«Let’s grow old together/ and die at the same time». Den spektakulært idiotiske tekstlinjen fra tittelsporet på White Lies‘ debutplate To Lose My Life… gjør det i seg selv skarpt på listen over det siste tiårets mest hønsehjernede poplyrikk. Med vokalist Harry McVeighs brautende avlevering bak budskapet – forestill deg en Ian Curtis som har satt sin egen penis fast i halsen – stakk trioen seg kjapt ut som de mest selvhøytidelige (og langt ifra skarpeste) gutta i klassen for generisk postordre-nyromantikk.
Den Alan Moulder-produserte oppfølgeren Ritual er til sammenligning et nærmest uunngåelig steg opp. Ikke bare bys det i denne omgang på et knippe refrenger med kvaliteter utover det rent brekningsfremkallende («Streetlights», «Bigger Than Us»); lydbildet har i tillegg fått mer kjøtt på beinet, noe som vanskelig kan holdes imot stadionformatert depperock av dette kaliberet.
Men det hviler fortsatt en eim av livstrøtthet over de tre unge britenes sysler som låtskrivere og musikere, en romantisk forestilling om smertens iboende skjønnhet, som først og fremst leder tankene mine mot gustenbleik hud og tvilsomt engelsk kosthold. Dypere stikker nemlig ikke denne angsten, eller rettere sagt engstelsen. Kombinert med det skrikende fraværet av én original innfallsvinkel til tradisjonen de er en del av, fra Joy Division via Interpol til Editors, sier det seg selv at det tar på å lytte gjentatte ganger til dette albumet.
Så kan man jo lure på om McVeigh har en rev bak øret når han lirer av seg fraser som «you went where the horses cry/ you’d never taken that way with me before», eller «bad sex and ethanol/ high scores on Solitaire». Eller «Bad Love» i sin helhet, et særlig effektivt eksempel på bandets tidvis ekle estetikk, der voldsromantikk som lagt under lupen til en seint utviklet trettenåring avler linjer som «I bought a tuxedo and I bought a gun/ and wore them all around this town/ nobody dares to lift a finger/ they can see my heart is down and injured». Joda, han mener det nok, men fremfører det med en patos selv en kokainpløsete Dave Gahan ville kunne veid og funnet for pompøs.
Bigger Than Us»:
Det er vel strengt tatt nettopp denne patosen som gjør White Lies til et av få band på global basis det fortsatt er mulig å hate lidenskapelig. Det er jo i seg selv imponerende, på sett og vis. Sånn, gutter, nå skal dere få hoppe utfor en klippe. Gjerne i samlet flokk.
Marius Asp
