En fuckboys bekjennelser

Ludvig visste at Stine var forelska i ham.
Det valgte han å utnytte.

– Jeg husker at hun lyste opp, hun ble nok litt glad. Og det gjorde egentlig alt mye verre. «Nå lyver jeg henne opp i ansiktet», tenkte jeg.

Ludvig er 28 år gammel. Han har rødblondt hår, høye kinnbein og sånne hippe, runde briller med svart innfatning. Egentlig heter han ikke Ludvig i det hele tatt. I denne historien er han anonym, men ikke fordi han har gjort noe kriminelt. Han har ikke banka opp noen, hvitvaska penger eller lasta ned snuskete, ulovlige filmer. Neida, dette er en lovlydig fyr.

Men vi har valgt å anonymisere Ludvig likevel.

Han er nemlig en fuckboy.

 

Hør podkastserien «Ikke som på film» her!

 

 

Det finnes mange definisjoner på hva en fuckboy er. Tore Holte Follestad, som er sexolog ved Sex og Samfunn i Oslo, tror at de som tidligere ble kalt for «en Casanova» eller «damenes venn», nå blir kalt for fuckboy istedenfor. Kanskje mest fordi språket vårt utvikler seg.

– En fuckboy er en person som har mye sex, ut fra sine egne ønsker og behov, og ikke alltid er så oppmerksom på andres behov, mener Tore.

Hvis du spør Urban Dictionary om hva som definerer en fuckboy, finner du bitre formuleringer som «asshole boy» og «horny prick» – men også en setning som antyder at fuckboys faktisk er ganske smarte. «De vet hva jenter vil høre, men de sårer også utrolig mange», står det. «Én gang fuckboy, alltid en fuckboy».

 

 

Du har kanskje møtt en sånn type selv. En fyr du forelsker deg i, kanskje pladask, og en god stund virker det som følelsene dine blir gjengjeldt. Du får masse oppmerksomhet, både i det virkelige liv og i sosiale medier, og det skorter ikke på komplimenter og ros. Dessuten ymtes det stadig om en felles framtid, at det er du og han, og til sommeren skal dere reise på ferie.

Men innerst inne vet han, den luringen, at det aldri kommer til å bli noe vi. Han er nemlig ikke klar for noe forhold, han. Og, ærlig talt, er dette noe han har vært åpen om hele veien. Han har aldri lovet deg noen ting, aldri sagt noe som antyder kjæresteri.

Eller?

Løgnen

For Ludvig starta det med ei søt jente på studiet. Og det er denne jenta – vi kan jo kalle henne for Stine – som er grunnen til at Ludvig ikke står fram med navn og bilde i denne historien. Vi tar hensyn til henne, rett og slett.

Men da Ludvig møtte Stine var han ikke fullt så hensynsfull. Hun var fadderbarn, han var fadder, og det ble helt naturlig å henge sammen. Det tok ikke lang tid før Ludvig la merke til henne. Hun var ofte pent kledd, gjerne svarte bukser med en pen skjorte til, og hun var åpenbart interessert. I ham.

Ludvig flørta litt med henne, hun flørta tilbake, men det skjedde ikke noe mer før mot slutten av fadderuka. Det var fest, ganske seint på kvelden, og Ludvig fikk Stine på tomannshånd. Hun ville ikke at denne flørtinga mellom dem bare skulle være «en greie under fadderuka», forklarte hun. Hun ville noe mer, noe seriøst.

Og det var da Ludvig sto der og løy, mens Stines ansikt lyste opp av glede.

– Jeg sa at jeg så på dette som noe mer enn bare en faddergreie. Og jeg merket at hullet jeg nå hadde begynt å grave, ble veldig dypt – veldig fort.

Ludvig visste at Stine hadde varme følelser for ham, og han visste at han ikke kunne gjengjelde dem. Han var rett og slett ikke keen nok, ikke på den måten. Likevel valgte han å lyve, helt bevisst, for å kunne ta med seg Stine hjem. For det gjorde han, allerede samme kveld. Og morgenen etterpå tenkte han ikke noe særlig over situasjonen, kjente ingen stikk av anger eller dårlig samvittighet.

Ikke da.

Sveiping, benching og ghosting

– Det er jo fortvilende når man ikke vet om det som sies er sant, særlig hvis man selv har vært ærlig, sier Ellen Sofie Lauritzen.

I 2017 slapp hun «Snakkes til uka», en bok som handler om digital dating. Du vet, Tinder og Happn og alle de andre appene som skal hjelpe oss med å finne ekte kjærlighet. Et mekka for fuckboys og -girls, vil mange påstå. For Ellen Sofie ble sveipingen en naturlig del av hverdagen, nesten en hobby, for rekka med gutter tok aldri slutt. Hvis det ikke ble full klaff på første date, var det jo bare å lete videre – for han, drømmemannen, måtte jo være der ute et sted?

Ellen Sofie fant aldri noen kjæreste på Tinder. Imidlertid har hun opplevd flere fenomener som det egentlig ikke finnes noen norske ord for, deriblant ghosting (plutselig ignorert av daten, uten forvarsel eller forklaring) og benching (å «holdes varm» over lengre tid). De aller fleste, uavhengig av kjønn, havner i slike situasjoner når de dater mye. Men det kan jo gjøre skikkelig vondt likevel – eller gjøre deg fly forbanna.

 

Ellen Sofie opplevde, i likhet med Stine, at en fyr hun datet løy henne opp i trynet.

– Jeg var veldig irritert på ham, for jeg hadde vært tydelig. Hvis han bare ville ligge rundt, måtte han si det, for det var ikke det jeg ville. Og så datet han andre samtidig som meg.

Det er kanskje vanskelig å holde fokus når man beveger seg ute i den moderne datingverdenen, særlig hvis man tester ut flere muligheter på én gang. Og kanskje man ikke klarer å være like hyggelig mot alle man treffer, særlig hvis man ikke har lyst til å treffe dem igjen. Men det skader ikke å være ærlige mot hverandre, tror Ellen Sofie.

– Vi må ikke glemme at vi bare er mennesker, alle sammen. Og fuckboys har jo også følelser.

Sitte rolig i båten

For Ludvig begynte også følelsene å strømme på. Ikke følelsen av forelskelse, slik han hadde antydet overfor Stine, men ubehagelige følelser som stadig minnet ham på hva han hadde satt i gang. Stine sendte ham meldinger, hun ville at de skulle møtes, og Ludvig visste jo at dette ikke ville føre noe sted.

Derfor valgte han en litt feig, men klassisk løsning: Minste motstands vei.

– Jeg er en veldig konfliktsky person, så istedenfor å gi henne en klar tilbakemelding, trakk jeg meg unna. Jeg visste jo at jeg hadde løyet for henne fra starten, helt bevisst, og det føltes veldig flaut. Hvis vi møttes, var det som regel når jeg hadde drukket, sier Ludvig.

For når han drakk alkohol, føltes ikke situasjonen like betent. «Dette går sikkert bra», tenkte Ludvig. Den dårlige samvittigheten som lurte i magen hans, forsvant. Men i dagslys, når promillen var borte, trakk han seg unna igjen. Den eneste gangen han tillot seg å treffe Stine i edru tilstand, var da hun måtte gi ham en hettejakke han hadde glemt hjemme hos henne.

Da hadde hun mast på ham i flere uker.

– Hun virket litt frustrert da vi møttes. Og en venninne av henne kom forbi akkurat da, og satte seg ned sammen med oss, så vi fikk ikke tatt den praten som hun kanskje hadde sett for seg. Hun så ikke særlig glad ut da de gikk.

Løgnen han serverte Stine ved begynnelsen av studieåret, hadde nå ligget og godgjort seg i flere måneder. Han forsto at han og Stine måtte snakke ordentlig sammen, men det føltes så mye enklere å utsette hele greia. Bare vente, ikke ta kontakt, sitte rolig i båten.

Helt til Stines beger endelig rant over.

Et sug etter bekreftelse

– Sex er sex. Jeg knytter meg ikke nødvendigvis til en person fordi jeg har ligget med ham, sier Kristine.

Hun er i midten av 30-åra, bor i Oslo og har en ganske kul jobb i en bransje mange har lyst til å være en del av. I likhet med Ludvig er hun anonym i denne saken, for det frister ikke å utlevere seg selv under fullt navn. Særlig ikke når det handler om sex. Hvis Kristine blir spurt om hvor mange hun har ligget med, pleier hun å svare at hun slutta å telle på 60 – og det er ganske lenge siden nå.

Hvis hun har vært ute på byen en kveld, uten å få med seg noen hjem, føles det litt bortkasta. Det har nesten blitt en avhengighet, innrømmer hun. En slags evig søken etter bekreftelse, at hun fortsatt er attraktiv, kanskje særlig nå som hun har bikka 35. Men er hun en fuckgirl?

– Jeg vil ikke definere meg selv som det, nei. Jeg tror ikke jeg har såra så mange, for de fleste jeg har ligget med har nok tenkt det samme som meg – at det var en engangsgreie, mener Kristine.

– De jeg har såra, har nok heller vært de jeg har datet over en lengre periode.

 

 

En av dem hun vet hun har dolka i hjertet, var kjæresten hennes over flere år. De bodde sammen i Oslo, og han var en ordentlig fin fyr. Så dro Kristine på jobbtur til utlandet, hun skulle være borte i mange uker. Da gikk det galt.

– Det er vanskelig å tilgi utroskap. Jeg sleit veldig etterpå og angra veldig på det som hadde skjedd, noe jeg også prøvde å vise kjæresten min – men det gikk ikke. Da jeg fikk hodet delvis over vannet etter bruddet, begynte jeg å dra ut på byen igjen. Sånn som før.

Innerst inne har Kristine lyst på både kjæreste og barn, den klassiske A4-hverdagen alle snakker om. «Nå skal jeg begynne å date noen seriøst», tenker hun ofte, men det blir liksom aldri noe av. Det er vanskelig, kanskje litt skummelt, å gi slipp på livsstilen hun har hatt i så mange år. Samtidig kjenner hun stadig et stikk av en annen, ubehagelig følelse: Ensomheten.

– Jeg har tenkt mye på alle sjansene jeg har latt gå fra meg, som jeg har kasta bort fordi jeg ikke klarte å styre meg. Jeg har latt det andre livet ta overhånd, og det er sårt. Men samtidig har jeg jo kost meg mye med alt jeg har gjort, sier Kristine.

– Jeg har virkelig levd livet.

Den uunngåelige praten

Ludvig hadde også lyst på kjæreste, sånn egentlig. Han ville bare ikke bli kjæresten til Stine. Likevel hadde han latt henne tro det, med vilje, og aldri gitt henne muligheten til å snakke ordentlig med ham. Istedenfor svarte han på alle meldingene hun sendte, akkurat hyggelig nok til at håpet hennes holdt seg ved like. Slik at han kunne fortsette å ta henne med seg hjem, når han følte for det.

Men så ble det arrangert et digert ball, like før jul, hvor både Stine og Ludvig deltok. Det var hvite duker på bordene og treretters middag, alle hadde pynta seg.

– Og da kom hun bort til bordet der jeg satt og sa at vi måtte snakke sammen. Jeg hadde aldri sett henne full før, men nå var hun det. Veldig, veldig full.

Ludvig prøvde å utsette praten litt til, de var jo midt i middagen, og det fristet ikke å ta en slik konfrontasjon foran alle de andre. Men nå var Stine drittlei av å vente. Hun dro med seg Ludvig bort til et hjørne av salen, gråt masse, sa at hun elsket ham. Ludvig kikket rundt seg, på alle de som satt ved bordene og spiste dessert, og så tok han med seg Stine ut.

 

 

– Jeg snakket med henne lenge. Og fortalte henne at jeg, beklageligvis, ikke hadde følelser for henne på den måten. Hun sa at hun visste det, men at det var veldig vondt likevel, sier Ludvig.

Etterpå var han fast bestemt på at han skulle følge Stine hjem, han skyldte henne såpass. De hadde prata sammen i flere timer, festen var over, og Stine hadde sluttet å gråte. Det var nesten en lystig tone mellom dem nå, etter den lange samtalen. De hadde liksom funnet ut av det, at det skulle ikke bli de to.

Og der, et sted på veien i den mørke desembernatta, tok Ludvig et valg som han fortsatt skammer seg over i dag. Han inviterte Stine hjem til seg. For å overnatte.

– Hun var ikke vond å be, så hun ble jo med meg opp. Men dagen etter, da vi våkna sammen, da hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg blir kvalm bare av å snakke om det nå.

«Det var kanskje litt dumt at du ble med meg hjem i går», skrev han i en melding til henne seinere den dagen. Det ble den siste meldingsutvekslinga mellom de to. Ludvig angrer fremdeles på ting han sa og gjorde, selv om det begynner å bli lenge siden nå. Skammen sitter dypt.

Samtidig er det fortsatt fristende å unngå vanskelige samtaler med jenter han dater – særlig hvis de har fått følelser for ham. Selv bruker han ganske lang tid på en slik prosess.

– Det skal veldig mye til for meg for at det skal klaffe ordentlig, at jeg faktisk vil satse på noen, sier Ludvig.

Men Stine? Hun har fått seg kjæreste. Ludvig så henne en gang han var ute på byen, hun kom til og med bort til ham for å si hei. Han klarte ikke å si noe særlig der og da, på grunn av den dårlige samvittigheten som fortsatt ulmet i magen. Men etterpå sendte han henne en lang melding på Facebook, hvor han ba henne oppriktig om unnskyldning.

Hun åpna den aldri.

 

Hør podkastserien «Ikke som på film» her!

 

Line Orfjell

Journalist Line Orfjell

Anne Dorte Lunås

Dokumentarist Anne Dorte Lunås

Sissel-Alice Refsdal

Journalist Sissel-Alice Refsdal

Daniel Bansal Dahn

Illustratør Daniel Bansal Dahn