Guns N’ Roses: Chinese Democracy
[Geffen/Universal]
Etter 15 år i den kreative ørska er Axl Rose tilbake med innleide pistoleros og et hjerneknull av et album.
Som den amerikanske forfatteren og musikkskribenten Chuck Klosterman nylig skrev: ”Å anmelde Chinese Democracy er ikke som å anmelde musikk. Det er mer som å anmelde en enhjørning.” Dette er ikke en overdrivelse – fascinasjonen over at albumet i det hele tatt finnes, som noe mer enn et rykte, en tynnslitt vandrehistorie eller en ondskapsfull spøk, er like slående som dets mildt sagt eksentriske innhold.
La det være klart: Appetite For Destruction er fortsatt et av tidenes aller beste rockeplater – et sexy, tungt ruset, livsfarlig beist av et debutalbum, og den eneste platen som har holdt seg konstant blant mine ti favorittalbum siden utgivelsen i 1987. Den tidlige inkarnasjonen av Guns N’ Roses, der Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler alle bidro å definere bandets særegne fusjon av slesk LA-hardrock, bluesbasert punk og misogyn Aerosmith-riffing, er fortsatt til å bli svimmel av, 21 år seinere.
Det samme må sies om de største låtene på …Lies og Use Your Illusion-platene. Tross enkelte åpenbare svakheter, som oftest knyttet til Axls tiltagende stormannsgalskap, inneholder de øyeblikk ethvert åndsfriskt rockeband ville myrdet familiemedlemmer for å snuse på.
Det er vanskelig å betrakte Chinese Democracy som en oppfølger. G N’R anno 2008 er i praksis Axl Rose med en skokk innleide arbeidere, alle blottet for karismaen som preget bandets besetning i gullalderen. De fem-seks gitaristene spiller presist, med enkelte innovative drag, men lider under en klinisk produksjon, retningsløse arrangementer og et låtmateriale som virrer retningsløst mellom kørka nu-metal, venstrehåndsrock og blodfattige teaterballader.
For å få unna det verste først: ”This I Love” er musikalskvip av verste kaliber, båret fram av anstrengte vokalprestasjoner og et lyrisk innhold som påkaller hånfliret. På ”If The World” og Madagascar” snuses det på triphop, uten at resultatet kan kalles noe annet enn dypt middelmådig. Tittelsporet, ”Shackler’s Revenge” og for mange andre sanger her lener seg på en fascinerende kjønnsløs, om enn habil form, og mangler melodiene som gjør det fristende å sette albumet på repeat.
«There Was A Time»:
Guns N’ Roses – «There Was A Time»
Det er midtpartiet av Chinese Democracy som sitter best: ”Catcher In The Rye”, ”Riad & The Bedouins” og ”There Was A Time” er blant få sanger som umiddelbart tåler sammenligning med bandets beste – de viser alle at Axl fortsatt har en stor låtskriver i seg, bak all paranoiaen og usikkerheten. Likevel: Chinese Democracy er – ventetiden og bandhistorien tatt i betraktning – et genuint underlig antiklimaks, og nok et håndfast bevis på at tålmodighet ikke alltid lønner seg.
Marius Asp
