Bonden Arve Henden svetter over spaden i sommersola. Grunnen er rykter. For rykter går, både på Island og i lille Halsa. Mange tror nemlig ikke på at Hollywood-hvalen Keiko virkelig ble begravet ved steinrøysa i sjøkanten på Nordmøre, men derimot ble slept på havet, sprengt og senket – slik man vanligvis gjør med strandede hvaler.

Nå er bonden lei av rykter og spekulasjoner. Derfor graver han etter bevis. På sin egen tomt. Etter forespørsel fra NRK. Sammen graver vi på stedet hvor den hemmelighetsfulle, amerikanske stiftelsen «The Free Willy/Keiko Foundation» skal ha arrangert gravleggingen av spekkhoggeren i desember 2003.

Den natten skal en gravemaskin ha blitt bestilt. Ventende pressefolk skal ha blitt lurt. Det hele skjedde midt på natten. I et fryktelig uvær, i torden og lyn, regn og snø. Neste morgen så ikke pressefolkene spor etter gravleggingen. Ingen bilder har blitt publisert.

Hvordan endte det egentlig for superstjernen Keiko fra filmen «Free Willy»? Spekkhoggeren som Michael Jackson forsøkte å kjøpe, hvalen som på et tidspunkt hadde 26 mennesker som jobbet med å lære ham å dykke og fange fisk, og som svømte rett til hvalfangernasjonen Norge da han ble satt fri?

Islending og mexicaner

I november 1979 var Keiko to år gammel, og han svømte sammen med moren sin langs kysten av Island. De to kunne se ut som gigantiske badeleketøy av plast, med Keiko som en klonet miniversjon av sin mor.

Fiskebåten M/S Gudrun var ute på tokt, senket et garn i havet, og snurpet det rundt den lille spekkhoggerkalven. Ifølge islandske kilder skal han ha skreket på dekk. Moren fulgte etter båten, helt inn til land nær Reykjavik, hvor den lille ble flyttet over i en tank.

Keiko var én av til sammen 59 spekkhoggere som ble fanget levende på Island på 1970- og 1980-tallet. Ungene var lettest å fange, lettest å frakte og lettest å trene opp.

I 1986, mens Maradona herjet under fotball-VM, ble Keiko flydd til Mexico City. Mexicos hovedstad ligger hele 2240 meter over havet, mer enn to kilometer høyere enn lufttrykket hvaler er tilpasset å leve på. I Mexico City var det varmt, også i bassenget til Keiko.

Kjøperen var en politiker og kasinomogul av den noe tvilsomme sorten. Jorge Hank Rhon hadde over 20.000 eksotiske dyr i sin private dyrehage. Senere skulle han kjøpe Pep Guardiola og Diego Maradona til fotballklubben sin. I Mexico hadde de ikke tenkt på at spekkhoggere spiser fisk, og fisk er det dårlig med i Mexicos fjell.

Hver uke måtte en varebil kjøre 3000 kilometer til San Diego, USA, og ta med seg Sea Worlds restlager av sild. Varebilen var uten kjøleanlegg.

Keiko gikk ned over to tonn i vekt. Fra en kroppsvekt på fem tonn. Han holdt på å dø.

Redningen ble mannen bak «Supermann» og «Dødelig Våpen»-filmene, den hval-elskende filmregissøren Richard Donner, som ville lage film om en fanget spekkhogger. Akvarieparkene i USA var positive til å låne bort sine hvaler – helt til de så manuset.

Sea World foreslo en annen slutt: Kanskje hvalen heller skulle komme til et flottere akvarium, istedenfor frihet i havet? Produsent Donner sa nei, og fant en sliten spekkhogger i Mexico som var perfekt til hovedrollen som fanget hval: Keiko.

Filmen «Free Willy» ble en overraskende stor suksess. Den spilte inn over 1,5 milliarder kroner i 1993 og var en av årets mest sette filmer. På slutten av filmen ville produsent Donner ha en tekstplakat som ba Norge om å avslutte fangsten av vågehval, men filmselskapet Warner Bros nektet.

Donner måtte nøye seg med en plakat med et gratisnummer og oppfordring til å ringe for å redde verdens hvaler. Filmselskapet satte opp et telefonsenter med kapasitet på 25.000 innringere, men bommet grovt. Over 300.000 ringte inn, mens over én million mennesker sendte inn brev. Donasjoner strømmet inn.

Da Band Aid samlet inn penger til sultkatastrofen i Etiopia noen år tidligere, stoppet pengestrømmen på 24 millioner dollar. Til Keiko ble det samlet inn 25 millioner.

Plutselig satt filmselskapet med et kjempeproblem: En enorm sum med penger, og det moralske ansvaret for en døende verdensstjerne av en spekkhogger, som etter filminnspillingen var tilbake i det varme og trange bassenget i Mexico.

Løsningen ble en stiftelse som skulle sette spekkhoggeren fri – på ekte.

Unntatte dokumenter

P3 Dokumentar begynte å undersøke rundt Keikos gravsted etter at en av redaksjonens svigerfedre hadde vært ved Keiko-røysa i Halsa.

– Ikke sjans at det ligger en spekkhogger ved den steinrøysa!, uttalte trønderen bombastisk. Det viste seg at mange var av samme oppfattelse. Det var nettsider som spekulerte i det, og NRK-journalistene som dekket Keikos dødsfall var sterkt tvilende til om hvalen virkelig ble begravet på land.

Også i lille Halsa kommune, med 1581 innbyggere, er folk skeptiske.

– Jeg tror ikke han ligger der, nei, svarer halvparten av de vi snakker med i Halsa sentrum.

Mer enn en tredel uttrykker tvil. Noen hinter om at den fraflytningsplagede kommunen kan ha satt opp Keiko-røysa for å trekke turister.

Fortsatt (h)valfarter årlig tusenvis fra hele verden til Hollywood-stjernens grav.

– Det heter seg det at det er graven til Keiko, og det må vi håpe på at det er. Jeg velger å tro på de som sier at han ligger begravet her, sier tidligere ordfører Ivar Betten, som plutselig havnet i verdenspressens søkelys da Keiko kom svømmende for 17 år siden.

For å undersøke ryktene ba NRK om innsyn i alle dokumenter hos Fiskeridirektoratet om Keiko. Dersom han ble begravet på land, skal det etter regelverket ha blitt gitt offisiell tillatelse. Ti dager senere fikk vi svar, med innsyn i alle de 154 dokumentene – unntatt tre:

De tre interne notatene som omhandlet Keikos død og gravlegging.

«Velkomin heim Keiko»

Til tross for stjernestatusen og milliondonasjonene etter «Free Willy», ble Keiko plassert tilbake i det trange bassenget i Mexico. Men presset økte på at han skulle bli satt fri, akkurat som i filmen.

Verdens største artist, Michael Jackson, hadde nettopp solgt sin mangeårige venn, sjimpansen Bubbles, som han hadde brukt millioner på å lære å snakke – uten særlig suksess. Jackson var nygift med Lisa Marie Presley, og de elsket begge «Free Willy», som Jackson hadde laget avslutningslåten «Will You Be There» til.

Jackson og Presley ville kjøpe Keiko og ha ham på ranchen Neverland. Men amerikansk lov tillater ikke sjøpattedyr i privat eie.

I stedet tok stiftelsen «The Free Willy/Keiko Foundation» over ansvaret for den svarte og hvite filmstjernen. Mens pengene strømmet inn fra barns sparebøsser og salg av effekter som Keiko-Barbie, Keiko-øl, klistremerker, capser, t-skjorter og «Free Willy veggakvarium», hvor barn kunne hjelpe Keiko ved å ha fangede fisk på veggen.

I 1996 fikk Keiko endelig forlate fornøyelsesparken i Mexico City. Natten han skulle fraktes ble motorveien til flyplassen i gigantbyen stengt. Kjøreturen skulle ta ti minutter. Den tok to timer.

Langs ruten sto det nemlig tusenvis for å hylle den vortedekte og skinnmagre hvalen: Menn i spekkhoggerantrekk, kvinner som kastet slengkyss og både voksne og barn som gråt. Vakter måtte dra ned titalls meksikanere som klatret på Keikos tank da hvalen ble trillet inn i et gigantisk lastefly, fylt med halvannet tonn isbiter.

I Oregon, USA, ventet et nybygd luksusakvarium til rundt 100 millioner kroner, med friskt sjøvann, selskap av delfiner, 25 ansatte som jobbet for Keikos velvære, og han ble servert 26 tonn fisk av restaurantkvalitet i året. Han gikk opp et par tonn i vekt, ble kvitt det meste av vortene og lærte å dykke i et kvarter. To år senere, etter mange byråkratiske drakamper, fikk Keiko returnere til hjemlandet Island.

750 journalister dekket flygningen fra Oregon til Heimaey, og ikke siden toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov i 1986 hadde det vært så mange journalister på Island. Barna hadde fri fra skolen og byen var pyntet med plakater: «Velkomin heim Keiko».

For første gang på 19 år ble Keiko senket ned i sjøvann uten vegger rundt seg, omgitt av grønt vann, plankton og lydene fra bølger, hav og fugler. TV-stjerna Hallur Hallsson, som i dag jobber for å få Keikos beingrind (altså hvalskjelettet) tilbake til Island, var med den første gangen Keiko svømte fritt i havet igjen:

– Vi fulgte Keiko ut til vulkanøya Surtsey. Plutselig var det rundt hundre spekkhoggere rundt oss, og Keiko svømte med dem. Det var et fantastisk syn! Spekkhoggere er enorme dyr. Men Keiko reagerte ikke på sine artsfrender, han kom hele tiden tilbake til oss. Det overrasket oss veldig, forteller Hallsson.

Kanskje slet han med språket. Kanskje hadde de andre spekkhoggerne vanskelig for å ta Keiko seriøst, der han kunne fortelle om flyturer på kryss og tvers av Amerika og hovedrolle i en av 1990-tallets mest populære filmer. Men så, fire år etter hjemkomsten, møtte Keiko igjen en spekkhoggerflokk på en av sine mange treningsturer rundt Heimaey.

– Plutselig dro Keiko av gårde. På ufattelig kort tid var han på Færøyene. Og så, like plutselig, hadde han kursen østover – mot Norge, sier Hallsson.

– Vi var sjokkerte, dette var det ultimate målet for prosjektet. Vi hoppet av glede og jublet, før vi feiret!

Brigitte Bardots bønn

1. september 2002 satt Colin Baird og Fernando Ugarte fra Free Willy/Keiko Foundation på en restaurant i Kristiansund med en god flaske vin. De feiret, de også. De hadde fulgt GPS-signalene fra Keiko, og tidligere på dagen hadde de sett ham i kikkerten utenfor byen, der ferger og båter passerte, uten at spekkhoggeren så ut til å bry seg. Han virket fokusert på å fange fisk.

De hadde klart det. For første gang var et fanget sjøpattedyr satt fri. Willy var fri!

Neste dag fikk de to mennene sjokk da de skrudde på norsk TV. Det ble vist klipp av unger som badet. Oppå Keiko.

Ute på fjorden i Halsa fisket familien Neshaug da sjøen plutselig eksploderte rett ved den lille båten deres. En enorm skapning skjøt opp av vannet. Med livredde barn om bord styrte de mot land, men dyret fulgte etter. De oppdaget den gule senderen på dyret, men en telefon til Atlanterhavsparken i Ålesund ga ingen svar. Men da mor i familien ringte pressen, skjedde ting fort. For sjødyret var en verdenssensasjon.

Neste dag kom BBC og CNN til Halsa. Det gjorde også Free Willy/Keiko Foundation. Et NRK-innslag viser en oppgitt Colin Baird, som oppfordrer folk til å gi Keiko ro og å holde seg på avstand. Rett bak canaderen sitter 13 år gamle Håvard Neshaug og klapper spekkhoggeren.

– Det var helt sinnssykt! Første helga kom det 4-5000 folk ut i Skålvikfjorden. Det var bilkøer på fire-fem kilometer, forteller Ivar Vullum, dyrlegen i Halsa kommune, som snart skulle få ansvaret for den enorme hvalen.

Kommunen med 1600 innbyggere fikk over 20.000 besøkende den neste måneden. Internasjonale TV-team og Keiko-fans fra Tyskland, Finland, USA, Mexico og Australia. Fra Kristiansund ble det satt opp Keiko-safaribåter. Kioskene klarte ikke å skaffe nok Keiko-t-skjorter, fingerbøl (!) og lysestaker.

Keiko-feberen førte til bekymringer. Halsa ønsket ikke å bli stedet hvor Keiko ble drept av påhengsmotoren til pågående fans. Det ble innført fôringsforbud og en 50 meters vernesone, samtidig som myndighetene måtte forsikre Brigitte Bardot og verden om at Norge ikke hadde tenkt å avlive Keiko.

Etter hvert roet sirkuset seg. Sunnmøringen Frank Håvik ble ansatt som norsktalende dyrepasser i Free Willy/Keiko Foundation, som fikk fortsette med ansvaret for Keiko. Sent på høsten 2002 var han ute på luftetur med spekkhoggeren i ti minusgrader og stjerneklart vær.

– Plutselig hørte vi drønn ute i mørket på fjorden. Vi skjønte at Keiko hadde kommet under et ferskt islag og forsøkte å slå seg gjennom for å få luft. Da ble jeg redd. Vi hørte på lydene at han hadde panikk, forteller Håvik.

Den tynne isen var som en glassrute på det sarte skinnet til spekkhoggeren. Da dyret endelig nærmet seg i lyskasterne på båten, så de bare blod. Keiko var blitt en klump av blod.

– Det var et forferdelig syn, noe av det verste jeg har sett. Heldigvis tåler disse dyrene en støyt, og på grunn av temperaturen var det lite bakterier der.

Keiko måtte flyttes til en isfri fjord. Valget ble Taknesbukta i Halsa, som ble avsperret med nett for å unngå at hvalen svømte til folk eller oppdrettsfisk.

Planen var å slippe Keiko etter silda som hver sommer kommer svømmende langs Mørekysten, men sommeren 2003 uteble den, noe som skjer uhyre sjeldent. Dermed måtte Frank Håvik og Free Keiko-gjengen vente til neste sommer.

Det skjedde aldri.

Død og begravelse

I desember 2003 sluttet Keiko nesten å spise silda som ble servert ham. Dyrlege Ivar Vullum opplevde at det var vanskelig å hjelpe en syk hval.

– Hva kunne jeg gjøre? Det var ikke vits i å lytte med stetoskop, så jeg måtte bare høre på hva hvaleksperten fra USA sa.

Vullum fikk tilsendt et enormt lager av tabletter med antibiotika.

– Vi ga ham behandling mot lungebetennelse. Men mye av medisinen endte opp på apoteket som retur, så det var enkelte fra Halsa som smakte på Keiko-medisin, forteller dyrlegen.

Den 12. desember 2003, klokka fem på ettermiddagen, veltet Keiko seg opp på stranden og døde.

En av dem som var tett på situasjonen, var den ferske NRK-journalisten Pål Kristian Lindseth.

– En stor «fisk». Ja, ja. «Skal jeg virkelig ofre helga med min nye kjæreste, for å dekke dødsfallet til en stor «fisk»?», tenkte jeg.

På ferga over til Halsa så Lindseth saken med nye øyne. Fra øynene til fergemannen rant det nemlig tårer. «Jeg skjønner hvor dere er på vei», sa fergemannen, og fortalte at hvalen flere ganger hadde fulgt den svarte og hvite ferga.

– Noen minutter senere ringte CNN og ville ha meg på direkten. Jeg hadde aldri vært på direkten for NRK en gang, og jeg var heller ikke spesielt god i språk. Jeg måtte ringe min bror for å få han til å finne ut hva spekkhogger het på engelsk, sier Lindseth.

Keiko-stiftelsen passet på at ingen fikk se eller ta bilder av den døde spekkhoggeren.

– Alt jeg så var en grønn presenning, hvor det så ut som han lå under.

De påfølgende dagene satt Lindseth i mye i bilen med fotograf Roar Strøm og ventet på hva som skulle skje med Keiko. Praten gikk blant de mange ventende journalistene. Skulle hvalen gravlegges eller senkes? En liten gravemaskin ble kjørt ned til strandkanten. Natt til mandag 15. desember ventet Lindseth, Strøm og et team fra Dagbladet oppe ved veien. De ble bedt om å flytte seg én gang, og parkerte deretter i et skogholt med utsikt. Rundt 00:30 dro de for å rekke siste ferga hjem. Da var det ingen tegn til aktivitet, og det brygget opp til uvær.

Neste morgen var klumpen under presenningen borte. Men Lindseth så ingen tegn til graveaktivitet.

– Jeg tror de dro hvalen ut på havet og sprengte den til bunns, slik man vanligvis gjør med strandede hvaler. De ville kanskje ikke at verden skulle få vite at en slik eksplosjon var avslutningen på Free Willy-prosjektet.

Frank Håvik, den norske representanten fra Free Willy/Keiko Foundation, hevder at han var til stede da Keiko ble begravet.

– Den natta var spesiell. Det lynte, snødde og hagla, et forferdelig drittvær. Journalistene som var i nærheten dro til hotellet, etter beskjed fra Fiskeridirektoratet som tvilte på at det kom til å bli noe begravelse i uværet. De brukte bevisst ordet tvilte. En gravemaskin gravde hull, og vi dro Keiko oppi. Umiddelbart begynte det å snø, så da media kom neste dag så de ingen verdens ting, hevder Håvik.

– Det er mange som tror at dere slepte Keiko til havs og senket den?

– Ja, men jeg har bilder av begravelsen. De har i mange år ligget i en bankboks på Halsa.

– Kan du sende oss de bildene?

– Nei. Vi har kommet til enighet om at folk skal huske den levende Keiko, og ikke et kadaver i en grav. Vi har en avtale på at bildene ikke skal ut.

– Hva tenker du om ryktene?

– Jeg vil anbefale tvilerne å søke med georadar eller grave der. Jeg kan garantere at de vil finne en beingrind, for jeg har sett med egne øyne at han ble begravet der.

– Det må ha lukta i ettertid?

– Nei. Man kunne kanskje kjenne litt lukt de første dagene, men han ble jo begravet midt på vinteren.

Rett før sommeren gikk Håvik med på å vise bildene av hvalens gravlegging, mot at de ikke ble publisert. Men da P3 Dokumentar besøkte ham i Halsa, var bildene fra bankboksen blitt borte.

Keikos gamle oppasser forklarte det med opprydning i hjemmet, men har siden den gang ikke svart på våre henvendelser. Skyldtes det munnkurv fra den noe hemmelighetsfulle Free Willy/Keiko Foundation?

Uansett, nå gjenstod bare én måte å søke svaret på – siden forskere ikke trodde georadar ville fungere så nærme sjøkanten.

– En del tusen år

Juli, 2019: Grunneier Arve Henden, og hans navnebror, jordbrukssjef Ingebrigt Henden, jobber seg nedover jordlagene ved steinrøysa til Keiko.

– Her er det mykt ja, langt nedi hullet her!, roper bonden.
– Oi! Traff du noe nå?, svarer jordbrukssjefen.
– Nei, det var vann. Sjøen renner nesten inn her på to meters dybde.

Gravejournalistikken ga oss få svar. Universitetet på Ås analyserte jordprøvene til å inneholde null spor av organisk materiale. Vi fant heller ingen bein, men hvor lang tid tar det egentlig før hvalbein råtner bort? Det har dinosaurforsker og fossiljeger Jørn Hurum svar på:

– Det er vanskelig å si, men en del tusen år vil det være knokler der, sier Hurum, og legger til:

– Så hvis spekkhoggeren ligger der, vil man finne knokler. Hvis man graver på rett sted, selvsagt.

Keiko var åtte meter lang, og Hurum påpeker at massive knokler, ryggvirvler og ribbein vil dekke et stort område. Men kan vi ha gravd feil sted? Var ikke 2,5 meter dypt nok?

Free Willy/Keiko-stiftelsen skal ha koordinatene for hvalens grav, men vi lyktes ikke i å få tak i disse. Det P3 Dokumentar derimot fikk tak i, var en av Halsas ytterst få gravemaskinførere, en mann som kunne fortelle at han var med på å grave ned en spekkhogger i desember 2003.

Oppdraget var så hemmelig at han ikke fikk skrive det på fakturaen etterpå. «Div. arbeid», skrev han. Han syntes å huske at hvalen ble begravet flere meter unna steinrøysa.

Utpå høsten var bonde Arve Henden og undertegnede journalist i gang med spaden igjen. Etter en times graving og et stort hull på nesten tre meter – uten annet enn brun jord og leire – gir vi opp.

Men så: Henden avslutter med å hente et spett i varebilen sin og hoppe ned i hullet. Han planter spettet så langt ned han klarer.

En forferdelig stank slår opp. Det lukter død og fordervelse. Noen spadetak lengre ned finner vi noe hvitt med en ubeskrivelig fæl lukt. Samtidig parkerer noen turister oppe ved veien. De er på vei ned mot sin filmhelt. Vi graver kjapt igjen hullet.

– Hva tenker du nå, Arve?

– Nå er jeg fornøyd, ja. Det er deilig med bevis.

Jordprøvene slo fast at det virkelig var organisk materiale fra hvalen.

Ryktene om Keikos falske gravlegging kan legges død og begraves.