En fotballidiot er en person som bruker mesteparten av pengene sine på fotball. En fotballidiot elsker fotball-quiz.
En fotballidiot spiller «Stokkebingo», og han kan finne på å starte opp en egen klubb i bunnen av seriesystemet.
En fotballidiot har et lidenskapelig forhold til «sitt» lag og bytter aldri klubb. En fotballidiot elsker tippekampen, og en fotballidiot setter pris på andre fotballidioter.
Jeg er en fotballidiot.
Jeg kjenner mange fotballidioter. Mammaen min er en fotballidiot. I min bok er stempelet «fotballidiot» en hedersbetegnelse og nå skal du få møte et knippe av dem. Denne dokumentaren er en liten hyllest til dere som mener at fotball er ALT.
► Hør dokumentaren
Tippekampen – en genistrek
[soundquote image=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/08/scheie-2_72x65.jpg» mp3=»https://p3.no/saus/dokumentar/mp3/scheie-quote1.mp3″ quote=»Scheie om tippekampens opprinnelse»]
Fra Midt-England til Norge
Fra forhandlinger mellom NRK og ITV England, via avdelingen i Birmingham, fikk det norske folk etter hvert servert kamper direkte fra Storbritannia, sammen med lørdagsgrøten klokken fire.
Det karakteristiske scorings-plinget og kombinasjonen av fotball og tipping satt seg raskt inn i de norske trehusveggene.
Fordi ITV’s avdeling i Birmingham hadde ansvar for samarbeidet kom de første kampene fra Midt-England. Det er nok mye av grunnen til at så mange eldre fotballinteresserte holder med lag som Stoke, Wolverhampton, Aston Villa og Nottingham, sier Scheie.
Fra slutten av sekstitallet fikk Norge, Sverige og Danmark eksklusivt følge de britiske kampene et døgn før de ble vist i hjemlandet.
På den tiden hadde vi bare én kanal i Norge, med relativt få programmer. At tippekampen ble lagt til klokken fire har vært helt avgjørende. Like etter kom Barne-Tv og Dagsrevyen. Det ble nok mye bråk i mange stuer de lørdagene NRK viste cupkamper som gikk til ekstraomganger.
Og det var ikke bare i stua det ble bråk. NRK ble utsatt for lytterstorm hvis man tuklet med sendetiden til Barne-Tv og Dagsrevyen. Arne Scheie tror ikke tippekampen kunne blitt sendt hvis sendetidspunktet hadde vært senere.
Les også: Alle tippekampene NRK sendte
Regjerende verdensmestre
Jeg vet ikke helt hvor mange som fulgte med på tippekampen, men det er innlysende at programmet hadde eventyrlig mange seere. Til sent på åttitallet mente man at det var et av de mest sette programmene i landet.
Det var nok flere grunner til at engelsk fotball ble populært i Norge på slutten av sekstitallet. Ikke bare var England regjerende verdensmestre i fotball og tidligere alliert under andre verdenskrig.
Tippekampen hadde eventyrlig mange seere.
Britiske band som Led Zeppelin, The Who, Beatles og The Rolling Stones toppet hitlistene samtidig som tippekampen inntok norske skjermer.
Bevart hemmelighet
Arne Scheie husker den første tippekampen han kommenterte like godt som sin første kjærlighet. Det var kampen der Leicester vant 3 – 0 over Tottenham. Til tross for sin berømte interesse for fotball og over hundre kommenterte kamper, mener Scheie han har klart å holde på hemmeligheten om hvilke lag han heier på godt.
Jeg husker jeg kommenterte cup-finalen mellom Arsenal og Manchester United i 1979. Arsenal vant 3 – 2 og da jeg kom hjem sa naboen til meg at det kom klart frem i kampen at jeg er Arsenal-patriot. Det stemte ikke, avslutter Scheie.
[soundquote image=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/08/scheie-1_72x65.jpg» mp3=»https://p3.no/saus/dokumentar/mp3/scheie-quote2.mp3″ quote=»Scheie om sitt hemmelige favorittlag»]
Hvilket lag tror du Scheie heier på? Del det i kommentarfeltet.
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Fra arkivet: Tippekampen fyller 40 år.
Last ned tippekamp-plinget som ringetone her:
[soundquote mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/07/NRK-Tippekamp-gong.mp3″ format=»large» heading=»Tippekampgongen» description=»NRKs lydsignal for scoringsvarsel under Tippekampen (1969-1995).» size=»70kb» duration=»0:02″]
Et tilfeldighetsekteskap
Hvordan og hvorfor velger man sitt favorittlag?
Et livslangt forhold – kanskje det eneste livslange forholdet du skal ha – kan være fundert i at du likte en farge, fikk en plakat av en nabo, eller storebrors valg som ble gjort tre år tidligere på like sviktende grunnlag. En nyanseforskjell i fargepreferansene du hadde en lørdagsettermiddag i 1987 kan ha ført til at det er Luton Towns resultater som har styrt humøret ditt de siste 25 åra, og ikke Manchester Uniteds. Verden har aldri vært rettferdig.
Det har også gjort meg mistroisk mot mange av dem som tok et annet valg.
Jeg stoler ikke på United-supporteres fotballinteresse, og det har med motivasjonen som ligger til grunn for lagvalget å gjøre. Heier du på Stoke eller Portsmouth tror jeg på at du er dedikert, flagger du United-tilhørighet mistenker jeg med en gang at du bare plukka det laget fordi de vant så mye på nittitallet, og at du lyver om at du har støtta dem siden ’88. Og bevisbyrden ligger på deg.
… kanskje det eneste livslange forholdet du skal ha.
Mistenkeliggjøringa følger ikke nødvendigvis lag som er gode nå. Folk mellom 30 og 50 som heier på Liverpool vil få det samme skeptiske blikket – selv om de har blitt straffa for valget sitt i mer enn 20 år. Og City-fans født i 1992 vil om 20 år bli møtt med «når?» og «hvorfor?».
Stort sett foretrekker jeg fornuftsbaserte valg der du vurderer alternativene nøye, for så å plukke det som virker best. Men ikke når det kommer til valg av favorittlag.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Tilfeldighetene som bør ligge bak, den herlige irrasjonaliteten i det å forsvare et lag som ble ditt på slump, er noe av det som tiltrekker meg ved forholdet mellom nordmenn og engelske fotballag. Og siden åtteåringer ikke er skikka til å ta valg som har langsiktige konsekvenser er det viktig at det er nettopp de som gjør det.
Men påvirkning er også tilfeldig – om du velger Arsenal eller Chelsea styres av om du hører på far eller onkel, går i 3a eller 3b. Og personen som påvirker har også vært åtte år og valgt favorittlag. Dermed koker det ned til at alle favorittlag-valg er tilfeldige, med mindre du bevisst går inn for å ta det beste laget nettopp fordi de er best.
Nå er jeg Tottenham-supporter på 24. året. Jeg har trodd at jeg ble det fordi jeg fikk en vimpel fra onkelen min, men da jeg sjekka opp det i forbindelse med at jeg skulle skrive denne teksten fant jeg ut at dette skjedde et par år etter at jeg hadde landa på Tottenham som favorittlag. Så jeg vet ikke hvorfor det ble Spurs, ikke bryr jeg meg særlig heller. Det understreker bare at det var tilfeldighetene som råda.
Hva er ditt favoritt-lag? Fortell oss historien om hvordan du valgte lag i kommentarfeltet under.
erlend.lanke.solbu@nrk.no
Din ultimate stadionguide
Tips: Du kan også dra denne figuren oppå kartet for å få gatevisning. (Illustrasjon) →
Fotballsupport på høyt nivå
– Det startet med tippekampen og en drøm om å oppleve kampene på nært hold. Selve konseptet kommer derimot fra «trainspotting»,
Voksende hobby
Groundhopping går ut på å reise og besøke ulike fotballklubber i England, Skottland og Wales. De norske reglene teller totalt 160 baner, og poenget er å se minst én offisiell kamp på hver bane. Det er Supporterunionen for Britisk Fotball som står for de offisielle reglene for hobbyen i Norge. For å få plass på deres groundhopper-liste må man ha besøkt minst 25 baner.
– Det er i overkant av hundre registrerte groundhoppere i Norge. De siste årene har antall yngre groundhoppere økt, men størsteparten er menn i førtiårene, noe som speiler tippekampens rolle på syttitallet.
Sagmugg og hamburger
I følge Trond tiltrekkes de fleste groundhopperne fra Norge derfor av den gamle fotballstilen. Dagens luksuriøse fotballkultur frister ikke like mye som den gode gamle. For mange er det like stas å besøke Macclesfield Town og Moss Rose som å reise til Manchester United og Old Trafford.
– Groundhopperne er nok litt konservative sånn sett. De reiser ofte i mindre grupper eller alene. Mange groundhoppere er nok litt «ensomme ulver», litt spesielle typer som ikke er redd for å reise alene. Deres interesse for britisk fotball og det britiske samfunnet er ofte langt over snittet til en “normal” supporter.
Trond Fuhre driver selv med groundhopping. For han er det mye mer enn bare fotballen som er drivkraften for all reisingen.
Fotballkulturen med syngingen og luktene av sagmugg og hamburger på en lørdags ettermiddag er helt spesiell.
– Rammene rundt kampen er minst like viktig som selve spillet. Fotballkulturen med syngingen og luktene av sagmugg og hamburger på en lørdags ettermiddag er helt spesiell.
Dyr hobby
Som groundhopper er det vanlig å reise mellom fire og seks turer til England i året. De ivrigste reiser opp til ti ganger i sesongen. Groundhopping blir derfor fort en dyr aktivitet å drive med.
– De fleste er flinke til å planlegge turene sine godt, men likevel må man regne med å bruke mellom 30 og 40 tusen per sesong. Selv reiser jeg mellom åtte og ti ganger i året og bruker rundt 50 000 kroner per sesong, forteller Fuhre.
adiele.helen.arukwel@nrk.no
Fra arkivet: Nordmenn er gale etter fotball
Illojal eller modig?
Historien om utbryterklubben FC United
Manchester United-fans har alltid vært høylytte, helt siden Red Armys tokter på 70-tallet og frem til dagens protester mot eierskapet. Personlig ble jeg engasjert i kampen for et lag eid av supporterne tilbake i 1998, da multimilliardær og BSkyB-eier Rupert Murdoch forsøkte å kjøpe klubben. Organisasjonen Shareholders United, senere MUST, ble stiftet, der fans kunne kjøpe en eierandel i klubben for en rimelig penge. Målet var å få nok aksjer til at supporterne fikk en stemme som ble hørt, også i styrerommet.
FC United ble stiftet, og har siden den gang fungert som et alternativ til de som boikotter Manchester United som følge av oppkjøpet, ikke kunne gå på Old Trafford lenger på grunn av økte billettpriser eller de som hadde fått nok og følte at de ble motarbeidet av klubben i saker som ståtribuner, syngeseksjoner, priser og billettildeling.
Mange av dem man ser på FC United-kamp i dag, var tidligere aktive i ulike supportergrupperinger som forsøkte å kjempe fansens sak på Old Trafford.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Min første kamp var i november 2005, sesongens lengste bortetur, da vi møtte Eccleshall og spilte sesongens eneste 0-0 kamp. Men selv om det ikke ble seier, var en ny lidenskap født, jeg var helt sikker på at FC United var noe for meg. Mens det på Old Trafford var langt mellom de som kommer for å lage stemning, visste man at på FC Uniteds kamper var personen ved siden av like genuint opptatt av laget som deg.
Sportslig sett har vi stabilisert oss på 7. nivå, i Northern Premier League Premier Division, og har de siste 4 sesongene vært med å kjempe om opprykk.
I andre runde klarte vi uavgjort borte mot League One-laget Brighton, men i returkampen foran 6,731 tilskuere måtte våre tapre menn gi tapt og cup-eventyret var over for den gang.
Utenfor banen har det også skjedd ting. Det har blitt holdt generalforsamlinger, der medlemmene selv har stemt over aktuelle saker som for eksempel billettpriser og styremedlemmer, og klubben har fått mye positiv omtale og var blant annet nevnt i Ken Loachs spillefilm «Looking for Eric». Hjemmebanen har siden 2005 vært lånt av Bury FC, men det har alltid eksistert planer om å skaffe vårt eget stadionanlegg.
Personlig er mitt forhold til FC United todelt; jeg skulle ønske at det aldri hadde vært nødvendig å gå til det skrittet å danne en utbryterklubb, men når det først skjedde, har FC United vært en fantastisk opplevelse. Jeg har reist rundt på falleferdige baner og sett en klubb som jeg selv har vært med å stifte, tatt noen øl med spillerne etter kamp, og blitt kjent med engasjerte mennesker som jeg aldri ellers ville truffet.
Enkelte mente at vi var illojale, andre sa vi var modige. Noen spådde at vi ikke kom til å vare til jul, men etter 7 år tror jeg vi trygt kan si at FC United er her for å bli og har funnet sin rolle i fotballsirkuset.
Lars Gråbergsveen
red.army@online.no
Norske fotballhelter
[soundquote mp3=»http://ftp.nrk.no/p3/dokumentar/mp3/lydsitater/P3-Dokumentar-Maggie-Thatcher-can-you-hear-me.mp3″ format=»large» heading=»– Maggie Thatcher, can you hear me?» description=»Høydepunkter fra Bjørge Lilleliens kommentering under Norge-England, 1981″ size=»4,39mb» duration=»04:48″]
– Maggie Thatcher, can you hear me?
Men, du må bare høre tidenes artigste fotball-kommentering om igjen!
Kommenteringa er faktisk tatt opp på UNESCOs liste over norsk kulturarv, og vant også den britiske avisa The Observer sin kåring over tidenes beste sports-kommentar i 2002.
Det dreier seg altså om Bjørge Lilleliens legendariske utblåsninger under landskampen Norge-England i 1981. Norge slo storfavoritten, og Bjørge tar mild sagt «av» etter kampen.
Se også: «Best i verden: Norge – England»
Torkils ganske vanskelige quiz
Torkil er programleder i P3 og NRK Super. Han har et lidenskapelig forhold til engelsk fotball og har i over tjue år vært en lidende tilhenger av Portsmouth FC.
Torkil er meget quizglad og har laga en ganske vanskelig quiz som du kan teste fotballidioten i deg selv med. Hvis du får alt riktig, dukker det opp et kodeord som du sender inn på e-post hvis du vil være med i trekninga. All nødvendig info dukker opp om du klarer alle spørsmåla.
NB: Konkurransen er nå over og vi har trukket en vinner: Gratulerer til Vegard Klevberg fra Alta med alt riktig og en hjemmedrakt fra Swansea City!
PS: Du kan selvsagt fremdeles prøve kunnskapene dine på quiz’en – lykke til!
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du høre i NRK Radio her).