Trioen London Grammar, bestående av universitetsstudentene Hannah Reid, Dot Major og Dan Rothman, har allerede fått så mye buzz i hjemlandet sitt at det må ha vært skummelt å faktisk gi fra seg debutalbumet de har brukt det siste året på å flikke på. For med mye hype kommer også enorme forventninger. Selv om singelen «Wasting My Young Years» er noe av det vakreste du kan høre på P3 for tiden, var det ikke før Disclosure-samarbeidet «Help Me Lose My Mind» øyner og ører virkelig ble åpnet. Og tro meg når jeg sier: Dette albumet har ingenting med Disclosure å gjøre.
De første rundene jeg hadde med albumet var ikke enormt overbevisende, med låter jeg ikke helt klarte å skille i et sound jeg var usikker på om var spesielt slitesterkt. Men så skjedde det noe. Jeg klarte ikke legge albumet fra meg. Relasjoner med flere og flere av låtene vokste frem. De ble både tydelige hver for seg og – ikke minst – som et helhetlig album hvor sporene på nesten magisk vis glir perfekt inn i hverandre, utfyller hverandre og bygger hverandre opp.
Det er ingen tvil om at If You Wait spiller på mine emosjonelle strenger, så rørende og lavmælt storslått som det er. «Sights» ble min første albumfavoritt, med sin såre tekst og elegante melodilinjer. «Flickr» seilte så opp som en storfavoritt med sin Peter Gabriel-nikkende afrofolk og utstrekte avslutning. Så kom tittelsporet inn og ga meg klump i halsen med sin nære tekst om tosomhet, før jeg innså at «Hey Now» er det perfekte åpningsspor.
http://youtu.be/MTvHcQmKUpU
Det er vanskelig å ikke sammenligne London Grammar med et nedstrippet The xx. Instrumenteringen ligner, og det er bøttevis med både klang og sårbarhet. Likevel er det med Hannah Reids utenomjordiske stemme, som hun for øvrig mesterlig bruker til å vise at det å holde igjen kan være minst like kraftfullt, at London Grammar finner sin egen tydelige signatur.
Det er tidvis både i overkant voksent og på grensa til svulstig, men etter hvert som min romanse med dette albumet har vokst frem har også forståelsen av hvor effektfullt det faktisk kan være å balansere på knivseggen kommet. Både mellom svulstig og storslått, sutrete og sårt og ensformig og konseptuelt. For meg havner If You Wait på riktig side og kommer til å følge meg gjennom mørketiden og hjelpe meg grine når jeg trenger det.
Marie Komissar
