Med monsterhiten «I Will Wait» som spydspiss har britiske Mumford & Sons skaffet seg et stort og lojalt publikum. De har vært en av de største ambassadørene for den livsbejaende folkrockens inntog i popmusikken de senere år. Sammen med blant andre The Lumineers og Imagine Dragons har de trukket den en gang lavmælte sjangeren i en mer storslått og jovial retning.
Noen har elsket dette uttrykket. Andre, som meg selv, synes det tidvis har blitt irriterende positivt og brautende.
På bandets tredje album, Wilder Mind, er den entusiastiske banjoen byttet ut med el-gitar. Et i utgangspunktet overraskende grep, all den tid det nettopp er det allsangvennlige og trivelige som har rekruttert mesteparten av bandets fanskare. Bandet skal ha ros for å våge seg ut i ukjent farvann; det ferske albumet er definitivt noe helt nytt i Mumford & Sons-sammenheng.
Aaron Dessner fra de anerkjente indierockerne i The National er hentet inn som sparringspartner på albumet, og har dratt de fire britene i en dunklere retning. Atmosfæriske «Tompkins Square Park» på drøyt fem minutter åpner albumet, og introen til låta sender tankene til nettopp The National.
Albumets gjennomgående uttrykk er svalt, finstemt og dyrt. Det har et gjennomgående bilstereovennlig driv, og bandet låter mer voksent enn tidligere. Samtidig har de også blitt mindre unike. Uansett hvor glad (eller ikke) man er i livsbejaende banjo er det vanskelig å krangle på de tidligere hadde et sterkt særpreg. Det er nå borte. Bandet har lagt seg nærmere den mykere delen av standardiserte FM-rocken. «Just Smoke» og «Cold Eyes» er eksempler på hvor kjedelig dét segmentet kan være. Marcus Mumfords følsomme røykestemme – med innlagt knekk – lykkes ikke med å engasjere. Musikken er uten kanter eller overraskelser, og glir forbi i sin behagelige innpakning.
Andre ganger slår utviklingen heldigere ut. Både «Snake Eyes» og albumets første singel, «Believe» peker i riktigere retning. De presser seg ikke på, men viser at bandet fremdeles besitter evnen til å snekre sammen store melodier – uten at det føles påtrengende. Den stadion-tilpassede singelen «The Wolf» er på sin side så standardisert at det nærmest er parodisk.
Mumford & Sons første album i nytt landskap er altså en middels affære. Å fornye seg er positivt, men ikke nok i seg selv. På veien har de nok skjøvet fra seg noen gamle fans, samtidig som stilskiftet ikke nødvendigvis er overbevisende nok til at mange nye vil kommende strømmende til.
Trine Aandahl
