Livet med døden i hverdagen

 

Hans Magnus er 13 år da han mister moren under dramatiske omstendigheter. Samme år begynner han å jobbe i begravelsesbyrå.

 

Trondheim, 2016: I en seng på et sykehjem ligger en eldre mann i rutete skjorte. Hendene holder i hverandre, blikket er stivt rettet mot taket. Han er død, sovnet stille inn klokka ni i morges.

− Har familien vært her?

Samtidig som Hans Magnus Gulliksen spør, gnir han øyelokkene til den døde med to hanskekledde fingre, slik at han får øynene igjen.

− Ja, kona og datteren. Sønnen var her i går, svarer en hjelpepleier.

Hans Magnus er gravferdskonsulent, og han har kommet for å hente den døde og ta ham med til begravelsesbyrået. Han har han gjort dette utallige ganger før, til tross for at han bare er 26 år gammel. Faren jobber også i begravelsesbyrå, og Hans fikk bli med på likhenting for første gang som 13-åring. Han minnes opplevelsen med et smil om munnen.

− Hun så fredelig ut. Du så også på hendene hennes at hun hadde sovna rolig inn. Hun var helt avslappa, spente seg ikke på noe vis. Så det virka som om hun hadde dødd på en god måte.

Sammen med en kollega løfter han den døde med vante bevegelser. Et hvitt laken brettes rundt kroppen, før et blått fløyelstrekk legges over.

− Vi tar på trekket for at konturene av kroppen skal bli mindre synlig. Alle skal ikke uten videre se hva vi har på båra.

Å følge Hans Magnus en hel dag føles som å bli innviet i en hemmelighet. Du befinner deg plutselig på den andre, profesjonelle siden av en begravelse. Stedet der døden gjøres til noe som er håndterbart. Hans Magnus henter våre døde, vasker de og smører den kalde huden inn med krem. Kammer hår og kler på. Er den siste som ser de før kistelokket skrus igjen.

Men selv om Hans Magnus har hverdagen sin på baksiden av sorgen til oss andre, har også han erfart hvor fortvilende hudløst det kan være å miste noen.

– Det angrer jeg på

14. februar 2003: Det er fredag kveld i Buvika, et tettsted like sør for Trondheim. Her bor Hans Magnus, sammen med foreldrene sine og en storesøster, i et gult hus med hvite karmer. I kveld skal Hans Magnus på besøk til en kompis som bor i byen. Der skal han spille TV-spill, spise innbakte pølser og overnatte. Det er mamma som skysser han.

− Det er alltid noe du angrer på.

Vel framme går Hans Magnus ut av bilen. Moren sier farvel, men får ikke noe svar tilbake.

− Jeg var 13 år, ville være litt tøff. Derfor sa jeg ikke ha det bra. Det angrer jeg på.

Midt på natta våkner Hans Magnus brått av telefonen. Det er søsteren som ringer. Ordene hennes gir ingen mening. «Huset har brent og vi vet ikke hvor mamma er!» Det må være snakk om en eller annen merkelig form for tulletelefon, tenker Hans og legger på. Når telefonen ringer igjen, skrur han den av. Gidder ikke mer av dette. Så ringer hustelefonen. Det er søsteren igjen, hun ber om å få snakke med foreldrene til Hans sin kamerat.

− Da går jeg inn på soverommet igjen, slår på telefonen og prøver å ringe hjem. Jeg kommer ikke gjennom, får bare en feilmelding. Det setter i gang tankene.

Like etter kommer kameratens foreldre inn med en kort beskjed: «Vi må ned på sykehuset med én gang». På St. Olavs Hospital får Hans Magnus vite at faren ligger i koma på grunn av skadene han har pådratt seg under brannen. Moren er fremdeles savnet.

Beregnet på kald hud

Trondheim, 2016: Klokka er knapt ni og Hans Magnus står på stellerommet i kjelleren på Svanholm Gravferd. På en tralle står en hvit kiste, som foreløpig er tom. Hans skal gjøre et nedlegg – det vil si at han skal kle på et lik og legge det i kista.

Stellerommet har en liten vask med hånddusj. På et skap henger en tegning av menneskekroppen, med oversikt over store arterier. På en tralle står det plastbokser med litt forskjellige ting – parfyme, hårføner, gaffateip, sminke. Hans Magnus viser fram en stor boks med hvit hudkrem.

− Før vi legger avdøde inn på kjølerommet smører vi ansikt og hender inn med denne kremen, som er beregnet på kald hud. Fingre, nese, og øreflipper er de stedene som først blir misfarget når noen har dødd. Vi tar på kremen for at huden skal holde seg bedre.

Hans Magnus tar på seg blå plasthansker og dekker den hvite skjorta med en grønn kjortel. Så drar han med seg tralla med den tomme kista inn på kjølerommet som ligger vegg i vegg.

Det som øyeblikkelig fanger blikket er en stor metallhylle i fire etasjer, fylt med lik. De ser ut som mumier der de ligger, med hvite laken pakket tett omkring seg. Hans ruller ut en av hyllene og slår lakenet til side. Sammen med en kollega løfter han den døde over i kista.

En bransjehemmelighet

Tilbake på stellerommet pakker Hans Magnus ut skjorta som den døde skal ha på seg, og samtidig avsløres en bransjehemmelighet: Ryggen på skjorta er nemlig åpen, noe som forenkler påkledningen betraktelig. Når private klær brukes, klippes ryggen ganske enkelt opp, noe Hans gjør med dressjakka han i kista skal ha på.

− Første gangen jeg skulle kle på noen alene, var det ingen som fortalte meg at jeg kunne klippe opp bak. De ville se om jeg fant ut av det selv. Det var arbeidsomt, husker jeg!

Det er noe slående med å se et dødt menneske. På mange vis føles det som om du ser på et skall, som den for en gang levde i denne kroppen har forlatt. Fingrene er blå, munnen gaper og bukhulen har sunket sammen slik at det er et bratt stup ned fra ribbeina.

− Da skal jeg bare vaske gjennom håret hans.

Hans roter rundt på benken og finner til slutt tørrsjampoen.

− Det er ikke den tradisjonelle tørrsjampoen du får kjøpt på butikken. Men det er ikke så stor forskjell på dem heller, forteller Hans mens han kammer til håret.

− Jeg liker egentlig å se bilder av avdøde, så jeg vet hvordan han eller hun likte å ha håret sitt.

Maggot og skin-slip

Det lukter nær sagt ingenting av han som ligger i kista. Hans forklarer at de fleste legges så raskt på kjølerom at forråtnelsesprosessen knapt kommet i gang. Når noen har ligget lenger, dukker det imidlertid opp en duft som er både stram, sur og søt på samme tid.

Da hender det dessuten at liket er litt vanskelig å flytte på, fordi kroppen ikke alltid henger like godt sammen.

− Det er ikke sånn at en arm løsner helt, men det er ikke uvanlig at du får det vi kaller for «skin-slip», forklarer Hans.

Kort fortalt betyr «skin-slip» at de øverste lagene av huden løsner når du tar i den døde, slik at det er vanskelig å få grep. Ikke spesielt trivelig, men langt fra det verste du kommer borti i denne bransjen. Det verste er det gravferdskonsulentene selv kaller for grishentinger. Hans Magnus husker godt første gang han hadde en slik henting.

− Da vi kom dit stod politiet på utsiden av bygget. De var ikke inne mer enn de var nødt til, og vi skjønte raskt hvorfor da vi åpnet døra til rommet.

I senga lå restene av det som en gang hadde vært et menneske. Forråtnelsen var i full blomst, og store mengder maggot – altså en type larver – nøt et festmåltid.

− Det er godt mulig det er noe som har satt seg til meg psykisk i etterkant, men jeg har fått for meg at jeg kunne høre maggoten kravle.

Det hele var mer enn Hans Magnus klarte å håndtere. Politiet måtte trå til som løfteassistanse, mens Hans stod utenfor døra og brakk seg.

− Etter det har jeg lært at jeg alltid må spørre om det er noe spesielt vi skal forberede oss på når politiet ringer. Den gangen var jeg ikke mentalt forberedt, og jeg tror det var derfor jeg ble så satt ut.

Har du noen gang spurt deg selv «hvorfor i all verden jobber jeg med dette»?

− Det tror jeg alle i denne bransjen har gjort på et eller annet tidspunkt. Men noen må gjøre det, og den takken du får fra familiene er verdt så mye. Sorg og kjærlighet er knyttet sammen. Selv om det ikke blir uttrykt på noen spesiell måte, kan du lese det i øynene til folk.

I stedet for bukse legger Hans en papp-plate over beina på han i kista, og oppå den bres et teppe. Hans retter på puta og legger til hendene så de holder i hverandre. Familien til han som ligger i kista skal ikke ha likskue, ingen skal se dette mennesket igjen.

− Det er noe eget ved å være den som lukker igjen kista. Den siste som er med på det, sier Hans i det han tar fra kisteskruene.

Rosenborgsangen ved grava

Den første bisettelsen på seremonirommet på begravelsesbyrået er over og Hans Magnus har så smått begynt å ordne til neste. Han korrekturleser blomstersløyfer og finner fram en sekk med blomsterjord for å fylle på til jordpåkastelsen.

Bak i lokalet øver organisten og sangeren på salmene som skal brukes under seremonien. Stemningen er lett og fallgruvene i salmesang diskuteres. Hans forteller at «Fager kveldssol smiler» er en salme han sliter med, siden den likner litt vel mye på ett av Odd Nordstogas verker.

− Det er en salme vi ofte tar på grava. Jeg starter riktig, men plutselig ender jeg opp med å synge på «grisen står og hyler».

Organisten byr rundt tyrkisk pepper. Hans følger opp med historien om gravferdskonsulenten som slumpa til å synge en salme på melodien av Rosenborgsangen, idet kista senkes ned i grava. Latteren etterfølges av en lyttende stillhet, og organisten spør Hans med lav stemme: «Det har vel ikke begynt å komme folk?»

I et øyeblikk befinner vi oss i skjæringspunktet mellom de to verdenene gravferdskonsulentene har i arbeidet sitt – midt mellom et høytidelig og hverdagslig forhold til døden.

Håpet

15. februar 2003: Det hele starter med noen talglys. Så får flammene fatt i gardinene. Det gamle huset er isolert med spon og brenner godt. Søsteren til Hans våkner først, og løper inn på rommet til foreldrene for å varsle. Faren kommer seg ut for å flytte bilene, av frykt for at de skal eksplodere.

− Det var søsteren min som fortalte meg at mamma ikke turte å gå ut. Hun var for redd for flammene, rett og slett, forklarer Hans.

Faren løper inn igjen for å få ut moren, men klarer det ikke. Han faller ned trappa fra første til andre etasje. Søsteren går da inn i huset på nytt, for å hjelpe faren helt ut.

Hun står ved veien sammen med politi og ambulanse idet en taxi stopper. En full mann kommer ut og forteller søsteren at han så en dame som løp opp mot skogen ovenfor huset. Hans Magnus sier at han lenge var sint på denne mannen.

− Det vakte et håp, selv om jeg vel egentlig visste at det han sa ikke var sant.

Det tok ikke lang tid før familien fikk beskjed om at det lå en uidentifisert kvinne i senga på foreldrenes soverom. Likevel ville ikke Hans gi slipp på håpet. Kanskje moren hadde kommet seg ut, vært så redd at hun rømte? Kanskje noen andre hadde lurt seg inn i huset og lagt seg i senga?

− Det er ingen logikk i det, men jeg holdt likevel fast på den tanken lenge. Jeg tror ikke jeg virkelig innså at moren min var død før vi kledde på oss og dro til bisettelsen hennes.

Vaskes flere ganger om dagen

I seremonirommet på begravelsesbyrået er salmer sunget, avskjedsord sagt og jord kasta. Hans Magnus veksler noen ord med familien, før han tar fatt på mer praktiske oppgaver. Han blåser ut lys og legger blomstene oppå kista. Så kjører han den ned i kjelleren ved hjelp av en spesiell heis. Der løftes kista inn i en skinnende blank begravelsesbil.

− Vi vasker bilene hver gang vi har hatt de ute av garasjen – noe som i praksis betyr at de blir vasket flere ganger om dagen, forklarer Hans.

Vel framme på krematoriet kaster Hans Magnus blomstene i en kontainer. Deretter tar han fram et lite støvbrett og koster jorden fra jordpåkastelsen av kista. Til slutt kjører han han kista inn på krematoriet og skanner den inn.

− Sånn – da har krematoriet fått beskjed om at avdøde er kjørt og levert her.

Stemmen til mamma

Natt til 15. februar 2003 brenner huset til Hans Magnus sin familie. Tre uker seinere våkner pappaen fra koma på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det første han spør om er om kona hans lever. Når svaret er nei, bryter han sammen.

− Det er første gang jeg så faren min gråte, uten tvil det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Det knuste meg helt.

Hans og søstra blir plassert i fosterhjem et par uker etter brannen, og de fortsetter å bo der utover våren 2003. Faren utskrives ikke fra sykehuset før i april og reiser deretter på rehabilitering. Da han kommer tilbake i mai flytter Hans, søstera og faren sammen i en leilighet i Trondheim.

Det er bare de tre som er til stede junidagen da aska til moren settes ned i en grav på Moholt kirkegård. Kirkegården som er nærmeste nabo til begravelsesbyrået der Hans jobber i dag.

Faren blir etter hvert gift igjen, og for noen år siden ga stemora Hans og søstera en julegave som har betydd spesielt mye. I brannen mistet de alle bilder, men de hadde en safe med VHS-filmer fra ulike ferieturer – og disse fikk stemora digitalisert.

− Det var utrolig godt å høre stemmen hennes. Jeg hadde glemt hvordan hun hørtes ut og hadde problemer med å se for meg hvordan hun så ut – særlig siden vi har så få bilder. Men når jeg hørte stemmen hennes – så henne tulle rundt sammen resten av familien – da kom alt tilbake.

− Plutselig fikk jeg tilgang til et kapittel i hjernen som hadde vært lukket. Jeg ble bare sittende og smile.

► Hør hele historien til Hans Magnus i P3-dokumentaren «Dødsprofesjonell»

Død og begravet eller død og frysetørret?

 

Spist av sopp, lagt igjen på en likfarm eller kremert på klassisk vis. Har du tenkt på hva du vil gjøre med kroppen din når du dør?

 

− Selv om en gravferd handler mye tradisjon, finnes det også trender innenfor begravelsesbransjen – og utviklingen har gått stadig raskere de siste årene.

Det forteller Gunnar Hammersmark, som er direktør for Virke Gravferd, interesseorganisasjonen til begravelsesbransjen. Det var de fine begravelsesbilene som gjorde at Hammersmark selv begynte å jobbe i begravelsesbyrå som 18-åring, noe som betyr at han snart har 50 år i bransjen bak seg. Ifølge direktøren er det et stadig større fokus på en miljøvennlig gravferd i dag – noe som også er argumentet for at frysetørring bør bli et alternativ til kremasjon og begravelse.

− Et svensk firma har i mange år jobbet med en metode for frysetørring av lik. De har gjort tester på døde griser som viser at dette lar seg gjøre, men foreløpig har ikke metoden blitt tatt i bruk på mennesker, sier Hammersmark.

Ristes ned til pulver

Frysetørring innebærer at kroppen først fryses ned til 18 minusgrader i halvannen uke. Deretter brukes brukes flytende nitrogren for å fryse kroppen ytterligere ned til 196 minusgrader. Etter nedfrysningen er kroppen porøs, og ved hjelp av mekaniske vibrasjoner ristes den ned til pulver i løpet av få minutter.

Deretter fjernes vann fra likpulveret ved hjelp av et trykkammer, noe som reduserer vekten til en tredjedel av den originale. Levningene som gjenstår legges i en urne laget av nedbrytbart materiale, og graves så ned. I løpet av 6-18 måneder er det hele blitt til jord.

− Frysetørring er interessant. Det er likevel verdt å merke seg at kremasjon i dag er veldig miljøvennlig, med ovner som gir en svært ren forbrenning, forklarer Hammersmark.

Han legger til at de fleste krematorier i dag dessuten samler inn de «reservedelene» den døde måtte ha i kroppen – for eksempel titanskruer eller kunstige hofter – og at disse så blir gjenvunnet.

Frysetørring er ikke den eneste metoden som spiller på at de er et mer miljøvennlig alternativ til kremasjon. I USA og Canada har hundrevis av mennesker fått sitt døde legeme brutt ned gjennom basisk hydrolyse . Da legges kroppen i en blanding av lut og vann i et trykkammer som varmes opp til 160 grader. Dette bryter kroppen ned til en suppe i løpet av om lag tre timer.

Etter at en har knust beina, har da man en væske som for eksempel kan spres i hagen eller skylles ned i do.

Spist av sopp

Dersom du ikke er miljøinteressert – men likevel vil gjøre noe obskurt med kroppen din – kan en likfarm være noe å sjekke ut.

Likfarmer er forskningsanlegg der forråtnelsesprosessen studeres i ulike settinger, og målet er å få økt kunnskap om nedbrytning av menneskekroppen. Dette er informasjon som er nyttig for blant annet rettsmedisinere, som skal si noe om hvor lenge noen har vært død og omstendighetene rundt dødsfallet. I USA finnes det i dag seks ulike forskningsanledd av denne typen. Det største er på sju dekar og drives av Texas State University.

I Norge er det (enn så lenge) kun to gravleggingsmetoder som er tillatt ved lov: Kistebegravelse og kremasjon. Frysetørring ble i 2014 vurdert i utredningen «Lik og likskap». Utvalget mente imidlertid at det ikke er noe mål at Norge skal være foregangsnasjon innen teknologisk utvikling på gravferdsfronten.

«En svensk virksomhet har jobbet med frysetørring som gravferdsform i mange år, men metoden er ikke tatt i bruk i Sverige, og det er uvisst om metoden er tjenelig som gravferdsform», står det videre i utredningen.

Dersom du likevel ønsker en mindre tradisjonell og mer miljøvennlig utgang på livet, kan du kjøpe deg en soppbegravelsesdrakt. Dette innebærer at liket legges inn i en drakt som er brodert med en tråd som er full av soppsporer.

Disse vil etter hvert begynne å vokse i den råtnende kroppen. Angivelig vil soppen nøytralisere miljøskadelige stoffer som finnes i levningene – inkludert plantevernmidler, tungmetaller og konserveringsmidler.

► Hør mer om livet som gravferdskonsulent i P3-dokumentaren «Dødsprofesjonell»

Verdens Rikeste Land på TV: Ole Martin (30) tror på et liv etter døden. En tusenlapp i måneden skal sørge for at han skal få oppleve framtida – om han så må vente i flere hundre år. Les mer her!

 

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

 

Hvorfor er vi redde for døden – og hva skjer egentlig etterpå? Sjekk ut P3-dokumentaren «Den andre siden»!

 

 

Andreas er 26 år, men de to siste årene har han levd mer som en 80-åring. Han har sykdommen ME. Sjekk ut P3-dokumentaren «Statist i livet»!

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)