UGK: UGK 4 Life
[Jive/Sony]
Hvis UGK 4 Life er en tribute-skive, er det en hyllest til lytteren.
Album med døde rappere pleier å variere mellom det musikalsk uinteressante og det direkte smakløse, alt ettersom hvor mye runking plateselskap, gjesteartister og etterlatte tillater seg selv gjøre over den etterlattes minne. Det er et par 2Pac-skiver (samt en god del vers) der ute som strengt tatt vitner om en kynisme verden burde vært foruten.
Sånn sett er …4 Life en seier i seg selv. Ikke bare for Bun B og UGK, men også for lytteren. For UGK 4 Life er ikke en tribute-skive til Pimp C, den ene halvdelen av UGK, som tragisk nok takket for seg i en hotellseng i desember 2007, ei heller er det blitt et markedsstrategisk, plumpt prosjekt drevet av bakmenns ønske om raske penger. Det er rett og slett et solid, velprodusert, sterkt album fra en av de absolutt beste rap-duoene verden noensinne kommer til å se.
Med unntak av Snoop Doggs «R.I.P. Pimp C», er det faktisk mer eller mindre umulig å få med seg at Pimp C er død ved kun å høre på albumet. Ingen melking. Ingen gjesteartister som gjør skiva til et sirkus, bare 8Ball & MJG, E-40 og sørstatslegenden Big Gipp, Too Short og Snoop, i tillegg til den nye generasjonen i Lil Boosie og Webbie. Godt tenkt. Fra fantastiske «Still on The Grind» til avslutninga «Da Game Been Good To Me» er UGK 4 Life i stedet blitt en oppsummering av alt UGK har vært og kommer til å bli husket for: Kompromissløst, men samtidig funky og seigt produsert. Ikkenoe fancy greier, bare solid og bra, tungt og dynamisk. Orgel, gråtende gitarer og funky bass. UGK på sitt beste.
Tekstmessig går det i penger og puling, damer og dop og selvsagt candy paint-lakkerte biler, med et og annet samfunnskritisk vers av Bun B (som alltid har vært den mest lyriskt nyanserte av dem) nå og da. Pimp C er kongen av swagger, selv posthumt, har fortsatt en fantastisk musikalsk tilnærming til rap og dytter fortsatt for mange stavelser inn i hvert vers.
Bun B legger sannsynligvis noen av de beste versene i hele den 17 år lange karrieren som plateartist («Purse Comes First»), og klart best funker det når Pimp C og Bun B, legger vers back to back, som i «The Pimp & The Bun» og «Da Game Been Good To Me». Og ikke minst i fantastiske «Swishas & Erb» med Sleepy Brown på hooket. Først og fremst fordi de to har en dynamikk seg i mellom som outshiner alt som er av gjesteartister, men også fordi det tidvis føles unødvendig å høre Lil Boosie gjøre det Pimp C gjorde best i hele verden.
«Da Game Been Good To Me»:
[youtube WSvw9w0HG_c]
Eneste sporet å styre unna her er den latterlig teite førstesingelen «Hard As Hell» med Akon. Resten er solid, posthum lykke.
Andreas Øverland
