Håkan Hellström, Enga
Det tok ikke mer enn to minutter før gåsehuden var der.
Årets sterke ”För sent för Edelweiss”-album har gitt Håkan Hellström nytt moment og fornya relevans. Dermed er han også tilbake der han var i starten av tiåret; helt i tetsjiktet blant skandinaviske liveartister. Fredag formiddag ble tvilsom status som åpningsartist snudd til triumf.
”Jag har den tveksamma äran att presentera falsksångaren från Västra Frölunda”, introduserer gitarkompanjong Daniel ”Hurricane” Gilbert. Og inn kommer Håkan med hvite bukser og lua på snei. Åpningslåtene ”Tvo og tvivel” og ”Ramlar” setter standarden for en time fylt til randen med livsglede, sårhet og leken musikalitet. Hellström og hans sjumannsband liker gjerne å presentere seg som antiflinkiser, men de har i realiteten stålkontroll. Her er strålende instrumentalister som gir låtene nyanser, dynamikk og et driv av ville helvete. Perkusjonisten dominerer en låt, saksofonisten en annen, pianisten en tredje. Overgangene mellom låtene er som tatt ut av læreboka. Her går den ene triumferende avrundingen av en låt over i kickstarten på den neste. Bandet har i tillegg en kollektiv utstråling og tilstedeværelse det er sjelden man ser på en scene. Konserten er tilsynelatende like viktig og morsom for bassisten og andregitaristen som den er for hovedpersonen selv. Og slikt smitter selvsagt over på publikum. Disse gutta vil man være på fest med, disse gutta vil man prate om livet med.
Men det er selvsagt først og fremst Hellström som gjør dette til en gyllen stund. Han synger sitt liv på ufiltrert og ujålete vis, og virker å ha intuitivt åpne linjer inn i hjertene til tusner. Når han gjør ”Det er så jag säger det” – en av tiårets fineste låter – som siste ekstranummer, er ikke klokka mer enn to på ettermiddagen, men jeg har egentlig ikke behov for å se eller høre flere konserter i dag.
Se hele konserten:
Flere bilder fra konserten:
