Baby, men ingen lykke

 

Hun var festens midtpunkt, alltid blid og fornøyd. Helt til den natta alt forandra seg.

 

Våren 2011. Amina og gutten hun bare har kjent et par måneder sitter på toget fra Oslo til Stavanger. De vet ikke helt hva de skal si til hverandre. Hun har nettopp tisset på en pinne. Gravid.

Amina er stressa, usikker på hva hun skal gjøre. Men kjæresten beroliger henne.

– «Uansett hva som skjer, så er jeg her», sa han.

Og det er han. Han med de milde øynene og den dype stemmen. Hun er 20, han 22. Amina velger å beholde barnet hun har i magen sin. De kommende foreldrene gleder seg, og er innstilt på at de skal klare dette sammen. Det kommer til å gå fint.

Magen vokser, men Amina er fortsatt lik seg selv – hun er med på alt. På fest spiller hun beer pong med vannflaska si under armen. Hun elsker å ha folk rundt seg, det har hun alltid gjort.

Helt til den natta vannet går.

Det er 20. april 2012. De har gått og lagt seg, begge to. Så kjenner Amina kjenner at det blir vått i senga. «Jeg tror vannet har gått», hvisker hun. Han spretter opp av senga, de kommer seg ned til sykehuset.

Klokka er to på natta.

Amina har mange rier, babyen i magen vil ut, men åpningen blir ikke større. Babyens puls synker, og klokka sju på morgenen hastes Amina inn på operasjonsbenken. Kjæresten hennes blir plassert på et venterom.

– De løp inn på operasjonsrommet med henne. Jeg ble plassert på et venterom for legene. Det kom en fyr inn og ga meg litt kaffe, men han hadde ikke noe med operasjonen å gjøre, så han kunne ikke si noe om hva som skjedde der inne. Han så at jeg var fortvila, og sa at det sikkert kom til å gå bra.

Forandra seg over natta

Seinere våkner Amina opp på intensiven, neddopa på smertestillende. Hun skjønner ingenting. Det er ingen baby der.

– «Herregud, hvor er de?!», tenkte jeg.

Far og baby befinner seg på et annet rom. Heldigvis går det bra med dem alle tre, enn så lenge. De blir liggende på sykehuset i fem dager før de får dra hjem.

– Det var rart å komme hjem og plutselig ha en ekstra person med på lasset.

Over natta forandrer Amina seg. Hun har mye vondt etter operasjonen. Matlysten er borte. Alt føles håpløst og tungt. Hun klarer ikke fokusere på at fødselen gikk bra, tenker bare på hva som kunne ha skjedd.

Hun vet det ikke selv, ikke ennå, men hun går inn i en fødselsdepresjon.

– Alt var vanskelig, alt var tungt. Jeg følte meg veldig ubrukelig. Jeg klarte ikke å gjøre noe mer enn det jeg måtte, og det var å sørge for at datteren min hadde det bra. Jeg matet henne, skiftet bleier, badet henne. Og det var det. Ellers satt jeg i mørket og tenkte.

På hva da?

– Jeg tenkte mange mørke tanker. Jeg tenkte på måter å ta livet mitt på. Jeg sammenliknet og analyserte ulike metoder. «Hva hadde skjedd hvis jeg hadde tatt livet mitt nå? Hvordan hadde folk reagert?», tenkte jeg. Men jeg kom fram til at jeg ikke kunne være så egoistisk. Datteren min kunne ikke vokse opp uten en mamma bare fordi jeg hadde det tungt.

Holdt maska

Fødselsdepresjon, eller barselsdepresjon, er en samlebetegnelse på depresjon som skjer under eller etter svangerskap. Den skiller seg ikke vesentlig fra andre depresjoner, men blir kalt fødselsdepresjon fordi den inntrer i forbindelse med, eller etter, en fødsel.

Men det er ikke slik at alle mangler morsfølelse, slik det kanskje er lett å tro.

– Da legen nevnte fødselsdepresjon, begynte jeg å lure på når jeg kom til å miste morsfølelsen. Det var det eneste jeg visste om fødselsdepresjon fra før, forteller Amina.

Å være deprimert etter fødsel bærer preg av håpløshet, likegyldighet, at man mister interessen for omverdenen, og at man har lite energi.

Men utad holder mange maska.

– Jeg har vært veldig flink til å klistre på meg et smil og svare «det går bra» når folk spør. Men samtidig har jeg ikke jobba, jeg har ikke gjort noe ellers. Det er sikkert mange som har tenkt at jeg burde få meg en jobb og begynne å leve igjen, men det er ikke så lett, sier Amina.

– Hadde jeg ikke blitt deprimert selv, ville jeg sikkert tenkt det samme.

I fjerde etasje i en stor, grå bygning i Nydalen i Oslo sitter psykolog og forsker Kari Slinning. Hun er en del av Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, hvor hun blant annet jobber med å lære opp helsepersonell til å fange opp kvinner som er deprimerte etter fødsel.

– Det er ikke så lett oppdage dem. Når vi ser for oss en som er deprimert, forestiller vi oss noen som er alvorlige og innadvendte – men det viser seg at kvinner som sliter med depresjon etter fødsel, kan være veldig flinke til å skjule symptomene sine, sier Slinning.

– Kvinnen føler ofte skam og skyld over hvordan hun har det, og setter derfor opp et ansikt som gjør at vi misledes og ikke klarer å fange dem opp. Dessverre.

Hva kan vi gjøre for å oppdage flere?

– Jeg tenker at vi alle kan gjøre noe – venner, familie, kolleger, helsepersonell. Vi må sørge for at vi har kunnskapen, at vi vet at mange kvinner strever i denne fasen av livet. Og så må vi møte dem mer åpent. Spørre om hvordan kvinnen faktisk har det, og signalisere at det er greit å føle at ting er vanskelig. Og hvis hun har det veldig tungt, kan vi fortelle at hun bør unne seg hjelp, mener Slinning.

– Jeg tror at setningen «unne seg hjelp», føles ganske annerledes enn «du må ha hjelp».

Hele 10-15 prosent av alle kvinner som føder, opplever moderate til alvorlige symptomer på fødselsdepresjon i månedene etter fødsel. Dette utgjør opp mot 9.000 kvinner hvert år.

Manglende kunnskap

Selv om Amina holder maska for omverdenen, skjønner legen hennes at hun er deprimert. Han henviser henne til psykolog, og hun unner seg den hjelpen. Det gjør hverdagen litt lettere. I tillegg blir hun satt på antidepressiva.

Men fortsatt orker hun ikke forholde seg til andre mennesker.

– Det var lettere å bare være alene.

Det er ikke noe enkelt svar på hvem som opplever fødselsdepresjon, men det finnes noen risikofaktorer. Som å ære veldig ung, være i et dårlig parforhold, være alenemor, ha dårlig økonomi, eller å ha gått gjennom en traumatisk fødsel. Den største risikofaktoren er om man har vært deprimert tidligere i livet.

Men i utgangspunktet kan det skje hvem som helst.

– Det er sjelden at hormonelle endringer er hovedårsaken, sier psykolog Kari Slinning.

Amina valgte å dele. Og hun fikk hjelp. Men hva med de som velger å dele, og ikke får hjelp?

– Vi må endre måten vi tenker på depresjon. Mange har et blide av at depresjon bare er denne kliniske tilstanden hvor man tydelig kan se at noe er galt, sier Slinning.

Har helsepersonell nok kunnskap?

– Det har de nok ikke. Mange fastleger, jordmødre og helsesøstre har ikke nok kunnskap til å fange opp kvinner i en tidlig fase. Det er viktig å spre kunnskap om fødselsdepresjon og se på verktøy og tilnærminger, slik at kvinnen våger å åpne seg og snakke om hvordan hun har det.

Over 100 kommuner i Norge tar nå i bruk den såkalte Edinburgh-metoden for å prøve å fange opp flere kvinner. Denne innebærer at helsepersonell får opplæring innen psykisk helse i svangerskaps- og barseltid, og hvilken behandling som anbefales ved ulike tilfeller.

Kvinnen får utdelt et kort spørreskjema hos jordmor eller fastlege, hvor hun skal streke under det svaret som best beskriver hvordan hun har følt seg de siste sju dagene. Ved moderate plager får kvinnen tilbud om støttesamtaler på helsestasjonen, mens alvorlige tegn på depresjon kan føre til videre henvisning.

Å være en venn

2014. Amina, kjæresten og datteren deres flytter fra Vestlandet til Oslo for å komme nærmere hennes venner og slekt, i håp om at det skal gjøre situasjonen bedre.

– Men det ble det egentlig ikke. Jeg satt bare hjemme. I tillegg måtte jeg lære meg å ha en samtale igjen, for jeg forholdt meg nesten ikke til andre enn den lille familien vår.

Henriette var en av dem Amina ønsket å tilbringe mer tid sammen med da hun flytta til Oslo. De to traff hverandre på Jæren Folkehøgskole i 2009, og Henriette har vært en god venninne av Amina helt siden den gang.

– Det er vondt å se noen du er glad i være så deprimert. Men det var vanskelig å snakke med henne om det. Når jeg spurte, fikk jeg inntrykk av at ting ikke var helt bra, men hun pynta på en måte på svaret. Jeg tror det er svært få som vet hvordan hun egentlig har hatt det. Inkludert meg selv, sier hun.

Selv om Amina og familien reiste til hovedstaden for å komme nærmere Henriette, føltes avstanden større.

– Tidligere var avstanden så stor at jeg ikke tenkte over at vi hadde så lite kontakt. Men da hun flytta hit til Oslo, gikk det opp for meg hvor isolert hun var. Vi prøvde å få henne med ut, men hun kom alltid med en unnskyldning. Og hvilken taktikk skal man egentlig bruke? Skal man være streng, skal man være snill? Man vet jo ikke hva som hjelper, sier Henriette.

Kari Slinning mener at det å være der for den andre – å være en venn, rett og slett – kan hjelpe den som er deprimert.

– Finn ut om hun vil ha deg som praktisk støtte, eller om hun bare ønsker seg person som lytter. Vi må gi kvinner som har født rom til å kjenne etter hva de trenger. Ofte er det ikke så mye som skal til, mener hun.

– Jeg følte ingenting

2016. I et stort hus på Notodden klirrer det i kopper. Eggene koker på komfyren. Den lille familien til Amina flyttet hit for halvannet år siden. Nå har Amina besøk av Line (25), som har barn i samme barnehage.

Hun hadde også en trøblete start på mammatilværelsen.

– Da sønnen min ble født, følte jeg ingenting. Jeg så på mamma og barnefaren som strålte av lykke, men jeg følte ingenting selv. Det tok syv-åtte uker før jeg klarte å snakke til ham.

Lines fødsel var uproblematisk, men den nye hverdagen var vanskelig å forholde seg til.

– Jeg klarte ikke helt å ta innover meg at jeg nettopp hadde fått et barn. Jeg brukte humor for å ironisere over fødselen, ammingen og at det plutselig var et lite barn der. Men i ettertid har jeg lest i dagboka mi, og jeg innser at jeg var en person med mange følelser.

Å ta vare på sønnen var ikke noe problem. Hun var glad i gutten sin, men det var veldig vanskelig å uttrykke det – for hun bare gråt.

– Det tok halvannet år før jeg klarte å fortelle ham at jeg var glad i ham. Da jeg innså det, begynte jeg å øve meg mens han sov. Og da jeg klarte å fortelle det uten å gråte lenger, begynte jeg å si det til han mens han var våken også. Nå er det ikke noe problem. 

I dag er sønnen til Line fire år gammel. Det er først det siste året hun har kjent på morsfølelsen.

– Jeg slet lenge med det. Jeg hadde ikke den følelsen alle snakka om, at det var så fint og flott å bli mamma. Det hjalp da jeg innså at det var flere som hadde det som meg, sier Line.

– Nå har jeg blitt den irriterende mammaen som forteller om hvor søt og sjarmerende sønnen min er.

Angrer ikke

Amina og han med de milde øynene holdt sammen i fire år. Uansett hvor negativ og lei seg hun var, stilte han alltid opp for henne – akkurat slik han hadde lovet da hun ble gravid.

– Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

De to gikk fra hverandre tidligere i år, men de deler omsorgen for datteren. Amina det bedre nå, til tross for samlivsbruddet. Dessuten har hun begynt å jobbe igjen, foreløpig i en stilling på 60 prosent. Det føles bra.

– Det er deilig å føle seg nyttig igjen, sier hun.

Men fortsatt er ikke Amina den hun en gang var. Hun er ikke den sosiale, sprudlende jenta som ofte ble festens midtpunkt.

– Nå har det gått fire og et halvt år siden fødselen. Det er bedre, men det er ikke slik at jeg finner på ting som jeg gjorde før. Det har blitt en ond sirkel, for nå er jeg blitt så vant til å være alene. Jeg må vel lære meg å være sosial igjen.

Angrer du på at du fikk barn?

– Nei, absolutt ikke, sier Amina.

– Jeg har en flott, liten jente.

► Hør mer om Aminas fødselsdepresjon i P3-dokumentaren «Fire år i mørket»

– Rydd i vennegjengen din

 

Har du havna i en fødselsdepresjon? Eller kanskje du kjenner noen som har det? I så fall kan disse rådene komme godt med.

 

Psykolog Kari Slinnings tips til deg som sliter:

► Finn ut hva som gjør deg godt, og gjør mer av det. Om du ikke vet hva som gjør deg godt, finn det ut.
► Rydd i vennegjengen din. Noen venner har vi det gøy med, mens andre er lettere å prate med når vi har det vondt. Finn ut hvilke venner du bør ha mest kontakt med i denne perioden.
► Tør å dele hvordan du har det.
► Bruk partneren din, eller andre du har rundt deg.
► Ta kontakt med familiestøtteprogrammet Home Start for å få en liten pause i hverdagen.
► Unn deg profesjonell hjelp!

 

… og til deg som kjenner noen:

► Ikke forvent at alle opplever perioden etter fødsel som fantastisk. 10-15 prosent av alle kvinner som føder, opplever moderate til alvorlige symptomer på fødselsdepresjon
► Spør om hvordan du kan stille opp for den du er glad i, om personen ønsker praktisk støtte, eller at du bare er der og lytter.

 

Råd fra Line, som selv har vært deprimert:

► Ikke brenn inne med hvordan du har det. Ikke lat som om du har det bra, hvis det ikke er tilfelle.
► Om du føler du trenger profesjonell hjelp, ikke gi opp før du får det.
► Få noen andre til å ringe om du ikke klarer det selv.
► Les blogger om det «uperfekte livet», for eksempel Casa Kaos.

 

► Hør mer om Aminas fødselsdepresjon i P3-dokumentaren «Fire år i mørket»

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

 

Hvordan er det å bli foreldre til et barn med Downs syndrom? Hør og les P3-dokumentaren «Frida, uansett».

 

 

Faren til Benedicte begynte å forandre seg da hun var 13 år. Det tok lang tid før hun fikk svar på hva som var galt. Hør og les P3-dokumentaren «Pappa forsvinner».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)