mistress. Da har jeg ikke engang nevnt alle de symfoniske bandene med kvinnelige vokalister av ren plassmangel (og – host – kvalitetsmangel).
Også på instrumentalistfronten finner du helt naturlig svært gode moderne kvinnelige utøvere. Jeanne Sagan basser finurlig i All That Remains, Marta Peterson gir Bleeding Through mystiske lyder med sitt orgel, Laura Pleasants er blant de mest toneangivende nye gitaristene via sitt arbeid i Kylesa. Orianthi spiller gitar for Alice Cooper, Melissa Auf Der Maur er en av de mest markante og spennende musikerne der ute, og Gallhammer og Civet har på hver sin kant av sjangeren levert på skyhøyt nivå.
Det er bare toppen av den moderne og rocka kransekaken. I Sverige har band som Sahara Hotnights, Crucified Barbara og Hysterica overbevist i mange år, og der det for tredve år siden ofte handlet om kropp og sex handler alt nå om musikken. I dag er dette en selvfølge, men det har ikke alltid vært det.
Ryddesjau i egen sjanger
Hardrock og heavy metal har historisk vært en sjanger rettet mot hankjønnet og spilt av menn, men de siste årene har jeg sett en god og viktig dreining vekk fra det mest påtatte og maskuline i det musikalske. Hardrocken har ristet av seg det meste av det meget tvilsomme kvinnesynet som kom til overflaten via musikkvideoer, tekster og platecover gjennom 80-tallet, og fremstår nå som et åpent sted for kvinner både på scenen og i publikum. Det er ikke hardrocken som har lettkledde damer på panseret eller strippere i videoene i 2012. Den slags tar andre sjangre seg av.
Når det gjelder publikum har kvinnene for lengst inntatt salen, og køen på kvinnetoalettene vokser. Også rundt scenen er kvinner viktige bærebjelker når det kommer til booking, management, arrangering og promotering i klubber, festivaler og i plateselskap. Innen journalistikken skriver kvinner godt om sjangeren. Blant annet er Guro Juul Andersen redaktør i landets viktigste blad for hardrocken – norske Metal Hammer – og her hos oss er det Helle Stenkløv som anmelder de hardeste og tyngste utgivelsene.
Kjør revolt!
Men så langt har altså ikke revolusjonen nådd scenen, selv om AKKS gjennom mange år har gjort en god jobb med å tilrettelegge for folket. Mitt store ønske er å se mange flere kvinner spille hardrock og heavy metal i slitne eller moderne øvingslokaler de kommende årene. Det er den eneste måten å få frem talentene på.
Muligens handler den skrikende mangelen om få forbilder. Kanskje handler det om sjangerens historie og uttrykk. Mest sannsynlig handler det om å vite at det går an. Det skal ikke finnes hindre for noen i rocken – den må være vidåpen for nye impulser. For utviklingen av – og overlevelsen til – sjangeren er det få ting som er viktigere enn at den norske kvinnen tramper inn over fuzzpedaler og ølflekkete rockescener.
Totto Mjelde
