Når man oppsummerer de beste førstelåtene på en debutplate gjennom rockehistorien, kommer Machine Head høyt opp. Da de åpnet debutalbumet Burn My Eyes i 1994 med «Davidian», låt det så stort, fett, annerledes og selvsikkert at metalverden knapt hadde sett lignende brusing med fjærene. Da Flynn skrek høyt at han skulle «let freedom ring with a shotgun blast», var de bare å nikke/headbange anerkjennende, karen hadde verden for sine føtter.
Så gikk det som med Joseph Heller, forfatteren som debuterte på topp med briljante Catch 22. Machine Head laget flere gode plater etter Burn My Eyes, men klarte aldri å gjenskape magien fra debuten.
Det store comebacket kom i 2007 med The Blackening, som reetablerte dem som et renskåret metalband med ambisjoner, ekthet og ikke minst appell til et bredt lag av metalinteresserte.
Personlig var jeg aldri nesegrus fan av The Blackening, selv om jeg i ettertid ser hvorfor albumet gjorde jobben. Men nå stemmer jeg i med hylekoret og bøyer nebbet i støvet for Machine Head. Etter 20 gjennomlyttinger den siste uken fremstår Unto The Locust – bandets syvende langspiller – som en nær perfekt metalplate, og man oppdager stadig nye aspekter og detaljer for hver runde.
Les gjennomgang av Unto The Locust – låt for låt hos Pyro
Det åpner litt corny med en messende intro på «I Am Hell (Sonata in C#)», før Robb Flynn & co legger ned loven. Et latterlig tungt riff driver låten fremover, mens Flynn på sedvanlig vis leverer overskrifter som kunne vært skrevet med blod på himmelen: «I am death/arms held oustretched/I am hell/born this mortar shell».
Derfra og ut er Unto The Locust en perfekt miks av tyngde, grandiose ideer («Locust»), bredt anlagte refreng («Be Still And Know») og hissige thrashriff («This Is The End»). Flynn synger om alt fra bibelske landeplager – tittelen handler jo tross alt om gresshopper – til viktigheten av musikk som støtte i livet. Som alltid på en god metalplate er det hele tiden på kanten av Spinal Tap-stupet, men Flynns inderlighet og selvtillit etter The Blackening-suksessen gir ham en selvtillit som holder det innenfor.
«We build cathedrals to our pain/establish monuments to attain» hvisker Flynn på «Darkness Within», utvilsomt den vakreste låten han har skrevet ved siden av «Halo», før Machine Head avslutter albumet med en real call-to-arms-låt, «Who We Are». Manowar-parafrasering og barnekor går underlig fint hånd i hånd, mens allsangvennlige melodier avslutter Unto The Locust på en positiv, inspirerende og effektiv måte.
Etter ukens 1991-fokus her i Lydverket, er det fristende å spekulere i hvilken status en plate som Unto The Locust får når metalens krøniker skal skrives. Blir dette albumet som sender Machine Head opp til Oslo Spektrum-nivå? Kommer tittelsporet «Locust» til å bli Machine Heads «Master Of Puppets»? Kan «Darkness Within» bli en crossover-hit? Det som hvert fall er sikkert er at Machine Head omsider har overgått debuten Burn My Eyes, og laget en latterlig god plate nesten tyve år inni karrieren.
Asbjørn Slettemark
Bonus: Machine Head spiller sammen med Bring Me The Horizon, Devildriver og Darkest Hour på Sentrum Scene 1. november.
