Noe av det som alltid har begeistret meg med Cancer Bats er Toronto-kvartettens evne til å fusjonere breiale pinch harmonic-metalriff med råskapen og energien til hardcorepunken. En hybrid som gir de et særegent tilsnitt i et musikalsk landskap der normen ofte virker å høres mest lik ut alle andre. Selv om sjangerflørtingen nok også har ført til at kanadierne faller mellom to stoler hos enkelte i de to nevnte leirene. Dem om det.
For undertegnende er Cancer Bats i det absolutte toppsjiktet, hva angår den hardere delen av punken, spesielt siden tidligere tittelutfordrere som Gallows er mer opptatt av å resirkulere Blue Öyster Cult-riff enn å levere noe av interesse for tiden. Og det ér interessant, mye av materialet på Cancer Bats femte fullengder Searching for Zero. En plate preget av at bandet i løpet av fjoråret mistet flere som sto dem nær, noe som også kommer frem i tekstene.
Bandets faste produsent, Eric Ratz, som har vært tilstede på alle platene bortsett fra debuten Birthing The Giant, er byttet ut med Ross Robinson (Slipknot, Korn). Et av de første grepene han gjorde var å få guttene til å spille inn sammen i studio, uten click track, et grep som gir Searching for Zero en mer dynamisk og improvisasjonspreget-vibe. Samtidig mister vi litt av den ultra-tighte, nærmeste maskinelle, fremføringen som har kjennetegnet mye av det tidligere materiale til kanadierne, for eksempel på eminente Dead Set On Living. Robinsons hånd bak spakene kommer også til syne andre plasser. Lydbildet er i mye mindre grad så «rent» som vi er vant til, det er skitnere, mer «sludgy» og bærer også preg av mye leking i studio med feedback- og støy-momenter. Så kan man diskutere hva man synes om akkurat dét grepet. Skittent er det ihvertfall. Og det er vel akkurat det de har vært ute etter.
Men skittent lydbilde til tross, plata åpner med deres til nå kanskje snilleste låt, radiofrieriet «Satellites». En litt uptyisk Cancer Bats-låt som åpner med et Pennywise-aktig mannskor, før vokalist Liam Cormier snerrer i vei i sedvanlig stil, noe som etterhvert glir over til det som må være det mest allsang-vennlige refrenget guttene har produsert til nå?
Tilbake til det velkjente på Sabbathske «True Zero», noe Cormier også poengterer etter få sekunder når han roper «need to remind myself who I really am!». Sørstatsmetal-vibbene fortsetter på «Arsenic in The Year of The Snake», en av platas mest personlige spor med en selvransakende vokalist i front. En «rett i trynet»-låt like velegnet til moshing som til bilkjøring. Deilig.
Guttenes forkjærlighet for Black Sabbath (de har et eget coverband kalt Bat Sabbath) kommer også til uttrykk på platas kanskje beste spor, «Beelzebub». Som åpner med et classic rock-lick Zakk Wylde lett kunne finne på å skrive på en av Ozzys soloplater på midten av 90-tallet. Riffsterk, tung og med et kraftfullt og nydelig refreng. Og det mangler ikke på gode riff på Searching for Zero, det er heller de gode refrengene det skorter på etterhvert. For gitarist Scott Middleton strør om seg med kremriff etter kremriff, som om det skulle være konfetti, hele plata gjennom. Da får det heller være at mannens forkjærlighet for pinched harmonics noen ganger føles litt som en mani. Men det er ikke bare Middleton som får skinne, sjekk blant annet ut rytmeseksjonen på den groovy affæren «Cursed With A Conscience». Med en intro som drar assosiasjoner til såvel The Black Angels sin «Young Men Dead» som The Melvins.
Hør Cancer Bats i Spotify og WiMP
Det er etter denne låta, mot slutten, at plata begynner å bli litt ujevn og doom-elementene og mid-tempo-låtene får litt for stort spillerom. Vel er Cancer Bats mestere i å mikse alt fra classic rock-elementer til seig stoner-rock og punk rock i en potpurri av vellyd. Problemene kommer når det blir litt for mye av den ene parten – for lenge, da kan det bikke over i det kjedsommelige. Noe Searching for Zero dessverre gjør mot slutten. Det gjør at litt av det uforutsigbare forsvinner.
Når det er sagt er det slettes ingen dårlig plate, sammenlignet med andre band i samme sjanger, tvert imot. Men sett opp mot backkatalogen guttene har, etter en ti år lang karriere, kunne man kanskje forvente mer. Spesielt siden plata er kuttet ned til elleve spor, noe som gir inntrykk av at man har fjernet overflødig stallfyll. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at de holder tilbake. Det er ingen takknemlig oppgave å følge opp en så sterk forgjenger som det 2012s D.S.O.L var, og de greier det ikke helt heller, men med spor som nevnte «Beelzebub» tilgir vi at den ikke holder nivået helt til siste slutt. Cancer Bats leverer likevel et solid stykke arbeid som mikser elementer fra de fire forgjengerne og flere av låtene bør være selvskrevne i fremtidige setlister til gjengen som tilbrakte hele 2013 på veien. Hail Destroyer!
Jørn Kaarstad
