– Naturen har en intelligens som det går an å kommunisere med. Når jeg sier natur mener jeg egentlig alt som omgir oss – ikke bare fjell og vann – men også dette bordet her – eller den mikrofonen som er foran meg nå.
Selv om økosamfunn er nokså vanlig ellers i verden, så har ikke konseptet helt slått an i Norge. Nå er imidlertid flere økoalternativ i ferd med å dukke opp også her til lands. P3 Dokumentar har dratt på øko-roadtrip blant halmhus og el-sykler. Vi har besøkt både de som prøver å lage et økolandsby for folk flest, og de som prøver å skape et økosamfunn i kommunikasjon med naturen.
► Hør dokumentaren
Industrisamfunnet har brakt mye godt, men samtidig tømmer det jordens ressurser, skaker opp klimaet, og skaper mentale lidelser.
– Bjørn Grinde, i kronikken «Lever vi i en dyrehage?» skrevet for P3 Dokumentar.
- Grønne drømmer
- En økologisk framtidsvisjon
- Tre internasjonale økolandsbyer
- Kronikk: Lever vi i en dyrehage?
- Si din mening
Grønne drømmer
Mens de fleste av oss håper politikere og forskere skal finne løsninger på menneskehetens problemer er det noen som tar saken i egne hender.
– Naturen har en intelligens som det går an å kommunisere med. Det er en innebygd dynamikk i naturen. Og natur er egentlig alt som omgir oss – ikke bare trær og fjell og vann – men for eksempel det bordet her eller den mikrofonen som er foran meg nå.
I et nyinnflyttet kollektiv på Eidsfoss i Vestfold gjør Julia Solland, Audun Gulliksen og Kine Fjeld seg klar for sitt første husmøte. På bordet står det en skål selvplukkede epler og en svær kanne krydderte. Kine legger ringpermen på bordet – og leter fram noen små flasker i brunt glass.
– Det er blomster-essenser, og de brukes blant annet til prosjektbalansering.
Hun plukker opp en ny flaske med påskriften ETS Plus – Emergency Trauma Solution. Innholdsfortegnelsen skilter med 153 ulike ingredienser, blant de 13 % brandy.
– Dette er krisedråper for mennesker – jeg tror jeg tar en dose av de nå.
Redd for reaksjoner
Kine er rundt 50 år, har kort grått hår og jobber som arkitekt. Hun har en varm utstråling. Hun er verken gift eller har barn, men har et utseende som ville kledd bestemorrollen. Tross en dose krisedråper vrir hun seg litt i sofaen, og ler nervøst. Hun forteller meg at hun har vært usikker på om hun ville snakke om dette – usikker på om hun vil stå fram som en talskvinne for naturen.
– Det er så få som skjønner at virkeligheten er litt annerledes skrudd sammen enn det vi er vant til å tenke på. Folk blir av og til veldig sinte når de blir konfrontert med ting som går på tvers av det de tror, så jeg er litt redd for at folk skal få lyst til å brenne meg på bål, sier hun med en liten latter.
Når Kine likevel bestemte seg for at hun ville snakke om metoden hun kaller natursamarbeid, så var det etter å ha søkt råd hos naturen.
– Jeg gikk ikke veldig grundig til verks, men jeg fikk en sånn følelse av at det var ok – at det til og med kunne være bra!
Samfunn basert på naturkommunikasjon
Grunnen til at Kine og co har kommet hit er nemlig ikke bare for å få tak over hode. Visjonen er å skape et helt nytt samfunn der ingen store avgjørelser tas uten at naturen spørres om råd først. Avgjørelsen med å flytte akkurat til dette stedet og dette huset ble også tatt i dialog med naturen, som Audun forklarer meg.
– De valgene vi tar må være i samsvar med naturen – og når vi snakker om naturen mener vi egentlig alle omgivelsene våre. Så avgjørelser tas i kommunikasjon med naturen – der både våre og naturens ønsker tas med. Det er ikke nødvendigvis sånn at huset har bestemt at vi skal bo her. Du kan heller si at huset er åpent for at vi kommer.
– De siste par årene har jeg bodd i en trelavvo og i en mongolsk jurt. En jurt er et stort rundt telt som de bruker på steppene i Mongolia, hvor klimaet er tørt og kaldt.
Alternativ Redor Felgen
Audun er litt over 30 og har sånn sveis som er barbert på sidene, mens den lengste delen av håret når nedpå ryggen. Egentlig er han utdannet innen film og animasjon, men etter at han flyttet ut i lavvo og jurt har han i større grad virket som en slags alternativ versjon av Redor Felgen. Han tar meg med ut i skjulet hvor han viser meg sykkelen sin som han har bygd om til el-sykkel med uvanlig høy batterikapasitet.
– Tralla bak sykkelen er jo egentlig enn sånn som er beregna for å ha barn i, men jeg har fylt den med bilbatteri. Det gjør den selvsagt ganske tung – omkring 50 kg, tror jeg – men det gir også sykkelen en kapasitet på 10 mil.
Audun har en drøm om at han etter hvert skal utvikle ett nytt system for strømproduksjon basert på noen av Nikola Teslas idéer, noe som forhåpentligvis også vil redusere vekten på sykkelen.
– Målet er å lage en el-sykkel som ikke trenger ladning i det hele tatt. Så for tiden jobber jeg egentlig som en slags gründer, selv om jeg foreløpig ikke tjener penger. Men jeg har litt oppsparte midler og arv som gjør at jeg kan ta meg tid og råd til å jobbe med ting jeg brenner for.
Når jeg spør hvorfor han har forkastet film og animasjon til fordel for Felgen-virksomhet blir han abstrakt.
– Jeg har lyst til å skape en tilværelse hvor jeg er mer delaktig i mitt eget liv. Det er så mange jobber i dag som begrenser deg fremfor å utvikle deg. Du stagnerer, og får ikke nådd potensialet ditt. Jeg må frigjøre meg fra disse strukturene – hvis ikke blir jeg deprimert.
Måtte flytte
Selv om Kine, Audun og Julia nettopp har flyttet sammen, har de alle sammen tidligere bodd i Hurdal økolandsby. Kine holdt hus i landsbyen for et par år siden, mens Audun og Julia bodde der helt frem september i år. I over ti år har folk i økolandsbyen bodd i midlertidige hus i påvente av at oppføringen av den permanente bebyggelsen kom i gang. Da første spadetak ble satt i jorden 1. september i år, måtte de som ikke vil kjøpe hus i den nye landsbyen flytte. Julia, Audun og Kine gikk da i dialog med naturen for å finne nytt tak over hode, og fikk svar om at Eidsfoss var plassen for dem.
– Jeg har for så vidt vurdert frem og tilbake om jeg skulle kjøpe hus i den nye økolandsbyen i Hurdal. Det er jo den eneste økolandsbyen vi har i Norge, og jeg hadde ikke lyst til å vente: Jeg ville bo i økolandsby nå! Men jeg ønsker jo ikke å bo på den måten. Jeg vil bo et sted med mer felleskap: Et sted der man har felleshus og der jeg også kunne fått anledning til å bygge mitt eget hus. Så hvis jeg hadde kjøpt ferdighus i Hurdal ville jeg ha brukt veldig mye penger på noe jeg egentlig ikke vil ha!
Julia forteller videre at det betyr mye å bo et sted der samarbeid med naturen er i fokus.
– Vi bruker vår egen intuisjon også, men naturen har siste ord i laget. Det er viktig for meg. Jeg ønsker ikke bare å pynte på ting, jeg vil gjøre det helt annerledes.
– Det har jo vært viktig for oss å være i Hurdal også, frem til nå, skyter Audun inn. Men mens Hurdal ønsker å lage et alternativ som inviterer mainstreamen, er vi en gruppe mennesker som fokuserer på noe litt smalere. Det at vi måtte flytte fra Hurdal har på et vis vært en mulighet til å gjøre noe nytt.
Hurdal: Et lavterskelstilbud
I Hurdal – en time utenfor Oslo, finner jeg landsbyen folket i Eidsfoss flytta fra. Hurdalsjøen Økologiske Landsby er bygd rundt den gamle prestegården til Hurdal kirke, og mens de opprinnelige bygningene brukes som felleshus bor folkene her i en klynge selvbygde konstruksjoner av midlertidig karakter. Storparten av husene er satt opp i den byggetekniske stilen til de tre små griser, i halm og leire.
– Når vi kom og fikk lov til å sette opp halmhusene, så skulle de være midlertidige. Vi skulle få bo her i tre år mens vi satte opp husene i lia. Men det er jo ti år siden nå, så det viste seg at det tok litt lengre tid. Derfor har disse husene fått stå.
Kristin Seim Buflod som ved siden av å være daglig leder også er en av gründerene bak økolandsbyen, gir meg en omvisning blant halmhusene på tunet. Visuelt sett har de en litt bulkete fremtoning som gir meg assosiasjoner til hoppeslott.
– Husene er bygd med stor eksperimentvillighet for å si det sånn! De er bare halmballer som er satt oppå hverandre, med trepinner gjennom. Deretter er veggene kledd med leire i tre lag. Vi fikk heller ikke lov til å grave i grunnen, så husene har ikke noe grunnmur. Det huset der borte står faktisk på europaller!
Kristin forteller meg at da hun og samboeren kom hit med to barn for ti år siden bodde de i lavvo mens de satte opp huset. De så for seg at det skulle gå ganske radig å få opp økolandsbyen med den permanente bebyggelsen, men at hun likevel ikke har mista trua selv om prosjektet har dratt ut i tid.
– Det har ikke bare vært fryd og gammen i alle disse årene vi har holdt på, men jeg har likevel alltid hatt klokketro på prosjektet. Det har likevel vært ganger der jeg har lurt på hvorfor jeg har følt så sterkt for dette. Det har liksom bare vært en naturlig del av meg.
Foreløpig er det bare gravemaskiner oppe i lia hvor bygginga av den nye økolandsbyen er i gang, men i løpet av våren og sommeren 2014 skal det stå 45 hus der. 35 av de er allerede solgt – og det skjedde på bare et par måneder. Visjonen stopper heller ikke der.
Visjon: Ti nye økolandsbyer i Norge
– Når det første tunet har kommet opp er planen at vi skal bygge to tun til, slik at det til slutt er 150 boenheter i økolandsbyen. Vi har også prøvd å lage et prosjekt som er lett å kopiere, slik at andre personer eller kommuner kan bruke vårt prosjekt som mal for å starte flere økolandsbyer. Vi har faktisk fått penger fra Miljøverndepartementet for å skrive en rapport der vi beskriver konseptet bak økolandsbyen. Den skal brukes som grunnlag i et prosjekt vi kaller «Ti – ti» – ti økolandsbyer på ti år.
Kristin har trua på at økolandsbyer kan være en god måte for mange kommuner til å tiltrekke seg flere ressurssterke mennesker til sin kommune.
– Vi har opplevd enormt interesse for vårt prosjekt her. Jeg tror økolandsbyer er et konsept stadig flere vil søke seg mot. Forskning fra danske økolandsbyer viser jo blant annet at gjennomsnittlig fotavtrykk i en økolandsby er en tredjedel sammenliknet med samfunnet for øvrig. De fleste skjønner jo nå at menneskene i de vestlige industrisamfunnene må få ned forbruket, og der kan økolandsby være en av løsningene. Mange er jo teknologioptimister, og mer miljøvennlig teknologi er selvsagt også en del av svaret her. Dette er en voldsomt kompleks situasjon, men vi prøver å gjøre noe her vi er.
De fleste skjønner jo nå at menneskene i de vestlige industrisamfunnene må få ned forbruket, og der kan økolandsby være en av løsningene.
I Hurdal er det foreløpig stille før de nye husene kommer opp. I og med at en del flyttet fra landsbyen da bygginga kom i gang bor det nå bare omkring 15 mennesker igjen. Kristin bøter på folketomheten med å introdusere meg for landsbyens mohairgeiter, og ved å gi meg en omvisning i en juletrelyspyntet landsbybutikk. Det viser seg imidlertid at butikken denne dagen har et slunkent grønnsagsutvalgt, og heller ingen betjening. Det kommer likevel en reaksjon da når jeg trekker i klokkestrengen som henger ned foran døra på butikken.
– Dra hardt mange ganger, instruerer Kristin.
Så snart klokka ringer kommer det en reaksjon fra trehytta i skoggrensen.
– Mamma?! Hva er det som skjer?!
Det er Kristins ti år gamle sønn som roper, og Kristin oppklarer reaksjonen med å forklare at det er landsbyens matklokke vi nettopp har ringt i. Sønnen har allerede klaget over sult en gang i løpet av mitt besøk, og det er med en viss skuffelse i stemmen han mottar beskjeden om at det kokken ringte falsk alarm.
– Hva sa du?!
– Det er falsk alarm!
– Hva?!
– Falsk alarm!
– Okey…
Rå mat
Tilbake i Eidsfoss får jeg en matomvisning. Over alt i huset ligger det mat som enten tørkes eller ligger i krukker for å bli melkesyregjæret. Nede i kjelleren har kollektivet flere sekker med grønnsaker til vinteren, og i spisestua går dehydratoren på full guffe døgnet rundt. Julia tar meg også med i matskapet sitt hvor hun har flere bokser med brød som er tørket i stedet for å være stekt.
– Jeg spiser veldig mye rå mat. Hvis du varmer maten over 40 grader så mister du mye av enzymene, og derfor lager jeg tørkede brød i stedet. Da er næringsstoffene mest mulig potente.
Hun pukker også frem flere krukker med grønt pulverisert innhold.
– Dette er pulveristert løvetann og ut fra lukten å dømme er nok dette nesle. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til enda, men jeg tror det kan funke godt i smoothie. Jeg synes det er utrolig deilig å spise ting som jeg selv har plukket rett utenfor huset!
Julia har blondt hår og går med lange skjørt. Hun snakker forsiktig, og har en tendens til å snakke lavere mot slutten av setningene sine. Rommet hun bor på i herskapshuset er fylt av en nokså ellevill koffertsamling, som står godt til veggenes rosamønstrede tapet.
I samtale med naturen
Rommene i huset ble fordelt på samme vis som alle andre avgjørelser tas i dette kollektivet: I samråd med naturen. Hvordan man konkret går i dialog med naturen får jeg demonstrert når jeg får være med på kollektivets første husmøte. Kine er den som har mest erfaring med natursamarbeid, og hun leder derfor møtet.
– Møtet fungerer som en slags konferansesamtale der jeg kobler inn det høyere selv til alle menneskene. I tillegg inviterer jeg inn Pan og noe vi kaller «de rette representantene fra det hvite broderskapet» – det er noen gamle sjeler. Til slutt inviterer jeg inn devaen for bofelleskapet (jour.anm. deva er sanskrit for guddom).
Hun forteller videre at når alle er koblet inn kan man stille omgivelsene ja og nei-spørsmål via en fingerstest.
– Du tar tommel og lillefinger og lager en ring av de på de med den hånden du ikke skriver med. Deretter lager du en annen ting med pekefinger og tommel på den andre hånden. Du putter den andre ringen inn i den første – fingrene skal holdes sammen med lett muskelpress – og hvis de glipper fra hverandre er svaret nei. Hvis de holder seg sammen er svaret ja.
– Du kan se på det sånn – men da er i så fall alle medier. Alle kan gjøre det. Det gjelder bare å stille spørsmålene og gjøre seg i stand til å motta svarene.
Hun legger også til at metoden ikke er ufeilbarlig.
– Hvis man stiller dårlige spørsmål får man feil svar. Man kan også få feil svar fordi man formidler sine egne ønsker fremfor naturens.
Temaet for dette husmøtet er å definere formålet med bofelleskapet. De tester ulike ordlyder – får ja og nei – og til slutt er det en runde med blomsteressenser for å stabilisere prosjektet. Det hele tar en omkring en times tid, og sett fra en førstegangsobservatørs perspektiv er det hele et ganske omstendelig opplegg. Audun mener likevel at de sparer mye tid ved å konsultere naturen.
– La oss si at vi skal velge internettleverandør, og så har vi tre ulike vi ønsker å bruke. På en måte kan det være hipp som happ, men det kan være ting som naturen har innsikt i som vi ikke har mulighet til å vite noe om. For eksempel hvilken av leverandørene som har best stabilitet. I stedet for å kaste vekk masse tid med å argumentere for hvilken vi skal bruke, så kan vi i stedet få et direkte svar ved å sjekke hva som er naturens mening.
– Jeg må innrømme at jeg synes dette er veldig rart – for meg gir dette egentlig ingen mening?
– Man snakker jo om det som er normalt i forhold til det som er akseptert i forhold til sosiale konvensjoner. I forhold til det er det rart, men hvis man ser det i ett litt annet perspektiv kan det jo også være helt absurd hvordan menneskene lever. Vi manipulerer jo omgivelsene vår hele tiden, uten å reflektere over konsekvensene. Du kan jo se på ting som klimaendringer, eller sprøytemidler som ødelegger jordsmonnet. Vi ønsket ikke det resultatet, men vi er ikke bevisste nok til å se konsekvensene av våre handlinger. Vi ser ikke at det er behov for å skape balanse med naturen. Vi tenker at vi bare kan gjøre hva vi vil.
En økologisk fremtidsvisjon
Økolandsby har kanskje blitt et moteord blant de som vil leve alternativt, men er dette et glimt inn i fremtiden?
Fellestrekkene som går igjen i økolandsbyer verden over: Folk som lever mer som en gruppe enn som en kjernefamilie, og sverger til økologisk landbruk og fornybar energi.
– De fleste mennesker reflekterer over hvordan vi lever livene våre i dagens samfunn. Forskjellen er at beboere i økolandsbyer er villige til å gjøre noe med det, mener økoforkjemper Simen Torp.
Nærhet til naturen er noe Torp fikk allerede i barneårene, da han vokste opp på en økologisk gård i Maridalen i Oslo. Senere har han studert økologisk jordbruk og reist jorda rundt for å hente inspirasjon fra andre økolandsbyer. Resultatet kan vi snart se i Norges første økolandby i Hurdal utenfor Oslo, der Torp har vært i ledergruppa.
– Det var først da jeg besøkte økolandsbyen Findhorn i Skottland at jeg ble overbevist om at dette var en måte jeg vil leve og bo på. I Findhorn har man tatt fokuset på livskvalitet, fellesskap og bærekraftighet til et nytt nivå.
Målet er at dette levesettet skal kunne overføres til folk flest, uavhengig av om de bor i byen eller på landet.
Bedret livskvalitet
– Det å skulle leve miljøvennlig må bli en del av folks hverdag, der det ikke er opp til individet selv, men blitt en selvfølgelighet. Å ta miljøvennlige valg må bli så enkelt at folk slipper å tenke over det, mener Jarle Fagerheim.
Fagerheim har vært leder for prosjektet Økogrend Sørum, som for tiden er lagt på is. Et av målene med prosjektet har vært å kunne gjøre det til et alternativ for folk flest.
– Det skulle bli et prosjekt der du kunne flytte uten å være miljøengasjert.
Man skal altså ikke trenge å være en miljøaktivist som går i demonstrasjonstog mot oljeboring eller lenker seg fast til trær for å leve miljøvennlig. Det skal være tilrettelagt for at miljøvennlighet er det eneste alternativet. En annen ting er å tilrettelegge for tettere relasjoner og dermed økt livskvalitet.
Økopionér Simen Torp
– I Norge ligger vi ganske langt etter.
– Å ta miljøvennlige valg må bli så enkelt at folk slipper å tenke over det.
Jarle Fagerheim
– Mange steder vet ikke folk hvem naboene deres er. Det er opp til den enkelte å ta kontakt med folk rundt seg. Psykologien har lært oss at vi er forskjellige der, og for mange fører disse rammene til mye ensomhet og isolering. Vi ønsker å skape strukturer der folk møtes.
Selv har Fagerheim vært aktiv i miljøbevegelsen og Miljøpartiet de Grønne i flere år, men vil først og fremst bo i en økolandsby for å få en mer sosial tilværelse.
Økogrend Sørum var basert på tanken om felleshus, der man kunne ha bibliotek, verksted, møterom og kontorplass.
– Alle har jo så mye liggende som man ikke bruker, så hvorfor ikke samle det slik at flere drar nytte av det?
Et vitenskapelig grunnlag
Mange økolandsbyer samarbeider tett med universiteter og forskningsmiljøer for å kunne tilpasse bærekraftig teknologi og forske på resultatene, forteller økopionér Simen Torp.
– Ved Findhorn i Skottland har man involvert forskere for å kunne analysere det økologiske fotavtrykket som innbyggerne der har. De har kunnet dokumentere at en beboer i Findhorn har under halvparten av belastningen på naturen i forhold til en gjennomsnittlig brite, sier han.
Det tette samarbeidet med vitenskapelige institusjoner er noe man ser i EU, Nord- og Sør-Amerika, samt i Australia. Her til lands er det derimot færre eksempler på det.
– I Norge ligger vi ganske langt etter. Hvis man bare drar til Danmark er det økologiske matforbuket på 8 – 9 prosent, mens det her til lands er 1 prosent. Det gir en pekepinn på hvor vi ligger.
Troen på at Norge kan hevde seg i økotoppen har han imidlertid ikke mistet.
– Jeg tror vi nordmenn trenger å se rent konkrete forslag. Med en gang folk ser et prosjekt som fungerer vil flere henge seg på. Norge kan komme på banen med pilotprosjekter som fungerer, mener Torp.
► Hør dokumentaren | Si din mening
Tre av verdens økolandsbyer
Findhorn
Økolandsbyen Findhorn i Skottland har det minste økologiske fotavtrykket i den vestlige verden. Findhorn ble startet opp tidlig på 80-tallet. Landsbyen etterstreber et bærekraftig samfunn på miljøfronten, såvel som å utviske sosiale forskjeller. Den første verdenskonferansen for økolandsbyer ble holdt i Findhorn i 1995. Økolandsbyen har fått flere miljøpriser av FN.
Damanhur
Damanhur i Italia er en av verdens største økolandsbyer og et spirituelt samfunn befinner seg helt nord i Italia. Den ble stiftet i 1975 og er oppkalt etter den egyptiske byen Damanhur. På denne tiden har den vokst fra 25 til 800 innbyggere. Damanhur ble i utgangspunktet grunnlagt som en religiøs bevegelse.
Gaviotas
Økolandsbyen Gaviotas i Colombia ble grunnlagt i 1971 av Paolo Lugari. Han samlet en gruppe med ingeniører og forskere for å skape et bærekraftig samfunn. Lugari tilpasset vannpumper og vindmøller til å kunne passe klimaet best mulig. Landsbyen har tidligere mottatt støtte fra FN.
Kilde: Wikipedia
Lever vi i en dyrehage?
Av Bjørn Grinde
Forskningssjef, Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet, og forfatter av boka «Den menneskelige dyrehage- en reise i alternative levemåter»
Da menneskene først begynte å hente inn ville dyr for å vise dem fram for naturhungrige byboere, tenkte man at om dyrene bare fikk kost og losji, så hadde de ingen grunn til å klage. De beklaget seg kanskje ikke, men det var tydelig at de heller ikke trivdes. Noen skrapte seg til blods, andre nektet å spise eller pare seg.
Etter hvert tok dyrepasserne poenget. De innså at ved å tilpasse livsbetingelsene for dyrene til den enkelte arts iboende egenskaper, så ble alt så meget bedre. Bavianer fikk bo sammen med andre bavianer, for de er sosiale av natur; gibboner fikk trær og klatrestativer, for i likhet med barn har de en hang for klatring. I dag synes slike løsninger opplagte – når det kommer til dyr – men hva med oss mennesker? Tanken på at også vi har medfødte tendenser som påvirker hva som skal til for å skape lykkelige sinn, at også vi er skrudd sammen ved hjelp av noe så unevnelig som gener – slikt er det mange som helst ikke vil høre. Særlig blant samfunnsvitere, og de står ofte sentralt når det gjelder å styre vårt sårbare samfunn. Det hjalp ikke så mye at Harald Eia harselerte med tankegangen i programserien Hjernevask.
Samtidig har folk flest innsett at det faktisk er sider ved dagens samfunn som kanskje ikke er ideelle. Du får riktignok gourmet mat levert på døren, og noen doser antibiotika stopper de fleste bakterier fra å skade deg, men til gjengjeld har vi åpnet opp for andre problemer som diabetes, astma, nærsynthet og – ikke minst – mentale lidelser. Man snakker om sivilisasjonens sykdommer. Også vi bor nemlig i en «dyrehage» – i betydningen av at sivilisasjonen ikke gir oss de steinalder-leveforhold som formet vår iboende natur, og i betydningen at vi ikke helt trives.
Vi er på godt og vondt fanger av denne utviklingen, vi verken kan eller vil tilbake til livet på åpne savanner og fuktige huler.
Steinalderen ble ikke historie fordi det oppsto mangel på stein. Våre forfedre tok stadig nye skritt vekk fra dette livet og mot dagens industrialiserte verden, og de fleste skrittene har tross alt vært framskritt. Vi er på godt og vondt fanger av denne utviklingen, vi verken kan eller vil tilbake til livet på åpne savanner og fuktige huler. Det samme gjelder antakelig dyrene i dyrehagen. Selv om alt ikke er idyll der heller, så er det ikke gitt at dyrene hadde vært tjent med å bli sluppet ut i jungelen igjen. Både dyrepasseren og de som styrer vår menneskelige dyrehage har heldigvis et alternativ: De kan tilpasse forholdene best mulig etter iboende natur, men samtidig akseptere at livet i en dyrehage – eller i et industrisamfunn – aldri blir akkurat hva genene forventer. For å få til dette trengs det innsikt i medfødte anlegg. Dyrepasserne gjør hva de kan, men våre passere synes å ha føttene solid plantet i en tankegang der mennesker blir født som blanke ark, og gener er et skjellsord.
Jeg er biolog, men min hovedinteresse har alltid vært rettet mot ett organ hos én art – menneskets hjerne. Jobben min er å finne ut hvordan evolusjonen har formet dette organet, samt å bruke slik innsikt til å bedre mental helse og livskvalitet. Jeg tror den biologiske vinklingen gir informasjon som er relevant for å føre samfunnet framover, det vil si å skape gode sosiale forhold og samtidig demme opp for noen av de mentale plagene som så mange sliter med i dag. Jeg skulle med andre ord gjerne vært med på å utvikle vår menneskelige dyrehage.
Det er genenes interesser som ligger bak ditt potensiale for lykke – ikke dine.
Evolusjonen har gitt oss evnen til å ha gode eller vonde følelser og dermed potensialet til å bli lykkelige. Egentlig er dette bare et tilfeldig biprodukt av en strategi som evolusjonsprosessen startet for rundt 300 millioner år siden, og som hadde som formål å styre adferden til det beste for genene. Følelser danner nemlig grunnlaget for å vurdere forskjellige adferdsstrategier for dermed å føre til best mulig avkastning i form av overlevelse og formering. Gode følelser er der for å lede oss mot mat og annet som er bra, mens vonde følelser holder oss unna farer og lærer oss hva som er dårlige strategier. Det er med andre ord genenes interesser som ligger bak ditt potensiale for lykke – ikke dine. Dermed er du nødt til å ta skjeen i egen hånd for å gjøre det beste ut av situasjonen. Du kan styre deg og dine barn i retning av gode opplevelser, men for å få det til trenger man innsikt i vår iboende natur. Noe av poenget ligger i å unngå de uheldige sidene ved dagens levesett, de misforholdene som er med på å skape psykiske problemer.
Angst er et godt eksempel. Vi antar at rundt 10-20 % i løpet av livet har en diagnoserbar angstlidelse, langt flere har nedsatt livskvalitet fordi de bærer på bekymringer og tilhørende søvnproblemer. Jeg tror det skyldes at vi «trener» fryktsentrene i hjernen så ofte at de blir unødvendig dominerende. Det vil si, vi aktiverer stadig «på»-bryteren for frykt, men situasjonen er gjerne slik at «av»-bryteren får mindre mosjon. Foreldre tenker for eksempel at alt er trygt for barna – døren er jo låst og alarmen på. Problemet er at små barn ikke aner noe om verken løver eller innbruddstyver, det eneste som gir dem trygghet er nærkontakt med omsorgspersoner – helst hud mot hud – fordi deres sjanse til overlevelse ligger i å bli tatt hånd om når noe skjer. Når foreldre insisterer på at barnet skal sove i egen seng, aktiverer de dermed fryktreaksjonen, og reaksjonen gir seg kanskje ikke før neste morgen.
Slikt er det mulig å gjøre noe med, særlig hvis vi kunne dokumentere effekten. Dessverre synes gener og evolusjon å være et skjellsord også for de samfunnsviterne som bevilger penger til forskning.
Når foreldre insisterer på at barnet skal sove i egen seng, aktiverer de dermed fryktreaksjonen, og reaksjonen gir seg kanskje ikke før neste morgen.
Du tror at du er rasjonell, men samtidig er du antakelig enig i at folk flest ikke er det. Folk flest har kjørt seg inn i en eller annen trosretning, enten den lener mot engler, demoner eller vitenskapelige teorier der mennesket er en robot du kan programmere til hva som helst. Hva så med mine evolusjonsbiologiske teorier om mennesket, er det bare enda en trosretning, eller reflekterer de vår beste modell av virkeligheten? Det er opp til deg å vurdere.
En ting jeg er ganske så sikker på, er at vi mennesker ikke gjør hva vi kan for å optimalisere lykken. Folk opptrer i beste fall klønete når det kommer til å skape livslykke – eller hvordan skal man ellers forklare at så mange lar seg plage av sinnets negative sider. Som biolog er jeg ikke overrasket, fordi genene våre skapte oss ikke med lykke som formål. Vi har i oss drivkrefter som lett bærer i andre retninger, som for eksempel sjalusi og sinne. I den grad folk flest søker mot noe, så peker nok kompasset heller mot forhold som status og penger. Dessuten hopper vi gladelig på kortvarige nytelser i form av rus og fråtsing, selv når vi innerst inne vet at dette er uheldig på lang sikt.
Dessverre er det å finne lykke en av de vanskeligste oppgavene vi står overfor, men samtidig kanskje den viktigste. Vi plages av hjernens evne til å generere ubehag, spesielt i form av angst og nedtrykthet, fordi disse sidene ved hjernen så lett blir hyperaktive. I boken Darwinian Happiness forklarer jeg hvorfor. Kort fortalt går det ut på at hjernens straffmoduler er lette å aktivere, ganske enkelt fordi det er så mye viktigere for genene å reagere raskt og effektivt på farer enn å dra nytte av alle mulighetene livet byr på. Egentlig har evolusjonen gitt hjernen en normal-innstilling som er positiv, det er bare at så mange mennesker ikke klarer å holde på den fordi de har overtrent sine «muskler» for negative følelser.
Dessverre er det å finne lykke en av de vanskeligste oppgavene vi står overfor, men samtidig kanskje den viktigste.
Det har noe med dagens levesett å gjøre. Industrisamfunnet har brakt mye godt, men samtidig tømmer det jordens ressurser, skaker opp klimaet, og skaper som sagt mentale lidelser. Fins det virkelig ingen andre muligheter, ingen andre måter å bygge opp et samfunn? I jakten på svar har jeg reist jorden rundt og besøkt mennesker som lever ganske så annerledes fra hva vi er vant til her hjemme i Norge. Mine erfaringer er beskrevet i boken «Den menneskelige dyrehage«.
Dyrehageprinsippet gir dessverre ingen entydig fasit når det gjelder hvordan man bør lage en innhegning, det er nødvendig med prøving og feiling. I dyrehagen går det an å forsøke seg fram, med mennesker er ikke dette så lett. Derfor reiste jeg. Mennesker er nemlig (i motsetning til dyr) svært flinke til å gjøre forsøk med seg selv. Rundt om på jorden fins det en mangfoldig flora av levemåter – alt fra økolandsbyer til klostre og urfolk. Jeg tror det er noe å lære av disse stedene. Mennesker har kommet sammen og selv prøvd, feilet og prøvd igjen i jakten på et levesett som gjør livet lettere.
Vi trenger å finne fram til hva det er som skaper sivilisasjonens problemer – hvilke avvik fra det livet vi er tilpasset som er årsaken til at så mange sliter med angst og depresjoner. Kanskje skal det bare små omstillinger til for å minske denne byrden, som for eksempel hvordan vi håndterer spedbarn. Jeg dro ut på jakt etter slike justeringsmuligheter.
Der skoen virkelig trykker, er på de sosiale forholdene. De fleste fagfolk er enige i at medmennesker er roten til det meste som er godt – og det meste som er vondt. Å ha et godt sosialt nettverk gir mye bedre korrelasjon til å komme høyt opp på psykologenes tester for velvære enn det å ha penger. Her fant jeg mye interessant på mine reiser. Det er virkelig mulig å skape et lokalsamfunn der folk engasjerer seg i hverandre med medfølelse, og folk som bor slik virker lykkelige. Mulighetene er i alle fall til stede der forholdene er små, men jeg vet ikke hvor mye av de knepene disse folkene har kommet fram til som er overførbare til storsamfunnet.
Kanskje, en dag, vil noen be en biolog komme inn for å hjelpe til med å styre den dyrehagen vi kaller Norge. Kanskje.
Bjørn Grinde
► Hør dokumentaren | Si din mening
FAKTA
Sosiale relasjoner og mental helse:
- En undersøkelse utført av SSB viser at ensomhet oppleves av stadig flere.
- I 2005 svarte 21 prosent av den voksne befolkningen at de hadde vært litt, ganske mye eller veldig mye plaget av følelse av ensomhet de siste 14 dagene.
- I 2008 svarte 27 prosent det samme, og det er en statistisk sikker økning.
- Økningen har funnet sted både blant kvinner og menn. I 2008 svarte 30 prosent av kvinnene og 25 prosent av mennene at de hadde vært plaget av ensomhet.
- Om man bor på et sted med mange rundt seg, eller om man bor spredtbygd, har lite å si for om man her plaget av ensomhet eller ikke.
Kilde: SSB
FAKTA
Naboskap:
- Andelen kvinner og menn som besøker eller har besøk av naboer, og selve besøkstiden, har ifølge tidsbruksundersøkelsene sunket de siste 20 årene.
- Personer bosatt sør og øst i landet mangler oftere besøkskontakt med naboer enn andre. Spesielt gjelder dette i Oslo og Akershus, der 62 prosent har besøkskontakt.
Kilde: SSB
P3dok som podkast
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)