Med Cryptograms, Atlanta-bandets andreskive, startet hypen rundt Bradford Cox og hans kaotiske bande med introverte støypoppere for alvor. Preget av Cox’ sykdom, dødsfall i bandmiljøet og en god del generell elendighet var de perfekte lydkulisser for tynne folk med mørke ringer under øynene som helst avfotograferes i sort/hvitt i røykfylte rom. Som lytter har det derimot vært lett å sitte igjen med følelsen av uforløst materiale på samtlige Deerhunter-album frem til Halcyon Digest – det ble mange ufokuserte instrumentaler og mye sutring.
Dette har altså blitt Deerhunters første virkelig gode album. Endelig klaffer alt – de mer introverte, rolige låtene har fått en meget kledelig innpakning av produsent Ben H. Allen (Animal Collective, Gnarls Barkley, Matt & Kim). Dette kommer spesielt åpningslåt «Earthquake» og den Strokes-aktige «Desire Lines» til gode, der Bradford Cox’ personlighet som låtskriver og tekstforfatter både kommer godt frem og stagges samtidig, slik at det aldri føles verken for utflytende eller slapt.
Når de går mer konkret til verks, som på «Don’t Cry», «Revival» og «Coronado» (den eneste låten her med saksofon, for øvrig), er det mer positivt og fengende enn man har hørt dem tidligere – og mest av alt kan det minne om de beste øyeblikkene fra Ariel Pink’s Haunted Graffiti-plate av året. Samtidig er det også noe her for de som digger Cox’ soloprosjekt Atlas Sound, som «Helicopter»:
Det er mange band som surfer på denne litt loslitte bølgen av «enkel pop i støyete innpakning», men Deerhunter bør ikke puttes i denne båsen; Halcyon Digest er snarere et resultat av en sunn modningsprosess – pakket full av gode låter som favner om det lyse og det mørke samtidig (her bør i særdeleshet Jay Reatard-nekrologen «He Would Have Laughed» nevnes), mens de samtidig ikke er redde for å gå Echo & The Bunnymen i næringen med umiddelbare pophits som «Memory Boy» og «Revival» – det føles nærmest som om hele platen er skreddersydd for å lydlegge Sofia Coppolas neste film om isolasjon i storby.
Halcyon Digest er lyden av bandet som vokste opp. Trassalder og barnestreker har blitt byttet ut med tungt fokus på god, gammeldags kvalitetslåtskriving, og i et gjennomtenkt, vakkert og klart lydbilde har de utviklet seg en retning som stryker lytteren mothårs på en pirrende måte, dette er lyden av den søte pop-kløe og et band som endelig for fullt klarer å leve opp til forventningene.
Jørgen Hegstad
Les også Lydverket Elsker: Deerhunter
