Skjødesløse som Okkultokrati enn måtte låte, har humoren hatt for vane å henge tungt over estetikken deres. Det er en av hovedårsakene til at albumdebuten No Light for Mass er blant de mest underholdende og unike punkplatene utgitt på bjerget det siste tiåret; tenk deg en alternativ virkelighet der en besatt Ian “Lemmy” Kilmister riffer taktfast over skog og mark og brer om seg av frykt ved å musisere i Gamle-Eriks tjeneste.
Lytt til Night Jerks: Spotify | Wimp
Selv om kvartetten trådte i hakket seigere og mindre karikert landskap med den Emil Nikolaisen-produserte oppfølgeren Snakereigns, var ikke utviklingen markant – fortsatt fantes det tonnevis med tumlerom for å parere blytunge låter med lettbeinte titler à la “We So Heavy”. Med Night Jerks, deres tredje fullengder, har imidlertid store deler av det syrlige gliset blitt fjernet med rusten skalpell. Resultatet er at Okkultokratis univers låter mer betent og bleiknebba enn noen gang.
Mye av grunnen ligger i at gitarist og låtskriver Pål Bredrup har slitt med en aggressiv muskelsykdom siden sist, og dermed eksperimentert med synthesizere som en avlastning. Tydeligst avleiring har dette satt på det murrende mellomsporet “Zero Kulto”, en åpenbar hyllest til kultmusikeren Zero Kama. En annen mulig årsak til at Okkultokrati regelrett har blitt et skumlere band kan ligge i at Milton von Krogh – som ellers lefler med narkoman garagerock i Pirate Love – nå fungerer som både andregitarist og medprodusent.
Okkultokrati – «Night Jerks»
Med unntak av “Zero Kulto”s dunkle nesten-ambient, består riktignok albumets første halvdel av den frenetiske nekropunken som Okkultokrati briljerer med: Både albumbeste “Dazeripper”, “Moon Daggers” og tittelkuttet er støyende thrashmetallflørter der Henning Wisth knurrer på typisk ypperlig vis om, blant annet, å være “in a Swedenborg kind of mood” – mildt sagt passende, ettersom plata er spilt inn i et misjonshus i den svenske ødemarka. Oslobandet blir ikke helt humørløse med det aller første, altså.
Det er især de tre siste sporene – inkludert den foruroligende, langdryge sekstenminutteren “Cosmic Wynter” – som gjør Night Jerks til kvintettens minst umiddelbare men, ja, mest okkulte utgivelse så langt. “Rose Crux” er monoton postpunk på sitt mest grøsseraktige, mens vokalisten raller rabiat over apokalyptisk, stakkato gitarjammer på “The Ladder (Punched Out)”. Dette er ubarmhjertig og utmattende kost – og definitivt ikke egnet som lydspor til søndagsfrokosten, må vite – men likevel et bunnsolid sted å vende til om man vil tirre paranoiaen.
Black Hole Crew-kameratene i Haust maner frem det samme masochistiske ubehaget med deres seneste singel “Fall”. Noe ved dens veldige vanvidd forteller meg at Hausts kommende fjerdeplate vil kunne overgå Night Jerks , uten at dét på noen måte hindrer Okkultokrati i å denge løs med sommerens mest manne- og kvinnevonde lydspor. Du er herved advart…øh, anbefalt.
Kim Klev
