Ta en titt på bildet over. Han har aldri sett bedre ut, har han? Når Pulp entrer scenen med «Do You Remember The First Time?», er det etter å ha pirret publikum med en robotifisert pep-talk via grønne setninger (og en animert delfin) flagrende over et sort sceneteppe. Det skal imidlertid kjapt vise seg at Jarvis Cocker er på høyden når det gjelder mer enn bare oppsynet: Han er en inspirerende fyr, helt enkelt.
Pulp er et av britpop-bandene som har tålt tidens tann best, sikkert først og fremst fordi de alltid var et perifert utskudd av sjangeren. Outsiderposituren har blitt tonet ned siden glansdagene, men selv om Jarvis Cockers cocky og belevne mine har blitt injisert med noe som minner om reinspikka hjertelighet, er det satiriske bittet i låtene (og det tørre viddet mellom dem) intakt. Han adresserer opptøyene i London, via et Ibsen-sitat, noe som leder inn i en aforistisk betraktning om musikkens natur, før han abrubt avbryter sin egen tankerekke med «Pencil Skirt» og følger opp med «Something’s Changed».
Et markant temposkifte i hele konsertopplevelsen inntreffer når Cocker løsner på slipset og lover å danse om vi gjør det. Anledningen er «Disco 2000», en sang som treffsikkert illustrerer vokalistens mini-utlegning om musikkens evne til å fortelle hodet en ting og føttene noe annet. Og det er vel egentlig Pulps fremste kvalitet; å kunne ribbe generasjoner av mennesker for sine illusjoner og få det til å føles godt i samme slengen.
Herfra og ut er Sheffield-bandet ustoppelig. Du skal få lov til å prøve å krangle med melodier og tekster som rave-nostalgiske «Sorted for E’s & Wizz», «F.E.E.L.I.N.G.C.A.L.L.E.D.L.O.V.E» og «I Spy», sistnevnte servert med formidabel energi, men hva er egentlig vitsen? Bandet lagde i all sannhet noen briljante sanger i denne perioden, men det kommer som et mildt sjokk at de er i stand til å fremføre dem som om de var skrevet i forgårs.
Låten som skal få sitt eget avsnitt er «This Is Hardcore» – en av de beste låtene som ble laget på nittitallet, banna bein. På Enga innledes den med et åndeløst vakkert strykerarrangement, før Cockers skittenamorøse hymne rulles opp over en dump beat, dramatiske noir-horn og en låt som tilsynelatende bygger i det uendelige, før den ejakulerer, så å si, nærmest idet Jarvis spørrende hulker etter «an encore». Det er et stort øyeblikk.
Ellers? Han gjør narr av Mark Knopfler, og det på bursdagen hans. Han innleder Bowie-sitatet «Party Hard» med et sitat av William Blake. «Sunrise», fra undervurderte We Love Life (sjekk for øvrig ut nesten-tittelsporet «I Love Life», mesterlig produsert av Scott Walker, som resten av albumet), låter flott også i 2011, mens «Common People» gjør at jeg regelrett synes synd på stakkarene som har strandet på Sjøsiden med Lykke Li.
Den eneste grunnen til å booke et band som befinner seg markant over middagshøyden må være at de har noe å fortelle oss om vår egen samtid, uansett hvor lang tid som har gått siden gullalderen. Pulp er et av disse. Takk, Øya. Takk, Jarvis. Og takk for i kveld, alle sammen.
Marius Asp
