Bekreftelsen på at Dylan Baldi hadde blitt voksen, låtskrivingsmessig, var 2012s bestealbumnotering Attack On Memory. Fra og med her vokste hans Cloud Nothings fra et tilnærmet énmannsfuzzpopprosjekt til et komplekst, brautende monster som dro nittitallet inn i nyere tid. Muligens var ikke dette et nytt triks i 2012, og det er det ihvertfall ikke i dag – nå når emobegrepet er på god vei til å bli tatt tilbake til å igjen bety band som Sunny Day Real Estate, Cap’n Jazz og The Promise Ring snarere enn The Academy Is.., Panic! At The Disco et al.
Here And Nowhere Else har mindre slektskap til den trenden enn Attack On Memory. Der forgjengeren kunne være vrang og seig («No Future/No Past» og «Wasted Days») er vi her tilbake til et simplere rockuttrykk der høy hastighet og harde hooks er essensen. Her tenkes det mindre og drikkes tettere, men det blir ikke nødvendigvis et lystig lag av den grunn.
Dylan Baldi har hooks i hvert utpust, og er utvilsomt den mest spennende låtskriveren i dette støyrocksegmentet per i dag. Vel ser han ut som en AD&D-dungeonmaster, men han synger som Evan Dando uten kols, og bak seg har han en duo som føler musikken like mye som ham. Bare hør på slutten av «Psychic Trauma», den eminente trommingen på «Just See Fear» eller delikate «Giving Into Seeing» – dette er et band som bryter sammen, et riff om gangen, og har det gøy underveis.
Bandet er glade i gråtoner, og noen ganger skulle jeg ønske meg litt flere farger sprøytet inn i låtene. «I’m Not Part Of Me» er nærmest glatt i uttrykket i forhold til resten av albumet, og den er velkommen etter å ha kommet seg gjennom den unødvendig jammete, sjuminutters «Pattern Walks». Her er også den lille forskjellen som skiller albumet fra det hakket bedre Attack On Memory: det mangler en følelse av en større tanke bak. Selvfølgelig er det farlig å tillegge band tanker de ikke nødvendigvis har hatt underveis, men «Pattern Walks» tilfører ikke noe på den måten annerledesheten på forgjengeren gjorde.
Muligens vil dette føre til at Here And Nowhere Else blir fortere glemt, men når man pumpes full av låter av kaliberet til «Quieter Today», «No Thoughts» og «Now Hear In» bryr man seg hverken om dét eller om Baldi nødvendigvis har så mye han vil si med musikken sin. Gleden ved tallrike, nær-perfekte støyrocklåter er stor, og for meg er det i alle fall nok til å igjen konstatere at Cloud Nothings er dét bandet man ser til i 2014 for sine daglige doser hverdagsbråk.
Jørgen Hegstad
