Hvordan kan man noen gang smile igjen, om man var der da massakren fant sted?
Vel, galgenhumor er en overlevelsesstrategi. Noen av de som var der har behov for å le etterpå.
Noen av dem vitsa allerede med situasjonen mens de gjemte seg for drapsmannen på klippene.
Han kom med tørrvittige kommentarer før de la på svøm rett ved pumpehuset. Han har ledd av tåpelige ting han gjorde i panikken som oppstod da gjerningsmannen begynte å skyte.
For dem som trenger galgenhumoren, er det lov til å le av alt. Vi skal høre mer om fenomenet og få høre hva de overlevende har ledd av.
► Hør dokumentaren
Aldri har så mange AUF-ere tatt svømmeknappen samtidig.
Det er lov å le
– Aldri har så mange AUF-ere tatt svømmeknappen samtidig, for eksempel. Den har jo blitt allemannseie. Og det er den minst drøye.
For Knut Gravråk (26) har det vært viktig å kunne le av og vitse om det grusomme som skjedde på Utøya, om det som skjedde etterpå. Både mens det foregikk og etterpå. Innad i den harde kjernen av venner har vitsene vært drøye. Alt har blitt kødda med. Spesielt i bobla som oppstod rett etter 22. juli-terroren.
Ler på vors, gråter på nach
Noen ganger har latteren gått over i gråt. Ofte vitses det mye på vorspiel, mens det gråtes på nachspiel. For de er ikke ufølsomme eller spesielt grove i kjeften: Galgenhumor er vanlig når man har opplevd noe traumatisk. Det sier krisepsykolog Atle Dyregrov.
– Jeg vet at det er et fenomen blant redningsmannskap. Men sjelden når det er barn involvert. Atle mener humoren er sunn når den opptrer i gruppe.
– Når jeg ser at noen som har opplevd noe traumatisk har evnen til å bruke humor, tenker jeg at det kommer til å gå bra med dem. Men det er viktig at det er i en gruppe, mener krisepsykologen.
For gruppa korrigerer hverandre. Da hindres galgenhumoren i å gå for langt, i å bli ufølsom.
Jeg vil ikke være Utøya-Knut resten av livet. Jeg har andre ting å gjøre.
Det kan gå for langt
Knut kan bekrefte at gruppa forteller hverandre det om noen går for langt.
– Vi satt på vorspiel før en Åge Aleksandersen-konsert. Det var ikke så lenge etter 22.juli, og der og da syntes jeg tydeligvis at det var en kjempeidé å sette på Turboneger med «All my friends are dead». Det var det ikke. Folk begynte å gråte og se stygt på meg. Da var det bare å sette på en annen sang og legge seg flat, be om unnskyldning.
Han ble tilgitt.
– De kjenner meg og vet hvordan jeg er. De vet at jeg ikke mente noe vondt med det.
Knut har alltid vært en fyr som er glad i god stemning. Han liker å ha skråblikk på ting, se det humoristiske i situasjoner.
Jeg vil ikke være Utøya-Knut resten av livet. Jeg har andre ting å gjøre.
Det gikk fortsatt an å smile
Humoren har vært med hele veien, også den ettermiddagen. En bombe gikk av i Oslo. Stemningen var trykket i kafébygget på Utøya, der hundrevis av ungdommer fikk informasjon om det som hadde skjedd.
Så var det en som rakte opp hånden og spurte: «Betyr dette at det ikke blir stand up i kveld?»
– Jeg vet ikke om det var morsomt ment, sannsynligvis ikke, men jeg satte veldig pris på den kommentaren der, den lettet stemningen, sier Knut.
Selv prøvde han å berolige de yngre i gruppa si: «Dette må jo være tidenes mest amatørmessige terrorist – som sprenger regjeringsbygget etter arbeidstid i fellesferien». Alt for å normalisere situasjonen, vise at det fortsatt gikk an å smile. Mange av de yngre var hjemmefra alene for første gang.
Fleipet mens de gjemte seg for terroristen
Knut var på Utøya for 13. gang i fjor sommer. Han var godt kjent på øya, og sprang rundt sammen med flere andre mens skytinga pågikk. Situasjonen var absurd.
Hvis han hadde klart å ta inn det grusomme, hadde han muligens blitt lammet av panikk. Men tonen var lett mens de løp, og da de gjemte seg var de flere som fortalte vitser, og som kom med morsomme kommentarer mens skytinga var langt unna.
Til slutt gjemte de seg nede ved vannet, ikke langt unna pumpehuset. Massemorderen gikk rolig forbi, han hadde sett seg ut noen andre. Det ble mye bråk, og de trengte ikke å være stille da de hoppet ut i vannet for å svømme.
– Det jeg har blitt mobba en del for etterpå, er at jeg brettet sammen klærne mine og la dem pent på svaberget, sier Knut.
– Det virket som en veldig naturlig ting å gjøre der og da.
Det underligste var likevel at han tok av seg sokkene, brettet dem sammen og la dem i lomma på shortsen han skulle svømme i. Hvorfor? Man gjør mye rart i panikk, og dette har de ledd av i ettertid: At Knut svømte med sokkene i lomma, og – da han ble plukket opp av en båt og satt i land på brygga i Utvika, trakk han på seg de klissvåte, iskalde sokkene igjen.
– Jeg kunne jo ikke gå uten sokker, liksom, det ville jo være helt usømmelig.
Vil ikke miste seg selv
Slike ting har de ledd av. Rare ting som skjedde. Uheldige medieoppslag. Uskyldige ting. Men også langt verre ting: Om dem som ikke overlevde, om ting panikken fikk folk til å gjøre. Men den galgenhumoren skal aldri utenfor bobla. Den egner seg ikke for offentligheten.
To av brødrene hans var også på Utøya under massakren. Lillebroren var bare 14. Alle tre kom seg fysisk uskadd fra øya. Det var det mange som ikke gjorde, og Knut visste av og kjente mange av de drepte.
AUF-gjengen som er tilbake i Trondheim kommer til å følge hverandre lenge. Det er ikke lite de har opplevd sammen.
– Det handler jo om å ikke miste seg selv, også. Det har vært veldig viktig for meg. Det skal være lov å flire og glede seg til fest neste helg, selv om det er en god del venner som skulle vært på festen som ikke kan komme.
Og det er innad i vennegjengen at både humoren og det verste av sjokket og sorgen viser seg.
– Det er jo de samme folka som jeg forteller de drøyeste vitsene til, som jeg også bretter ut følelsene mine for. Noen ganger er det jeg som er han fyren som bruker de store orda og bare ser mørkt på ting.
► Hør hele historien om Knut i P3-dokumentaren «Det er lov å le»
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
Brettet klærne før han la på svøm
Knut Gravråk (26) som overlevde Utøya forteller i denne videoen om hvordan han rømte.
Kan man spøke med alt?
Vi har stilt spørsmålet til noen av Norges mest kjente komikere.
Tid pluss tragedie er lik humor
Stand-up komiker og satiriker Dag Sørås, mener alt kan være moro så lenge man står inne for det. Selv har han ingen regel for hva som kan spøkes med.
– Jeg spøkte med 22. juli så fort jeg var tilbake på scenen etter hendelsen. I motsetning til vanlig forberedte jeg meg veldig godt på spøkene. Det var ekstra viktig at disse tingene ikke kom feil ut, sier Sørås.
I følge Sørås er det lettere å spøke med tragedier en viss tid etter det har skjedd. Likevel mener han at man i utgangspunktet kan spøke med alt.
Jeg spøkte med 22. juli så fort jeg var tilbake på scenen etter hendelsen.
– Det finnes jo en en klisjeformel som heter tid pluss tragedie er lik humor, men jeg mener det ikke finnes noe man ikke kan spøke med, uansett tid.
Når alt er lov må man også ty til personlige tragedier for å få folk til å le. Også det står Sørås fullt inne for.
– Det alvorligste jeg har køddet med på det personlige plan må være min bestefars begravelse, og min egen tarmsykdom, sier Sørås.
– Har aldri gått over streken
Harald Eia har tullet med både samer og funksjonshemmede. Han mener det er en vurdering fra gang til gang om hva man kan spøke med, men er bestemt på at han aldri har gått over streken.
– Det er kanskje fordi jeg er så lite sensitiv at jeg mener jeg aldri har gått for langt, sier Eia og referer til et utsagn av komiker Tore Sagen. «Det er ikke noe vanskelig å spøke litt drøyt en til en, og så gjøre det med tusen forskjellige personer. Men med en gang alle disse menneskene er samlet, da blir vi plutselig strengere i vurderingen»
I motsetning til Sørås mener Eia at det må ligge en pragmatisk vurdering rundt hva som kan køddes med, og at temaer med sterke følelser og relasjoner er ekstra sårbare.
Man kan jo ikke ta hensyn til alt og alle.
– Men man kan jo ikke ta hensyn til alt og alle. Det vil jo alltid være noen som er berørt av noe. Å kødde med 22. juli og være redd for at noen berørte sitter i salen, kan være det samme som å kødde med en inngrodd tånegl. Noen kan jo ha en bekjent som døde av en sånn type infeksjon også.
Eia mener vi er blitt mer forsiktig med hva vi tuller med nå enn for ti år siden, og at nordmenn ofte tror vi tåler mer enn vi egentlig gjør.
– Sannheten er at Norge er en veldig var nasjon, og man kan ikke gå så veldig langt, sier Eia.
Selvsensur på lufta
Hvis en av radioresepsjonistene går for langt under en sending, pleier de alltid å arrestere hverandre på det. Det mener Steinar Sagen er med på å gjøre radioprogrammet Radioresepsjonen til et mer sympatisk program.
– Vi må tenke på og ta høyde for at hvis vi tuller med for eksempel trafikkulykker, så er det jo sannsylig at noen av lytterne kjenner noen som har vært med i en alvorlig trafikkulykke. Men vi har jo en grunnleggende moral, en slags selvsensur. Det kommer helt naturlig for oss, sier Sagen.
Vi har jo en grunnleggende moral, en slags selvsensur.
Sagen er enig i at det i utgangspunktet ikke finnes noe man ikke kan kødde med, men mener at det er lettere å spøke med forferdelige hendelser i det lukkede rom.
– Det er jo mye man kan tulle med blant venner som ikke egner seg på radio eller på TV. Selv har jeg helt sikkert gått over grensa på lufta, men jeg holder det meste fra mitt eget liv privat, sier Sagen.
Spøkte om morens psykiske lidelser
Også Else Kåss Furuseth refererer til definisjonen humor = tragedie + tid, men mener at det ikke er nødvendig å spøke med alvorlige hendelser.
– Man må ikke tulle med alt for enhver pris. Det er ikke en regel at man skal eller må spøke om en alvorlig hendelse. Spørsmålet må være om det er noe morsomt der. En tommelfingerregel er at det alltid er lettere å tulle med alvorlige ting som er langt fra en, både i tid og sted, sier Furuseth.
I følge Else er dårlige vitser en verre fiende enn døden innen humor. Hun føler hun tråkker over streken når en vits om noe tragisk ikke er morsom nok.
– Alt er ikke gøy, og det finnes mye man ikke kan spøke med. Her er det bare å bruke magefølelsen, og gjerne litt hjerne også.
Dårlige vitser er en verre fiende enn døden.
I motsetning til de andre har Else spøkt med ting som er så triste at de nesten ikke kan snakkes om. Og det er det som er ekte galgenhumor.
Else klarer å spøke om moren sine psykiske lidelser selv om hun tok livet sitt da Else bare var 11 år. For snart tre år siden mistet hun sin bror på samme måte.
– Håret var ikke så høyt lengre. Når du er trist bruker du kanskje ikke like mye tid på å føne håret.
– Inni alt det triste var det noe som føltes veldig morsomt, og som kanskje nettopp ble morsommere fordi det var midt i det triste.
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Når de ler er det håp
KOMMENTAR: En av de første dagene etter 22. juli hadde jeg et møte med en av de som var sentrale i krisearbeidet etter massakeren på Utøya. Hun fortalte at de første som hadde galgenhumor på terroren, var AUF-erne. De som ble direkte rammet. De som hadde mistet sine venner og blitt jaget av en gal mann på ei lita øy. Hun gjenfortalte vitser som var så drøye at det er helt utenkelig å gjengi noen av dem her.
Dette var et av de største lyspunktene for meg etter tragedien. Sammen med rosetog, blomsterhav og samhold, var det at de direkte berørte kunne le sammen, et tegn på at verden på ett vis kan gå videre. At AUF-erne internt kunne ha et felleskap, også med latter, sammen med gråt, håpløshet og sinne, ga meg håp.
Jeg kjenner det ungdomspolitiske miljøet i Norge som et av de mest kjeftsterke jeg har vært borti. Vitser og harde meldinger florerer, og argumentasjonen vitner om en gjeng ordsmeder av rang. Og det er og slik jeg vil huske øya i Tyrifjorden. Et sted hvor jeg har ledd så mye at jeg har mista stemmen. Flere ganger.
Vi skal ha stor respekt for alle sorgreaksjoner.
I denne ukes P3-dokumentar møter du blant andre Knut på 26 år. Han har i mange år har vært sentral i AUF. Både lokalt i Sør-Trøndelag og på riksplan, blant annet som varamann på Stortinget. Knut har vært 13 ganger på Utøya, og forteller i dokumentaren en sterk og personlig historie. Om hvordan han opplevde skuddene på Utøya, flukten, tap av venner og tiden etterpå. Knut er en av de som forteller at svart humor, drøye vitser og latter er essensielt for ham for å komme seg gjennom den tøffe tiden etter 22. juli.
Dette er en viktig historie å fortelle. Innmari mange som opplever tragiske hendelser i livet, utvikler en form for humor. Denne lever som oftest inne i en boble, i et felleskap hvor flere har opplevd det samme. Det kan være i en kompisgjeng, en familie eller et fotball-lag. Like vanlig som denne humoren er det og at mange kjenner skam over at de ler av det onde. Men psykologer som vi har snakket med, mener at denne latteren er et sunnhetstegn. Når de ler, er det håp.
Men det er viktig at dette er internhumor, det at andre ler og vitser av det samme, kan virke frastøtende og smerte de som har opplevd det jævligste i livet.
Vi skal ha stor respekt for alle sorgreaksjoner. Og en måte å vise respekt på, er å fortelle historien til Knut og de andre kjeftsterke AUF-erne. De ler, derfor er det håp.
► Hør historien om AUF, galgenhumor og Utøya i P3-dokumentaren «Det er lov å le»
Bjørn Tore Grøtte
Radiosjef P3 og mP3
bjorn.tore.grotte@nrk.no
– Lo så vi skreik
Professor og avdelingsleder ved Akuttmedisinsk klinikk ved Universsykehuset i Nord-Norge, Mads Gilbert, forteller at humor rent psykologisk hjelper oss mennesker å holde en liten avstand til problemene, og til å finne positive tankemønstre og løsninger.
– Vi som jobber med akuttmedisin, folk som jobber med redning; det være politi, brannfolk, ambulansefolk eller andre innsatsarbeidere, har en egen internhumor. Det er en ganske svart humor. Den deler man ikke foran pårørende eller direkte involverte i en ulykke, men er et verktøy for å mestre situasjonen.
Akutt var det også da Gilbert i 2009 reiste med sin kollega Erik Fosse til Gaza for å delta i sykehusarbeidet under Gaza-krigen.
– Det var en ekstrem krigssituasjon, hvor de som bombet sivilsamfunnet i Gaza ikke bare
På sykehuset lo kollegene seg i mellom, men aldri i de verste situasjonene. Det kunne være selvironi, noen som sa noe morsomt om maten de ikke hadde, eller en vits om angriperne.
– Vi kan ikke sitte i et hjørne og gråte når vi skal gjøre jobben vår. Humor hjelper oss til å holde fokus i stedet for å bryte sammen i gråt og fortvilelse. Vår jobb er å være operative, og ha fremdrift i problemløsingen.
Galgenhumor i fjellveggen
Det var midt på svarte vinternatta utenfor Tromsø, fjellet var kun opplyst av stjerner og nordlys, og redningsgruppa var redde for at det kunne gå flere skred. Gruppa hørte et drønn i snøen, et varsel på skred. Mads legger om til nord-norsk når han gjenforteller sin egen spøk.
– Dæven, tenk dere det, her utløser vi i et nytt ras og alle er ferdige. Tenk dere den minnegudstjenesten det kommer til å bli, da, det blir fett altså. Det må minst bli Kongen som kommer til Ishavskatedralen.
– Vi lo så vi skreik, fikk letta trykket og kunne fortsette å holde fokus på skredofferet vi kjempet for
å redde.
– Vi trenger latter
Gilbert forklarer at humorbruken er noe man gjør for å ikke miste kontrollen. Humoren setter ord på det unevnelige, og hjelper oss med å klare å forholde oss til det uforståelig smertefulle.
– Kan man le av alt?
– Nei. Noe er for alvorlig, jeg kan ikke le av alt. Men i en gruppe med profesjonelle fagfolk som er engstelige i en presset situasjon, kan en god replikk hjelpe med å vinne tankemessig kontroll.
– Det er i det dypeste alvor at vi gjør vårt arbeid, og vi spøker også i det dypeste alvor.
Gilbert synes det er fint at vi kan snakke åpent om humor, og mener det er viktig at vi kan tillate oss en liten latter også når det ser verst ut.
– Vi trenger det. Det er en tung tid nå, vi har et smertefullt og gruvekkende møte med fascismen og fremmedhatet. Vi trenger å stå sammen, ikke bare i sorg og fortvilelse, men i gode følelser og latter, og fellesskapet rundt en god replikk.
– Jeg har ledd mye sammen med de flotte AUF-erne her i Tromsø som overlevde Utøya. Humor er mestring!
► Hør historien om AUF, galgenhumor og Utøya i P3-dokumentaren «Det er lov å le»
katrine.opdahl@nrk.no
Viktig å le etter kriser
Atle Dyregrov er krisepsykolog og leder Senter for Krisepsykologi i Bergen. Dyregrov har jobbet mye med unge og voksne som har opplevd svært vanskelige situasjoner, både ofre og involverte fra forskjellige profesjoner.
katrine.opdahl@nrk.no
Han forteller at galgenhumor ofte brukes blant rednings- og innsatspersonell, men at det er typisk at denne formen for humor ikke brukes utenfor den indre kretsen, fordi det ikke passer seg der.
– Skjer dette også når helt vanlige folk opplever noe traumatisk?
– Ja, og det er et tegn på gode mestringsressurser når de også har tilgang til humoren.
Selv foretrekker han uttrykket svart humor, fordi bruken av begrepet galgenhumor er uheldig i sammenheng med selvmord.
Krisepsykologen tror det er en fare for at folk flest lar seg sjokkere over at de kan le like etter at de har mistet en av sine nære.
– Latter gir oss energi, det demper spenning, og latter vil bringe en gruppe sammen. Forskning viser at humor og positive følelser har en enestående evne til å nedregulere det som er negativt i kroppen, så det gir oss helseeffekter å ha tilgang til humor.
Lov å le av alt
Dyregrov forteller også at det er lov til å le av alt, men at det er viktig å vurdere hvilken situasjon man gjør det i.
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
– Det er ikke alltid denne humoren passer i andre sammenhenger enn lukkede rom, og enkelte ganger er det noen som går over streken. Da vil resten av gruppen si i fra om at dette er for mye, men doser av galgenhumor kan vi tåle.
– Er det typene som i utgangspunktet er morsomme som driver med galgenhumor, eller er det noe alle gjør?
– Det avspeiler nok personlighetstyper, og noen vil ha lettere tilgang til humoren. Hvis det er en gjeng som i utgangspunktet har humor, er det klovnen eller de mest spøkefulle i gruppa som lettest tyr til humor.
Kort mellom gråt og latter
Krisepsykolog Alte Dyregrov synes ikke alltid det er greit med drøye komikere, og mener at vi skal være ytterst respektfulle når vi kobler sammen humor og katastrofer. Han forteller at redningspersonell som bruker svart humor som regel gjør det når det er voksne involvert, og nesten aldri når det er barn.
– Kan det samme gjelde for Utøya?
– Jeg tror vi er mer forsiktige med Utøya fordi det rammer unge mennesker, derfor tviler jeg på at det var mye humor i bruk hos redningspersonellet ved Utøya.
Mennesker slutter ikke å være mennesker selv om de er i en ekstrem situasjon.
I dokumentaren til Anne Dorte Lunås forteller Knut som overlevde Utøya, at han og vennene har ledd når de har tenkt tilbake på noen av situasjonene som oppstod da det var vill panikk den 22. juli.
– Er det noen som bare ler etter å ha opplevd en vanskelig situasjon?
– Det er kort vei mellom gråt og latter, og noen ganger kan man se at enkelte velger å holde alt på avstand ved å engasjere seg i det som er morsomt hele tiden. Dette skjer veldig sjelden, og gruppen rundt vil reagere på at det er noe som ikke stemmer.
– Mennesker slutter ikke å være mennesker selv om de er i en ekstrem situasjon.
– Ingen situasjon er så svart at man ikke ser noe morsomt i det?
– Det er klart at vi kan finne morsomme elementer. Utøya er så tragisk at vi ikke ler av det som sådan, men det kan ha oppstått situasjoner vi ler av, som gir oss tilgang til gode ressurser som demper vår kroppslige reaksjoner.
► Hør historien om AUF, galgenhumor og Utøya i P3-dokumentaren «Det er lov å le»
Holocausthumor
Hvordan takler man å være fanget i nazistenes konsentrasjonsleir? Man vitser om det selvfølgelig.
To jøder som har som oppgave å flytte de likviderte til ovnene, rister på hodet der de går bak en tredje medfange, som er arbeidsufør og dermed dødsdømt. Moses sier til Jacob: ”Jeg håper han overlever et par dager til, så blir han litt lettere å bære.” Jacob synes de må være mer offensive: ”Hva om vi spiser opp alt brødet hans? Da blir vi sterkere, og han blir tynnere og brenner opp fortere.”
Det handlet om å bevare verdigheten, og galgenhumoren ble deres våpen mot nazistene. Nettopp dette fant den svenskjødiske forfatteren Bertil Neuman ut etter å ha snakket med hundrevis som overlevde Holocaust. Og disse samtalene munnet ut i boka ”Skratta eller gråta. Humor i koncentrationsläger” som ble utgitt i 2005.
– Humor var en enorm viktig del av hverdagen. Et forsvar og en kilde til styrke. Mange forteller om at det var dette som ga dem kraften til å leve videre, forteller Bertil Neuman til den svenske avisa Norran.
– Det har vært mange vanskelige avveininger. En del av historiene har jeg tenkt på å ikke ta med. Men på den andre siden så viser de jo hvordan virkeligheten var. Dette er egentlig ikke en morsom bok. Det er en bok som ved hjelp av humoren beskriver grusomhet.
Holocausthumor har blitt forsket på og skrevet om siden krigen. Og den har stadig dukket opp som en viktig del av fortellingene når det umenneskelige livet i konsentrasjonsleirene har blitt portrettert i populærkulturen gjennom bøker og filmer.
”Vitsemakeriet i tysk fangenskap var også en form for ulydighet. Hitler hatet latter, skrål og fnising, og han manglet selvinnsikt til å se at hans selvhøytidelighet var latterlig […] Bedre enn noen moralsk pekefinger viser jødevitser fortalt av jøder hvor absurd, grotesk og livsfarlig antisemittismen var. Og er.”
Og i følge Neuman, som i 2002 ga ut en bok om emnet, så er det virkelig noe spesielt med den jødiske humoren: Det er ikke tilfeldig at så mange av verdens mest populære komikere er nettopp jøder.
– Jeg tror det kommer av historien og den jødiske erfaringen av forfølgelser. Man prøver å finne en måte å vinne over fienden uten våpen. I USA har jo nærmere 80 prosent av komikerne jødisk bakgrunn, forteller Bertil Neuman.
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
(Foto: Pablo N. T. Cicare, Bill Hunt, Carlsson bokförlag / Montasje: NRK)
Sykehusklovnen
K lovnenesen er arbeidsverktøyet når Katja Lindeberg går rundt i gangene på St. Olavs Hospital. Hun er der for å gi barna en pause fra sykdommen.
– Klovning er en veldig fin måte å møte mennesker som har det vanskelig, fordi det er en form for humor som tar folk på alvor.
Det er ikke stort mer enn 20 klovner i Norge og mange av disse jobber som sykehusklovner. I både USA og Europa er sykehusklovner et etablert konsept, men i Norge er det enda ikke blitt vanlig med klovning i sykehuskorridorene. I Oslo er det omtrent ti sykehusklovner mens St. Olavs Hospital i Trondheim har hatt to sykehusklovner over et prøveprosjekt på ti uker.
– Sykehusklovner jobber med improvisasjon med barn.
Sårbar humor
For de av oss med begrenset klovneinnsikt kan man fort assosiere klovner primært med slitne østeuropeiske klovner på sirkus – sekundært med skrekkfilmer. For Katja handler imidlertid klovning mer om å ta menneskers sårbarhet på alvor.
– Jeg lager humor med min egen sårbarhet, og det er det som er med klovnen: Den er så pass menneskelig at den aldri vil drite ut noen.
Raskere frisk med klovning
Katja er ikke i tvil om at klovning er viktig. Likevel har hun i jobben som sykehusklovn havnet i situasjoner der hun har blitt usikker på sin funksjon – når hun iført klovnenese har stått omgitt av leger og sykepleiere.
Jeg lager humor med min egen sårbarhet.
– Men så ser jeg barna som lyser opp, og opplever at foreldre takker oss når de ser øynene stråle hos det syke barnet deres. Så tenker jeg på at selv om det noen ganger råder kaotiske tilstander går det bra, det jeg gjør betyr noe.
Frid Kvalpskarmo Hansen
frid.kvalpskarmo.hansen@nrk.no
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)