–J eg husker ikke klasserommet vi har sittet i, jeg husker ikke hva vi har drevet med. Ikke så lurt å kombinere piller og skole akkurat, forteller Maiken.
Maiken er 25 år. Velstelt og pen, sosial, A-student. Hun ruset seg tungt gjennom studiene for å prestere godt. Hun var ikke klar over at hun hadde et rusproblem før hun våknet opp med brustne ribbein i en båt på Aker Brygge.
– Men jeg merker at jeg har festa mye over en lang periode. Det er ikke sånn at jeg tar meg en øl, jeg tar ti og litt til.
Sniffet kokain på do
– På denne dassen pleide jeg å gå inn, stille meg foran speilet og få på «cola».
– Du bare tar opp en nøkkel og sniffer. Jeg lot vannet renne i vasken, så ingen skulle høre noe. Og så var det ut igjen å ta seg en røyk og gå inn til klassen.
Livet etter rehab
Maiken har vært vant til å takle problemer med rus. Hvordan det blir den nye hverdagen uten fest og dop? Kommer hun til å klare å være kreativ på skolen?
Hvordan det blir å møte igjen venner hun har banka i fylla? Og eksen – som hun fortsatt er forelska i?
– Jeg merker at jeg har festa mye over en lang periode. Det er ikke sånn at jeg tar meg én øl, jeg tar ti og litt til, sier Maiken. Foto: Unsplash / Yutacar
Skjønte ikke at hun hadde et rusproblem
Oslo, mai 2014
Jeg møter Maiken hjemme i leiligheten hennes på Oslo øst. Hun pakker klær, en radio og flere røykpakker i en bag. På bordet ligger billetter til Roskilde og bunaden etter 17. mai-feiringen henger over en stol. Klokka er 12:00 på formiddagen og Maiken sipper til en øl.
I går fikk hun A på den siste eksamen sin før sommeren, men nå er hun på vei til rehabiliteringssenteret Alfa der hun skal tilbringe hele sommerferien sin. Festingen og dopbruken har nesten tatt knekken på henne det siste halvåret.
– Hva skal man ha på seg på rehab liksom, hva er motetrenden der? Jeg har ikke peiling på hva vi skal der. For alt jeg vet skal vi sitte i skogen å synge «Kumbaya my lord», og holde hender og be?
Rehab i skogen hele sommeren
Rehabiliteringssenteret Alfa ligger avsides i skogen i Vestfold. Det er ikke lov med mobil eller internett der, og fysisk kontakt mellom pasientene er strengt forbudt. Mens Maikens venner skal feste og ha det gøy hele sommeren skal hun tilbringe to måneder i isolasjon. Håpet er å bli rusfri til skolestart.
– Jeg merker at jeg fester for mye. Det er ikke sånn at jeg tar meg én øl. Jeg tar meg ti og litt til. Akkurat nå er jeg så langt nede at jeg må komme meg bort fra Oslo og det livet jeg lever her.
Fra utsiden er det vanskelig å se at noe er galt. Maiken er nøye med klær og sminke. Hun har sin egen leilighet, jobb og studier. Hun har fikset alt det. Men det folk rundt henne ikke vet, er at hun ruser seg hver dag.
Både før skolen, på skolen og etter skolen.
Og rusen har ikke påvirket resultatene hennes, Maiken har hele veien fått gode karakterer på skolen. Sist eksamen fikk hun A på.
Maiken tar med meg inn i en avsides gang på skolen. I enden av korridoren ligger et toalett.
– På denne dassen pleide jeg å gå inn, stille meg foran speilet og få på «cola». Du bare tar opp en nøkkel og sniffer. Og så passa jeg alltid på å sette på vasken så ingen skulle høre noe. Så var det ut igjen å ta seg en røyk og gå inn til klassen.
– Hvordan har du klart å bli en A-student samtidig som du har rusa deg så mye som du har?
– Det er kreative fag: Håndarbeid, tegning, maling og sying. Og jeg tok doble, tredoble og firedoble doser av ADHD-medisinene mine. Jeg var på høygir hele tiden og produserte masse kreativt. Og så er det lett å henge seg på andre på gruppeoppgaver. Hadde jeg gått på noe som hadde med tall å gjøre hadde jeg ikke takla det. Husker jeg sleit bare jeg måtte telle masker når jeg strikka.
Begynte med dospray
– Da jeg var 13 år gammel begynte jeg å sniffe «Glade room spray», sånn godlukt som alle har på utedoene sine. Jeg ble svimmel og fikk god strømning i hele kroppen.
Og så fortsatte det med alkohol, hasj, marihuana, ecstasy, xanor, valium, kokain, morfin og ADHD-medisiner.
Maikens rusproblem eskalerte betraktelig da det blei slutt med typen.
– Den eneste logiske måten for meg å prøve å takle bruddet på var å ringe legen min å få valium på resept, og enda mer valium på resept, og drikke meg full og spise piller hver eneste dag. Og så tok jeg masse kokain og sentralstimulerende for å prøve å bli glad. For jeg trengte å bli glad og feste og bare gi faen.
Til slutt ble Maiken så kjørt i hodet at hun kasta seg foran en bil. Hun husker ingenting før hun våknet opp i en seilbåt på Aker Brygge. Klærne var opprevet, hun hadde kjøttsår på skuldra og hun hadde brista flere ribbein. Angsten var kvelende og hun var så langt nede som hun aldri før har vært.
– Jeg bare gråt og gråt. Jeg husker jeg lå foran i båten og bare sletta alle fra Facebook, for jeg takla ikke å se hva de drev med. Jeg måtte bare ta avstand fra alt.
I tiden etter bruddet med eksen isolerte Maiken seg mer og mer. Hun slåss og var ufin med vennene sine, som etterhvert vendte henne ryggen.
– Jeg skrev selvmordsbrev, og jeg hadde spilleliste på Spotify med sanger jeg ville ha i begravelsen min.
Jeg gjorde alt klart, forberedte at jeg skulle dø, for jeg takla ikke mer, jeg orka ikke ha det som jeg hadde det.
Maiken ble til slutt overtalt av sine venner til å legge seg inn på rehab. (Foto: Privat)
Maiken ble til slutt overtalt av sine venner til å legge seg inn på rehab. (Foto: Privat)
Maiken ble til slutt overtalt av sine venner til å legge seg inn på rehab. (Foto: Privat)
Skjønte ikke at hun hadde et rusproblem
Midt oppi alt det mørke ringte Maikens venninne Martine. Hun var bekymret, sa at hun trodde Maiken trengte hjelp, at hun burde legge seg inn på rehab. Maiken ble overrasket.
– Jeg hadde ikke tenkt tanken en gang, jeg trodde bare jeg hadde psykiske problemer. Men rusproblem? Jeg fester jo som alle andre, tenkte jeg – og fikser jo både skole og jobb. Når jeg tenkte på en som var rusavhengig, så jeg for meg en knarker som står på plata med «Kongsberg-knekken» og setter skudd. Jeg var jo ikke sånn. Jeg hadde jo alt på stell, forteller Maiken. Jeg nektet å tro at dét var problemet.
Selvskading var også noe Maiken drev med i stor grad, hun skar seg opp. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har vært på legevakta for å bli sydd.
Rusingen og selvskadingen fikk vennene til å mobilisere. De arrangerte møter med Maiken, prøvde å få henne til å innse at rusen hadde blitt til en avhengighet, til noe som skadet henne. Og til slutt lot Maiken seg overtale til rehabilitering, selv om hun fortsatt ikke skjønte at hun hadde et rusproblem.
– Plutselig har bare hele livet gått forbi deg og så sitter du der som en gammel rynkete kjerring på en bar på Grønland. Det er bedre at man tar det nå enn når man er dau.
Livet etter rehab
Maiken klarer å holde seg rusfri mens hun er innlagt, men hun slipper ut samme helg som Øyafestivalen arrangeres. Og Maiken bor rett ved festivalen.
– Jo nærmere jeg kom Oslo, jo mer angst fikk jeg, og jo mer russug fikk jeg. Jeg satt bare å tenkte «hvordan skal jeg klare dette her?»
Det nye livet innebærer at Maiken må kutte ut venner som fester og ruser seg – noe nesten alle gjør. Hun må også bygge seg opp en ny hverdag som består av andre ting enn å drikke og ta dop. Og hvordan blir det å møte igjen eksen som hun fortsatt er forelska i? Mange spørsmål svirrer gjennom hodet hennes.
– Normalt når jeg har hatt kjærlighetssorg så har jeg bare kunne drikke livskiten ut av meg, rusa meg og hooke opp med karer for å komme meg videre. Det kan jeg ikke nå. Nå må jeg faktisk stå i følelsene og akseptere det, noe jeg sliter veldig med å gjøre, merker jeg.
Det som ofte skjer når man prøver å bli rusfri er at man skifter avhengighet. Sexavhengighet er ganske vanlig. Maiken fikk derimot kjapt et avhengighetsforhold til majones. Hun måtte ha store mengder majones på alt hun spiste.
Nå har hun har klart å kutte majonesen, men i stedet for er det drikken Red bull som er blitt hennes nye beste venn.
– Det er flere fra rehabiliteringssenteret som er hekta på Red bull zero, og alle sier «slett Tinder»! Det er farlig for oss rusavhengige. Det blir bare en ny besettelse. Og når man dater havner man lett i situasjoner der man blir frista til å ruse seg.
Liker henne bedre som nykter
Mange av klassekameratane til Maiken ante ikke at hun ruset seg, men de merket derimot stor forskjell på Maiken da hun kom tilbake fra rehab.
– At det var så mye av det i eksamenstiden det visste vi ikke. Men Maiken var mye hyggeligere når hun kom tilbake! Det var der jeg merka endring, forteller en av klassevenninnene.
Maiken har nå holdt seg rusfri i åtte måneder og 20 dager. Hun har fått kreativiteten tilbake, får toppkarakterer – og hun har begynt å date igjen.
– Jeg blir så innmari glad når jeg merker at det funker. Jeg er lettere til sinns, jeg er ikke deprimert lenger, forteller Maiken mens hun feller noen tårer.
Hun var nervøs for å stå frem som rusavhengig og at folk skulle se ned på henne på grunn av alle arrene hun har på kroppen etter selvskadingen.
– Det har gått over all forventning. Det har ikke vært noe negativt i det hele tatt. Vennene mine gir meg en ny sjanse og jeg er ikke deprimert lenger. Jeg har det bra.
Det skal ikke mye til for å skaffe medikamenter for å komme seg gjennom tunge studieperioder. Men det kan være både dyrt og avhengighetsskapende. Og smartere, det blir man ikke.
Modafinil, amfetamin, ritalin. Tre sentralstimulerende midler som skrives ut til behandling av blant annet ADHD og narkolepsi. Men under skrivepultene på skoler og universiteter utveksles også disse legemidlene som et hjelpemiddel til studenter som skal gjennom tunge og lange studieperioder som krever tid, energi og utholdenhet.
Ifølge studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2014, svarer 4,2 % av de spurte at de har brukt prestasjonsfremmende medikamenter i studiesammenheng, populært kalt «smart drugs». Et av medikamentene studentene oppgir er Ritalin. Et legemiddel som bidrar til økt konsentrasjon og skrives ut som resept til mennesker med ADHD.
– Når jeg tok ritalin føltes studiene mye mer interessante.
– Jeg tror den oppgaven jeg leverte er noe av det dårligste jeg har gjort i min akademiske karriere. Jeg ble ukritisk og syntes vinklingene mine var bedre enn de egentlig var. Du blir jo ikke plutselig smartere fordi du tar amfetamin eller ritalin. Det bare føles sånn, sa «Tom» til NRK tidligere i vår. Han er en av de som har tydd til ekstreme hjelpemidler for å takle en hardt studieperiode.
«Tom» har i ettertid gått i terapi mot prestasjonsangst, noe han mener hadde mye bedre effekt enn de timene han brukte på lesesalen i ritalinrus.
– Jeg ønsket å prestere faglig. Når jeg tok Ritalin føltes studiene mye mer interessante. Stoffet tar jo kontroll over belønningssenteret i hjernen og dermed føles det man driver med viktigere, fortalte «Tom» som denne våren avslutter mastergraden på Universitetet i Oslo.
Overlege Knut Erik Hovda forteller at «smart drugs» er stoffer som typisk tas for å bedre oppmerksomheten. Disse kalles gjerne «smart drugs» fordi man opplever å «bli smartere»,», men at det trolig er et resultat av bedret konsentrasjon og mental «tilstedeværelse».
– De øker aktiviteten til det såkalte «sympatiske nervesystemet» det som typisk gjør oss årvåkne, øker blodtrykket, øker pulsen og gir store pupiller. Tenk deg det som våre forfedre trengte mye av for å stikke av når de møtte en løve på prærien. Årvåkenheten gir mer konsentrasjon og økt oppmerksomhet, hvilket nok oppleves som gunstig i for eksempel en eksamensperiode. Tilsvarende effekt sees også med for eksempel koffein, sier Hovda.
– Hva slags bivirkninger har disse midlene?
– Hjertebank, fare for hjerterytmeforstyrrelser, uro, aggresjon, fare for høy blodtrykk, hjerteinfarkt, hjerneblødninger osv. Faren vil øke med økende doser, men det er individuelle forskjeller og forskjeller mellom stofftyper og konsentrasjon (renhet) av stoffet.
– Er det farlig?
– Det kan være svært farlig. Hvilke langtidseffekter man kan få uten å få mye akutte symptomer er nok også individuelt, men vi vet for eksempel at kokain kan gi hjerteinfarkt måneder og år etter bruk; tilsvarende mekanismer sees ved amfetamin. De fleste aktuelle stoffene vi snakker har egenskaper som likner disse i større eller mindre grad
Solgte og misbrukte egne medisiner
P3 Dokumentar har vært i kontakt med en student som har diagnosen ADHD og får utskrevet resepter på ADHD-medisinen Concerta . Studenten betaler 320 for tre måneders bruk og pleide å selge medisinene sine for 30-40 kroner per pille.
– Jeg solgte det for å tjene penger. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg tjente på det til sammen, men det var i hvert fall nok til å få kjøpt noen fine julegaver, forteller studenten.
På denne tiden misbrukte studenten medisinene selv for å komme seg gjennom studiehverdagen. Studenten tok en høyere dose enn det legen hadde foreskrevet for å få den ønskelige effekten.
– Jeg tok høye doser av medisinene for å bli mer våken, mer fokusert og for å slippe å måtte ta spisepauser, for eksempel. På det punktet måtte jeg gjøre det for å klare meg. I dag hadde jeg nok kommet meg fint gjennom studiene uten, sier vedkommende.
– Tilsammen kjente jeg til omtrent 10 personer som solgte.
Studenten kjenner til flere som gjør og gjorde det samme, men ingen på det samme studie som seg selv. I tillegg kjente studenten til flere andre som også solgte egne medisiner.
– Ja, jeg vet om andre som gjør det samme. Noen hadde for eksempel blitt feildiagnostisert med ADHD og hadde derfor tilgang til medikamentene. Selv solgte jeg vil til fire-fem stykker. Noen solgte nok videre igjen, så hvor mange som fikk tak i mine piller, vet jeg ikke. Tilsammen kjente jeg til omtrent 10 personer som solgte, men jeg har ingen kontakt med dem i dag, sier studenten som i dag verken misbruker eller selger medisinene sine.
– Hvem var det som kjøpte medisiner av deg?
– Studenter på høyere utdanning, blant annet medisinstudenter. De fikk kontakt med deg gjennom felles bekjente.
– Hvor lett eller vanskelig vil du si det er å få tak i slike stoffer?
– Det er ikke vanskelig. Hvis man kjenner noen som har ADHD eller som kjenner noen som har det, er det ikke veien så lang.
Fra koffein til kokain
Professor ved Institutt for laboratoriemedisin på NTNU i Trondheim, Lars Slørdal, forteller at de mest kjente eksemplene på «smart drugs» er koffein og nikotin, som begge har slike egenskaper. Andre stoffer inkluderer amfetaminer, kokain, ADHD-midlene metylfenidat og atomoksetin, Narkolepsi-midlet modafinil og Alzheimermidlene memantin og donepezil. Dette er prestasjonsfremmende stoffer og/eller legemidler som hevdes å øke hjernens yteevne hos i utgangspunktet friske mennesker.
Lars Slørdal. (Foto: Privat)
– Noen av disse midlene kan blant annet føre til økt våkenhetsgrad, mindre tretthetsfølelse, kortere reaksjonstid og økt subjektiv konsentrasjonsevne. Men midlene kan også skape større vilje til risikotaking samt resultere i økt impulsivitet og – iallefall for noen av stoffene – økt agressivitet. Enkelte av stoffene, de beste eksemplene er amfetaminer og kokain, kan i høye doser gi psykotiske symptomer, sier Slørdal.
Forskning.no skriver at de vanligste dopingstoffene blant studenter er legemidler som normalt brukes mot Alzheimers og ADHD. Slørdal forteller at bivirkningene av virkestoffet metylfenidat (med salsgnavnene Ritalin, Concerta, Equasym og Medikinet) er avhengig av dose, men at midlet ved lave doser stort sett er trygt. Dette har vi fått bekreftet gjennom at tusenvis av norske barn som er blitt behandlet med metylfenidat for ADHD. Men øker man dosen, økes også sjansen for mer alvorlige bivirkninger.
– I høye doser, og spesielt ved høye enkeltinntak, likner metylfenidat ganske mye på kokain, både når det gjelder objektive og subjektive effekter. Bivirkningene er generelt avhengig av midlet som brukes, og spenner over et vidt spektrum fra det mer banale til det alvorlige. Noen av disse midlene, slik som kokain, kan være livsfarlige, forteller Slørdal.
– Slik bruk koster nok stort sett mer enn det smaker.
– Blir man «smartere» av disse midlene?
– Neppe. Det er for så vidt vist at koffein og nikotin kan virke prestasjonsfremmende, men det betyr ikke at bruk for dette formålet er å anbefale. Når det gjelder de andre midlene er dokumentasjonen svak, og slik bruk koster nok stort sett mer enn det smaker.
– Hvordan får man tak i midlene?
– Koffein og nikotin, er som alle vet fritt tilgjengelige. Andre, slik som kokain og amfetaminer, kan skaffes illegalt. For de øvrige midlene, går tilgangen så vidt jeg vet stort sett via reseptblokka.
– Hva synes du om at studenter bruker disse midlene med dette formålet?
– Jeg kjenner ikke til undersøkelser av bruken av slike midler blant studenter, og kan ikke uttale meg om det. Ellers tilhører jeg den generasjonen som har «trukket opp stigen etter seg» og som overlater neste generasjon et samfunn hvor de økonomiske kravene og miljøutfordringene er større og krav til ytelse – både i jobb og privat – er høyere enn noen gang tidligere. På en slik bakgrunn skal jeg vokte meg for å løfte pekefingeren. Men bruk av kognitivt prestasjonsfremmende midler er ikke en «quick fix».
Generasjon prestasjon
– Det viktigste er jo ikke hva de tar, men hvorfor! I studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2014, sier studenter som benytter slike medikamenter at de føler en lav studiemestring, prestasjonsangst og redsel for muntlige framlegg.
Det sier Leder i Norges studentorganisasjon (NSO), Anders Kvernmo Langset, som påpeker at vår generasjon blir omtalt som «generasjon prestasjon» – årsaken kan nemlig ligge i det.
– Vi er flinke, vi er pliktoppfyllende og vi gjør det vi skal. Samtidig er vi veldig stressa. Bruken av slike stoffer kan være en reaksjon på det presset studenter opplever, sier Langset.
Anders K. Langset. (Foto: NSO)
NSO har vært klar over at dopbruk blant studenter har vært et aktuelt problem siden de første sakene stod på trykk i 2007. Langset tror at mange studenter føler seg alene og overlatt til seg selv vi studiene, og mener det må konkrete tiltak til for å få bukt med problemet.
– Vi er opptatte av å jobbe for å skape gode fagmiljø, få opp den faglige selvtilliten og skape god kontakt mellom studentene og de faglige ansatte. Bedre oppfølging i studiet og hjelp til eksamen er også noen konkrete tiltak. I følge NOKUTs studiebarometer savner 29 % av studentene oppfølging på studiene. Jeg mener uansett at det er en bedre løsning å snakke med professorene sine enn å ta ritalin, sier Langset og legger til:
– Men bruken av prestasjonsfremmende medikamenter er fortsatt lite utbredt i Norge sammenlignet med studiesteder i andre land. Det er ikke et stort problem, men en negativ trend som må tas seriøst.
«Tom» tror ikke studenter uten erfaring med rusmidler doper seg for å studere. Selv brukte han amfetamin for å skrive bachelor i pedagogikk.
I februar ble «Tom» intervjuet av NRK om da han ruset seg for å komme seg gjennom studiene. Nå forteller han sin historie til P3 Dokumentar.
– Det var ikke vanskelig å få tak i.
Da «Tom» var 13 begynte han å drikke alkohol, senere begynte han med hasj og gikk deretter over til speed, MDMA og kokain. Da han begynte på pedagogikkstudiene tok han rusmidler for å klare og lese og konsertere seg, fordi han slet med angst og depresjon. «Tom» tror de fleste som ruser seg i studiesammenheng ofte også har en del erfaringer med rusmidler fra før.
– Jeg hadde erfaringer med rus fra før og alle jeg kjenner som har brukt dop i skolesammenheng har også brukt det ellers. Jeg tror ikke det er så utbredt at studenter ruser seg kun i skolesammenheng og aldri rører det ellers, sier «Tom».
«Tom» kjente omtrent fem studenter som også ruste seg på studiene. Alle hadde erfaring med rus også utenom studiene og å skaffe midlene var det minste problemet.
– Det var ikke vanskelig å få tak i. Jeg kjøpte av en dealer til en kompis og vil si at det var det minste problemet, sier «Tom».
Rusfri
I dag er «Tom» 30 og har vært rusfri over en lengre periode. Alkohol drikker han imidlertid fortsatt. Men å dope seg for å lese – det ville han ikke gjort igjen.
– Man vet ikke hva man får i seg.
– Det gikk jo ikke så bra sist gang, så jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen. Jeg hadde hørt at man skulle klare å konsertere seg bedre ved bruk av Ritalin og amfetamin. På grunn av angst og depresjon har jeg hatt problemer med å konsentrere meg. Ritalinen funket ikke på meg, men på amfetamin kunne sitte lenge og lese, men jeg ble helt ukritisk. Man tenker at alt man skriver er mer kreativt og dypt enn det det er og jeg endte opp med å få en D på den oppgaven. Jeg har stort sett bare fått gode karakterer på alt jeg har levert rusfri, forteller «Tom».
– Var du redd for å bli tatt eller få bieffekter?
– Ikke nevneverdig. De to tingene jeg husker som skumlest var for det første at man ikke vet hva man får i seg, pillene man kjøper kan for eksempel inneholde rottegift og hestebedøvelse. For det andre tar langt tid før speed og kokain påvirker psyken din, men når den først gjør det tar det lang tid å komme seg ut.
Gwen Cummings (Sandra Bullock) er dritings hele tiden. Det går ut over den profilerte jobben hennes i en større avis, det går ut over privatlivet og det går utover forholdet til familien. Hun får valget: Å gå i fengsel eller å bruke 28 dager på en avvenningsklinikk. «28 Days» er en dramedie, en dramafilm med et viktig budskap som pakker det hele inn i humorbetonte situasjoner. Gwen velger det siste og sjekker inn på klinikken. Der møter hun flere underlige figurer som alle sliter med ulike avhengigheter, som den sexavhengige kokainbrukeren Oliver eller heroinavhengige Andrea som også skader seg selv. Tematikken er tung, men filmen er både lett og luftig – ja, kanskje litt overfladisk.
Veien et rusmiddel tar fra opphav til bruker er lang og kronglete, og fascinerende. Regissør Steven Soderbergh skildrer den illegale handelen og bruken av narkotiske stoffer fra en rekke perspektiv i «Traffic». Gjennom å kryssklippe mellom en avhengig rusmisbruker, politiet, politikere og smuglere tegner han et komplekst og nådeløst bilde av en industri som lever av ødelagte menneskeskjebner. Filmen forteller med andre ord et mye større budskap om ruskulturen enn bare det å bli nykter, men i sin skildring setter han også søkelyset på hvilke mekanismer i samfunnet som muliggjør misbruk. «Traffic» ble av flere hentet frem som en av årets beste filmer, og regissør Soderbergh vant Oscar-prisen for beste regi året etter.
Selve filmen ble ikke omfavnet da den kom ut i 1995, men hovedrolleinnehaveren har for ettertiden vist oss hvilken kraft han besitter som skuespiller. Leonardo DiCaprio var bare 21 år gammel da han gav seg i kast med Jim Carroll i «The Basketball Diaries», en film om en ung manns fall inn i heroinhelvetet. Fra å være på skolens vinnende basketballag, blir horisonten og fremtiden stadig mørkere i møte med overgrep, rusmidler og død. Hjemme møter han ikke forståelse, men bekymring, og snart er de mørke New York-gatene et mer attraktivt alternativ. Veien ut er ikke lett og i «The Basketball Diaries» fører Jims vei til et liv uten rus ham i fengsel.
I så fall behøver du ikke å håndtere dette alene. Det finnes hjelp å få!
Fastlegen: Vi anbefaler deg først og fremst å ta kontakt med din fastlege.
Rustelefonen: En landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak. Erfarne veiledere svarer på spørsmål relatert til alkohol- og narkotikaproblematikk. Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt, og Rustelefonen garanterer full anonymitet.
Behandlings- og hjelpetiltak i Norge: Her er en liste over en mengde ulike tilbud, satt sammen av Forbundet Mot Rusgift (FMR). FMR er en rusgiftpolitisk organisasjon som retter sin virksomhet inn mot studenter og fagfolk ved universiteter og høgskoler.
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Ikke nødvendigvis all musikk som brukes i våre dokumentarer er med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)
Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer.
Les mer om våre debattregler her.
Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Dokumentar.
