Mitt navn er Simen Øvereng. Jeg er 20 år, kommer fra Hønefoss, men bor og studerer i Oslo. I oktober 2013 flyttet jeg ut til Oslos gater i én uke. Jeg ønsket å lære mer om meg selv, og få et innblikk i hvordan det er å ikke ha noe.

Det hele startet som en oppgave på Westerdals Høyskole hvor jeg studerer. «Lag en selvrefleksiv dokumentar» lød oppgaven. «Hvordan lager man en selvrefleksiv dokumentar?» tenkte jeg.

Jeg har vokst opp i trygge omgivelser og har generelt møtt på lite motgang i livet. Alt har selvsagt ikke vært en dans på roser, men ting har alltid ordnet seg. Jeg følte det var lite jeg kunne ta tak i fra fortiden, når jeg skulle lage en selvrefleksiv dokumentar. Det var først da jeg gikk forbi tiggerne på gata, jeg forstod at jeg måtte gjøre noe drastisk med hverdagen min for å lære noe nytt om meg selv.

Premisset «hva skjer om jeg fjerner alle goder» var allerede satt i hodet mitt. Det var en dum tanke, men jeg likte den. Jeg liker å utfordre meg selv, og dette var en fin utfordring. Spontant og naivt la jeg alt bak meg og flyttet ut på gata. Med meg hadde jeg én bokser (dog den mest hullete, som jeg kun bruker når alle andre er skitne), en ekstra bukse og en genser, ett teppe og en dunjakke.

Kjedsomhet over sult

Noe av det første jeg merket meg da jeg gikk rundt i Oslos gater uten å ha noe å ta for meg, var at det er veldig kjedelig. Den første dagen brukte jeg mye tid på å sitte i parker og observere andre mennesker. Det var interessant, men etterhvert måtte jeg flytte fokus til meg selv. Kroppen begynte å bli lei av kneip, og lukten fra kiosker og restauranter hjalp ikke spesielt. Da sulten var på sitt verste ble jeg tipset om å besøke Blå Kors kontaktsenter. De ønsket meg velkommen og ga meg blant annet mat og ly. Men selv om sulten fort tærte på, var det kjedsomheten som tok overhånd først.

Dag to brukte jeg derfor mine resterende 50 kroner på boka «Life of Pi». Jeg ble ikke mindre sulten, men det hjalp på kjedsomheten. I ettertid syntes jeg det er spennende å se hvilket perspektiv jeg hadde på viktigheten av ting. At jeg syntes det var viktigere å ha noe å gjøre, enn å ha noe å spise finner jeg interessant – men etter et par dager var det mangelen på mat som fikk meg til å tigge.

 

Jeg tør å påstå at den ene timen jeg tigget er den verste timen i mitt liv. Med en papp-plakat med påskriften «Hei. Jeg er en 20 år gammel husløs gutt. Kan du hjelpe meg med noen småpenger?» følte jeg at jeg lurte alle som ga meg penger. Jeg var riktignok pengetrengende og husløs der og da, men ikke på ordentlig. I utgangspunktet hadde jeg aldri tenkt til å tigge. Jeg tenkte at det ville være respektløst å «stjele» penger fra ordentlige tiggere som trengte pengene mer enn meg. Men én av tiggerne jeg pratet med tidligere i uka, sa at om jeg virkelig ville kjenne på følelsen av hvordan det er å være lavest på rangstigen, så burde jeg tigge.

Hun hadde virkelig rett. Jeg har aldri følt meg så ydmyket før. Jeg fikk en avsmak for meg selv som bare ble sterkere hver gang folk ga meg penger. Egentlig hadde jeg tenkt til å sitte i tre timer, men jeg måtte gi meg etter én. Jeg klarte ikke lenger å møte blikkene til folk eller se på de som gikk forbi.

Etter tiggingen brukte jeg igjen mye tid på å se på mennesker rundt meg. Ved siden av lesingen, ble observasjon av folk en egen syssel. Det var rart å se hvordan alle hadde en plan for hvor de skulle og en mening med hvorfor de befant seg på dette stedet til denne tiden. Personlig var jeg der fordi jeg ikke hadde noe annet sted det var mer fornuftig å være. Det var rart å føle at livet var så meningsløst. Det mest fornuftige jeg fant på å gjøre, var å planlegge hvor jeg burde sove neste natt.

En liten stund tenkte jeg å sove på den nedlagte T-banestasjonen ved Valkyrie plass på Majorstua. Jeg stod på Majorstua stasjon og vurderte mulighetene, men grunnet høy risiko og trusler om dyre bøter, valgte jeg å ikke gjøre det. Ute regnet det, så jeg satt meg under taket ved en butikk. Etter litt kom det to berusede, men veldig hyggelige mennesker forbi. De spurte hva jeg drev med, og hvorfor jeg bare satt der. Jeg fortalte om prosjektet, og de ble veldig interessert. Etter å ha pratet litt spurte de om jeg ville ha en burger. Jeg svarte ydmykt at det ikke var nødvendig, men at det fristet voldsomt. Svaret ble derfor ja, og jeg fikk den beste cheeseburgeren jeg noen gang har smakt. Brus har også sjeldent vært så godt. Etter burgeren takket jeg av hele mitt hjerte og vi gikk hver vår vei. Det regnet fortsatt, så jeg gikk tilbake og satt meg under taket til den samme butikken. At folk var så hyggelige, overrasket meg. Ikke bare var det deilig å ha noen å prate med, men jeg fikk mat i tillegg.

 

«Jeg vil ha kontroll på hvor du er!»

Ikke lenge etterpå kom en mann i 30-årene bort for å søke ly fra regnet. Han var også interessert i prosjektet, og virket som en oppegående og hyggelig fyr. Ut i samtalen tilbød han meg overnattingsplass på sofaen hans. Jeg, som nettopp var blitt overbevist om at alle mennesker var hyggelige, syntes dette var et svært generøst og fristende tilbud. At det var veldig kaldt, regnet kraftig, og blåste opp til liten storm gjorde det heller ikke mer fristende å sove ute. Jeg takket derfor ja til tilbudet. Før vi dro, ville han ta en øl, så vi gjorde det. På utestedet gjorde han det veldig klart hvor godt han likte meg, og hvor bra og tøff jeg var som gjennomførte et slikt prosjekt. Uavbrutt skryt i en halvtime var hyggelig, men etterhvert ble det ekkelt mye. Det hjalp heller ikke at han ikke ønsket å prate så mye om seg selv. Han hadde sittet i fengsel to ganger, men ville ikke si hvorfor. Han fortalte at det selvsagt ikke var for alvorlige ting, og han var et mye bedre menneske nå. Videre fortalte han hvor glad han var for at jeg skulle være med ham hjem og han pleide å banke folk som ikke gjorde som han ville. Dette ble for mye for meg, og jeg måtte til slutt si at jeg ikke kunne være med ham hjem fordi det var i mot opplegget mitt. Den påfølgende samtalen husker jeg ordrett:

– Hva er opplegget ditt da? spurte han.

– Å sove ute, jeg kan ikke sove hos folk, svarte jeg.

– Men du kan sove i hagen min, det er jo ute. Jeg har begynt å bry meg om deg, ikke sant. Jeg vil ha kontroll på hvor du er!

– Jeg kan ikke ta i mot hjelp, jeg må klare meg på egenhånd. Det er veldig snilt at du vil hjelpe meg, men jeg kan ikke bli med deg hjem, forklarte jeg.

Dette hisset mannen seg opp over, og han sa han var veldig skuffet over meg. Han sa han trodde jeg var ute etter å utforske nye ting og at vi kunne ha det gøy på andre måter.

– Du kan teipe meg, sa han.

Det var da jeg takket for meg, og gikk så fort jeg kunne. Etter å ha passert det første gatehjørnet begynte jeg å løpe, og det gjorde jeg helt til jeg ikke orket lenger og var helt sikker på at han ikke var etter meg.

En bombe i kofferten

Men helt sikker ble jeg aldri den natta. Klokken var snart fire, det blåste og pøsregnet. Jeg gikk i retning Oslo S, og følte at alle jeg møtte var folk som var sendt av mannen for å ta meg. Oslo S er nattåpent, men det er ikke lov å sove der. Så jeg satt meg ned og prøvde å holde meg våken. Etter hvert kom en mann med en stor trillekoffert og satt seg ned på setene ovenfor meg. Han så ned på kofferten og smilte lurt. Jo mer jeg så på ham, og jo mer jeg tenkte, ble jeg overbevist om at det var en bombe i kofferten og at han kom til å sprenge hele Oslo S. Jeg sa til meg selv at dette bare var tull og at jeg var i ferd med å bli paranoid. Men det hjalp ikke. Jo mer jeg tenkte, jo mer begynte hodet å tulle med meg. Jeg prøvde å gå ut, men der var det nå full storm. Jeg vurderte hardt. «Bombe eller storm? Bombe eller storm?» All sunn fornuft fortalte meg at det slettes ikke var noen bombe i kofferten, men det var fortsatt deler av hodet som sa at det alltid er greit å være på den sikre siden. Så for å ikke bli fullstendig gal, dro jeg fra Oslo S og løp til Oslo bussterminal. Her var det ingen som satt og stirret lurt på kofferten sin. Bare mange busser. Busser som blant annet gikk til Hønefoss og hjem til mamma og pappa.

Jeg følte på ensomheten. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så ille å være alene i tre dager. Jeg har vært alene hjemme over lenger tid før, men jeg har alltid hatt kontakt med andre. Nå følte jeg meg virkelig alene. Alt jeg gjorde måtte jeg gjøre på egenhånd. Jeg hadde ingen ved siden av meg som kunne fortelle at det ikke var en bombe i kofferten eller at folk ikke var ute etter å ta meg. Det var vanskelig, og tanken på jeg kun var en liten busstur unna masse mat og kjærlighet fra mor og far tok nesten knekken på meg. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle holde ut med dette i fire dager til.

Så slo det meg. Slutt og syntes så synd på deg selv, Simen. Om fire dager er dette over, du kan se frem til å bli ferdig, tenkte jeg. En ordentlig uteligger kan aldri se frem til at det skal bli ferdig. Og det er det som var hovedforskjellen på meg og de andre uteliggerne. Jeg hadde ikke bare et håp, men jeg visste at jeg snart kunne dra hjem til en varm dusj, god seng, venner og familie. Jeg har stor forståelse for at folk uten denne vissheten fort kan miste håpet og deretter søke etter et sted å flykte. En virkelighetsflukt som fører til at de ruser seg og beveger seg inn i en ond sirkel kun få kommer seg ut av. Det er faktisk ikke bare å gjøre noe med livet sitt i denne situasjonen. Ikke at jeg på noen som helst måte støtter det, men jeg har nå stor forståelse for at folk velger de løsningene de gjør.

 

– Tenk på alt som kunne skjedd deg!

Nå har jeg fått en langt dypere innsikt i hvorfor det ikke bare er «å gjøre noe med livet sitt». På én uke rakk jeg aldri å bli en ordentlig uteligger eller skjønne 100 prosent hvordan det er å ikke ha noe. Men nå er jeg ikke bare klar over problemet deres, jeg kan til en viss grad også se dem og deres situasjon. Jeg har oppnådd en større forståelse enn det jeg hadde før.

I ettertid har jeg blitt kalt naiv som i det hele tatt gjennomførte et slikt prosjekt. «Tenk på alt som kunne skjedd deg», har folk sagt. Men de har ikke brukt naiv som en negativ betegnelse, men som et «statement». At naivitet egentlig bare bunner i mangel på erfaring, og at jeg gjennom dette prosjektet søkte etter erfaring. På flere måter har de rett. Jeg ønsket jo å erfare ting jeg ikke hadde gjort før. Og jeg har virkelig erfart masse.

Jeg har lært at jeg ellers har en relativt hektisk hverdag. I stedet for å sutre over at jeg har mye å gjøre, har jeg begynt å tenke at det er et privilegium. For da jeg gikk på gata uten noe å gjøre, følte jeg at livet var meningsløst og at jeg ikke hadde noe å bidra med. Nå tenker jeg at jo mer jeg gjør, og jo mer jeg rekker, desto mer føler jeg meg meningsfull og ytende.

 

Familie og venner er også noe jeg har lært å sette mer pris på. Jeg har aldri tatt dem for gitt, men nå vet jeg hvor avhengig jeg egentlig er av de som står meg nærmest. Det gikk ikke mange dager før jeg følte meg ensom og motløs uten støtte fra andre.

Det kan høres klisjé ut, men nå er jeg generelt mer klar over hvor godt jeg har det. Jeg gikk inn i denne uka med forventninger om å lære mer om andre og ikke minst meg selv.

Det har jeg absolutt gjort.

► Se hele dokumentaren «En uke på gata» | Si din mening

Klikk og zoom på kartet, så får du opp informasjon om hvor Simen har vært i løpet av uka på gata i Oslo.

6 måneder senere

 

Et halvt år etter er jeg tilbake på stedet som ga meg mat under oppholdet på gata. Det er en spesiell følelse å gå gjennom dørene til Blå Kors kontaktsenter i Oslo igjen. Jeg er her for å lære mer om stedet som hjalp meg, og for å møte de som er her nå.

Utenfor står det flere gjester og snakker sammen. Stemningen er god og de nikker forsiktig i det jeg sier hei. I oppgangen møter jeg Herman (60), som hilser høflig, og ønsker meg velkommen. Jeg spør etter lederen av Blå Kors, og Herman viser meg veien til virksomhetsleder Jostein Håglands kontor. Jostein tar meg i hånden og presenterer seg selv. Han har jobbet i Blå Kors i 14 år, og vært med på mye av Blå Kors’ utvikling. Jeg forteller hvorfor jeg er her, og han lytter entusiastisk når jeg forteller at jeg for et halvt år siden var innom Blå Kors flere ganger for å spise. I utgangspunktet trodde jeg at Blå Kors bare var et suppekjøkken, men Jostein forteller at det er mye mer enn det.

– Vi så at gjestene ønsket å gjøre noe med livet sitt, slutte å ruse seg og nå målene sine. Vi fant ut at den viktigste faktoren for å lykkes i å endre seg, er å bygge opp en motivasjon, sier Jostein.

Han forteller videre at de derfor startet med en sosialfaglig modell som kalles motivasjonssamtalen. Her er det 12 motivatører, ledet av en sosionom, som daglig har uhøytidelige samtaler med gjestene. Motivatørene snakker om situasjonen gjestene er i nå, drømmer, hvordan man skal nå målene sine og lære å takle nederlag. Jostein forteller at mange blir motivert til å slutte å ruse seg, og få et nytt liv.

Syv år på Blå Kors

Herman som tok meg i mot tidligere på dagen, er en av de som jobber som motivatør. Han snakker gjerne, men ønsker ingen bilder av seg selv. Herman har en forsiktig fremtoning, og er behagelig å snakke med. Personlig har han ikke rusbakgrunn, men var arbeidsledig og oppsøkte Blå Kors for matutdelingen. Herman er usikker på om dette er det sjette eller syvende året han jobber her, men trives i hvert fall like godt som før.

– Jeg føler at jeg har fått et kall til å hjelpe de som har falt ut i den hengemyra som rusproblematikken er. Jeg bryr meg oppriktig om gjestene her, og gjør ikke dette fordi det er jobben min, men fordi det er min hjertesak, forteller han engasjert og fortsetter.

– Motivasjon trenger en stor dose følsomhet, og man må kunne tyde seg frem til hva en person tenker på, uten at de sier det direkte.

Herman sier at han spesielt bryr seg om de yngre gjestene, men at de ofte er så langt nede at han må trå veldig varsomt frem. Av den samme grunnen mener han også at det ikke er noen god idé å eksponerte noen av disse for media. Han lar meg derimot med glede prate med en annen gjest som ofte er innom Blå Kors, Anders (43).

En verdensborger

Anders spiser dagens lunsj, torsk, i det Herman introduserer meg for ham. Anders reiser seg, tar meg i hånden. Han er svensk, men bor i Norge og selger gatemagasinet =Oslo.

– Hei, brosjan, sier Anders i det en av de andre gjestene går forbi. Det er en lystig og glad person jeg har ovenfor meg. Anders er hjemløs, men kaller seg selv for verdensmedborger.

– Jeg føler meg hjemme overalt. Om det er i Norge, Sverige, Polen, Afrika, India eller Thailand, påpeker han.

Han kom til Blå Kors i sin tid fordi han var hjemløs og uten mat. I løpet av årene har stedet blitt en plass for å møte gamle kjente og nye mennesker.

– Det er mange som ikke vet hvordan gjestene her faktisk har det. De fleste av de vanlige skattebetalerne i Norge er ikke fullt klar over problematikken blant oss her. Folk tror at man kan kjøpe lykke for penger, men man kan ha det fint uten også. Vi har ikke noe materielle goder her, men vi har venner.

Anders forteller at det hjelper å snakke med folkene her og at Blå Kors virker konfliktløsende. Tallerkenen med torsk blir etterhvert tom, og vi finner ut at det er på tide med dessert.

Ved disken står Siw (46) og serverer mat. Hun smiler og gir oss ett stykke ostekake hver. Jeg spør hva slags mat de serverer på Blå Kors, og Siw forteller at de serverer all slags mat: Kjøtt, fisk, grønnsaker, poteter, kylling , brødskiver med pålegg og melk. Siw er avdelingsleder for kjøkkenet, men jobber i likhet med Herman også med motivasjon.

– Jeg trives godt i jobben, det beste er å hjelpe mennesker fra gateplan og ut i livet, rekker hun å si, før det kommer en gjest bort og spør om han kan få kake.

– Selvfølgelig, svarer Siw og gir mannen et stykke ostekake.

Bodde i marka

Etter at Anders og jeg har spist hvert vårt kakestykke, går vi ut og tar litt luft. Ute sitter Hans Petter (45) på bakken og pakker en liten pappeske med aluminiumsfolie. Ved siden av står sykkelen hans med tilhenger. Hans Petter ser ut til å ha tømt hele tilhengeren, for rundt ham ligger det masse poser.

– Hva skal du med all den aluminiumfolien rundt esken? spør Anders.

– Jeg skal ha pipa mi oppi, og da er det viktig at esken ikke går i stykker, svarer Hans Petter.

De blir stående å snakke, og jeg blir fascinert over hvor god tone de har. Det er som om de har kjent hverandre lenge. Hans Petter forteller at han pleier å sykle rundt for å variere dagene. Før pleide han å bo i Oslomarka, og overlevde på naturen og mat som butikkene kastet i søpla. Praten går videre, og jeg må etter hvert si hadet til både Anders og Hans Petter. Når jeg går inn igjen har resten av gjestene dratt, og det er kun personalet igjen. Jeg tar dette som et tegn på at min dag på Blå Kors er over, og pakker sammen utstyret. I løpet av disse timene har jeg blitt kjent med nye mennesker og lært mer om stedet som hjalp meg for et halv år siden.

Perspektiv på livet

I ettertid har jeg tenkt mye på noe Anders sa. Han fortalte meg at han syntes det er spennende å speile seg selv i de andre menneskene på Blå Kors. Jeg tenkte ikke så mye over det da han sa det, men i ettertid skjønner jeg hva han mente. Det er interessant å reflektere over seg selv, og sin egen livssituasjon når man er blant uteliggere og rusmisbrukere. Alt blir satt i et perspektiv man ikke er vant til. Å se disse som har havnet på kanten er tøffere enn jeg trodde. Heldigvis har de organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og ikke minst Blå Kors som kan hjelpe dem. Jeg er takknemlig på deres vegne.

► Se hele dokumentaren «En uke på gata» | Si din mening

Å bo én uke på gata var tøft og jeg slet med blant annet ensomhet, redsel og kulde. Men det var bare én uke. Hvordan er det å virkelig bo på gata, uten å kunne tenke at det snart er over?

Ved Egertorget på Karl Johan sitter en tigger. Fakkelen ved siden av lyser opp plakaten med påskriften «Hei! Har du mulighet til å avse noen kroner? Mvh. Jan Olaf». Koppen hans er nesten tom, og selv om jeg ikke kan fylle den ytterligere, tar han gjerne en prat med meg. Jeg setter meg ned ved siden av han.

Jan Olaf er 37 år gammel og kommer fra Grimstad. Ved siden av å selge gatemagasinet =Oslo, må han tigge for å tjene tilstrekkelig med penger. Jeg spør om Jan Olaf kan fortelle litt om seg selv. Han begynner med oppveksten i Grimstad.

– Den siste praten jeg hadde med moren min, var en krangel.

Begynte å drikke, ble kul

– Som liten flyttet jeg og mamma mye. Vi bodde blant annet i en kommunal leilighet som det ikke ville vært lov å bo i, i dag. Hvis jeg tok hånden min mot veggen, kunne jeg kjenne at det blåste, for det var ingen isolasjon der.

Moren hans var alkoholiker og døde av lungekreft i 2004.

– Den siste praten jeg hadde med moren min, var en krangel.

Jan Olaf blir stille i noen sekunder, før han fortsetter.

– Nå har jeg ingen jeg kan gå til. Søsteren og broren min har nok med sitt, og de fleste av guttene fra miljøet i Grimstad er døde.

Videre forteller Jan Olaf at han som liten var inneslutta og sjenert. Han begynte derfor å drikke allerede som trettenåring. Det gjorde at han ble mer utadvendt, turte å prate med jenter, og ble den kule i klassen. Som følger av dette begynte han også å henge med eldre gutter som etterhvert introduserte ham for stoff.

– Jeg har brukt stoff siden jeg var 20. Det går mest i heroin, men etterhvert har jeg blitt veldig hekta på å blande heroin og amfetamin.

Legen har sagt at jeg ikke overlever å bo ute en vinter til.

Avhengig av virkelighetsflukten

Det er ikke selve rusen Jan Olaf er avhengig av, mener han. Det er virkelighetsflukten som kommer med den.

– Jeg har sittet på åpen gate i Oslo og grått om vinteren. Det er helt fryktelig når det går mot sitt kaldeste og man ikke aner hvor man skal gå eller sove om natta.

Jan Olaf har bodd på flere ulike hospits i byen, men har blitt kastet ut fra flere av dem. Dette har gjort at han i perioder har bodd på gata.

– Som følge av kalde vintre har han mistet blodtilførselen til fingre og tær. Legen har sagt at jeg ikke overlever å bo ute en vinter til.

Nå er Jan Olaf igjen tilbake på gata etter at han ble kastet ut fra et hospits på Ila for tre uker siden.

– Avisene skrev at det var helvettes forhold på Ila, men jeg syntes det var greit. Det har nok sikkert noe med hva man egentlig er vant til. Det meste er bedre enn gata.

På spørsmålet mitt om hvor han skal sove i natt, blir han sittende og tenke.

– Jeg vet egentlig ikke. Det kan hende jeg får rom på Prinsen (nattehjem, journ.amn), men jeg tror ikke det. Det er kun lov til å sove der én natt om gangen, og nå har jeg vært der mye i det siste. Det er alltid en ekkel følelse å ikke vite hvor man skal sove.

Jeg vil virkelig ut av det her. Jeg er snart 40 år gammel.

Hater å tigge

En annen følelse Jan Olaf aldri blir vant til, er den han får når han tigger.

– Jeg syntes det er like pinlig å sitte og tigge nå, som for første gang for åtte år siden. Jeg føler meg like «low life» hver gang.

Mens vi snakker kommer en mann bort. I stedet for å legge pengene i Jan Olafs kopp, legger han de i hånden hans. Dette fikk meg til å tenke på da jeg selv tigget, og en gutt på min egen alder ga meg penger i hånden. En gest jeg aldri kommer til å glemme. Med dette i tankene, begynte jeg å fortelle Jan Olaf at jeg også hadde prøvd å tigge. Før jeg rekker å si så mye, avbryter han meg;

– Du husker sikkert alle blikkene du fikk?

– Alle de stikkende blikkene fra forbipasserende var absolutt det verste med å sitte der, sier jeg.

– Ikke sant. Og man blir ikke vant til de heller, påpeker Jan Olaf.

Det var da det virkelig gikk inn på meg hvor kjipt han faktisk har det. Timen jeg satt og tigget var en av de verste timene i mitt liv. Jan Olaf opplever disse timene hele tiden.

– Jeg syntes det er pinlig måten jeg lever på nå, sier Jan Olaf og ser ned. Kroppen begynner å bli sliten. Jeg vil virkelig ut av det her. Jeg er snart 40 år gammel.

Heldigvis ser han lyset i enden av tunnelen. Han er i god dialog med NAV, og har tro på å komme seg på avrusning før vinteren. «Jan Olaf, du er en av de få som vi tror kommer til å klarer dette, sa en fyr på behandling til meg for ikke så lenge siden»

– Det tror jeg også at jeg kan klare. Jan Olaf ser opp igjen.

– Hvis jeg kommer ut av dette, vil jeg hjelpe andre som er i den situasjonen jeg er i nå.

Drømmer om jobb i barnevernet

– Jeg drømmer om å kunne leve et så normalt liv som mulig, og få en egen leilighet. Det irriterer meg at folk tar det de har for gitt. Jeg har aldri hatt en ordentlig julefeiring eller bursdagsfeiring, fordi mamma drakk opp alle pengene våre.

Enda en mann kommer bort og gir Jan Olaf 200 kroner.

– Tusen takk, ha en fin dag videre, takker Jan Olaf hjertlig.

– Jeg ser lyset i tunnelen nå. Hvis jeg kommer ut av dette, vil jeg jobbe i barnevernet, eller i en institusjon hvor jeg kan hjelpe andre i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg takker for praten og reiser meg opp.

– Takk selv. Det var godt å få snakket litt ut om ting.

Det gleder meg å høre at Jan Olaf har sett på meg som en person som ønsket å lytte til hva han har å si. Nå har jeg i hvert fall fått bekreftet at min uke på gata ikke kan sammenliknes med hvordan det egentlig er å bo på ute.

► Se hele dokumentaren «En uke på gata» | Si din mening

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.