Flukten fra A4

 

Hva gjør du når partneren din har fått kneskålen knust av mafia, når landet du driver forretninger i er korrupt og kriminelt, og du har starta et gjestehus helt uten hotellerfaring?

 

Mørland og Johansen. Det høres ut som et advokatfirma. Men duoen sliter med andre utfordringer enn juss:

– Det var en kjempetjukk tysker her, la oss kalle han Konrad Krause. Han drakk hele tiden, men var kjempehyggelig og ropte fra balkongen da jeg dro: «Best hotel ever!».

Eirik Mørland husker veldig godt denne natta. Det var rett etter at han og Thomas hadde starta opp sitt første gjestehus, «Backpacker Heaven».

– Nattevakta ringte: «Konrad is crazy», sa han. Da jeg kom til gjestehuset hadde vakta forlatt sin post og satt ute på fortauet. Inne var det blod overalt, og jeg fulgte blodsporene fra den tjukke tyskerens rom, gjennom korridoren og inn mot et annet rom.

Den blodige Konrad Krause insisterte på å få et nytt rom, midt på natta, siden hans eget var tilgriset av blod. Men det eneste ledige rommet, som Konrad var på vei inn til, var allerede reservert av gjester som skulle komme om bare ti minutter.

Eirik fikk vaska bort blodet akkurat før gjestene ankom, og sendt tyskeren av gårde med sykebil.

– Det gikk jo bra – han overlevde. Det viste seg at han hadde gått gjennom gatene og ropt «I am a nazi!», før noen til slutt hadde knivstukket ham.

Velkommen til Sihanoukville

Guidebibelen Lonely Planet beskriver kystbyen Sihanoukville på følgende måte: «Angkor–templene gir deg bakoversveis, Dødsmarkenes massegraver ryster sjelen, mens veiene i nord rister baken din. Derfor er det ikke overraskende at reisende faller for Sihanoukvilles silikonstrender og uberørte tropiske øyer».

Men ferieparadiset som ble hugget ut av jungelen på slutten av 1950–tallet har også en side som ikke beskrives like malerisk i reisebøkene: Prostitusjon, korrupsjon, narkotika og krim.

– Kambodsja er en pussig plass. Mange kaller det Ville Østen. Hit til Sihanoukville trekkes utilpasse sjeler; nyskilte og menn i midtlivskrise, kriminelle fra hele verden. Og mafia.

Joel Fry, som er partneren til Thomas og Eirik, vet hva han prater om. Texaneren sitter mellom to krykker, med tre telefoner og en walkie talkie, og med en knust kneskål. Han har gjort forretninger med feil folk, som han omtaler som russisk eller moldovsk mafia.

Det er Joel som eier tomta til gjestehuset Last Point. Humpende rundt på krykker, og med et skoleprosjekt han ville prioritere, satte han bort driften på hostellet.

Nå er det nordmennenes tur til å tjene penger på gjestehuset.

Et viktig valg

66 prosent av millenniumsgenerasjonen (de som er født etter 1982) ønsker å bytte jobb innen de neste fem årene. Det viste viste en stor undersøkelse gjort blant 500 norske ungdommer i vinter. Dagens ungdom er rastløse og mindre lojale i jobben enn sine foreldre, og de er mer opptatt av at arbeidsgiver skal ha de riktige verdiene.

– På et tidspunkt innså jeg at vi har et valg her i livet, forteller Eirik.

Mossegutten var 25 år gammel, jobba frilans med scenekunst på dagen og «banka timer» i restauranter på kveldstid.

– Jeg forsto at jeg ikke trengte å følge karrieren, selv om jeg hadde gått tre år på BI og jobba mange år i restaurantbransjen. Så kjøpte vi flybilletten til Kambodsja. Det var første gang jeg gjorde en brutal endring i min egen tilværelse.

Makkeren Thomas fra Melhus var samtidig lei av kontorjobben hos auksjonsnettstedet QXL. De dro til Kambodsja for å starte en strandbar. En klassisk backpackerdrøm.

– Planen var hele tiden at de skulle starte en strandbar, humrer kameraten Simen Hauge Paulsen.

– Men så tok en lokal fyr dem med til en tom hotellbygning.

«Ja, hvorfor ikke starte et hotell, vi som ikke har noe erfaring fra hotellbransjen?», tenkte Eirik og Thomas.

Den svenske snusfabrikken

To 25–åringer fra Moss og Melhus sto med en seks etasjers hotellbygning, i et av Asias mest kriminelle land. Hjemme i Norge var kamerater og slekt skeptiske til BI-guttenes hotellprosjekt. Men forretningene har gått bra, og «Backpacker Heaven» har blitt kåra til et av Kambodsjas beste gjestehus.

Nå er lavsesongen unnagjort med et lite underskudd og mye dødtid, og fra november til april er det gode penger i senger, bar og restaurant. Derfor utvider kompisene med et nytt gjestehus.

De har tross alt både kapital, lyst og tid til å gjøre det.

– Det er ikke så mange fritidsaktivitetene i Kambodsja, og lavsesongdepresjon er et kjent fenomen i hotellkretser her, forteller Eirik.

En annen som tjener penger er svenske Anders (36), som flytta til Sihanoukville for fem år siden. Nå driver han egen snusfabrikk i leiligheten sin.

– Jeg jobba på som nattevakt på fine hoteller i Stockholm, men jo mer jeg reiste utenlands, jo mer usikker ble jeg på om Sverige var rett plass for meg. Til slutt endte jeg opp her, men jeg slet med å få tak i snus. Derfor søkte jeg opp hvordan man lager det, og etter hvert ble snusen veldig bra.

Leiligheten til Anders oser sterkt av tobakk, og på kjøkkenbenken putrer ti riskokere fylt med kambodsjansk tobakk. Oppskriften har han eksperimentert seg fram til gjennom Google, og dama hans har den pikante jobben med å putte snusen i porsjonspakker.

Nå lever paret av å selge hjemmelaga snus til turister.

Se mer her:

https://youtu.be/DKCDCXePRpI

 

Blodige Kambodsja

I 1975 tok Pol Pot makten i Kambodsja ved en bonderevolusjon som ble hyllet av vestlige kommunister. Men dette var blodkommunisme av Stalins slag, og etter fire år var mellom 1,5 og 2 millioner av landets befolkning døde. En del forskere hevder dødstallene var enda høyere, mens noen argumenterer for at de var lavere. Særlig byfolk, bebrillede og akademikere ble drept. Mange ble slått i hjel med spade, for å spare penger.

Med opptil en fjerdedel av befolkningen på åtte millioner utryddet for 40 år siden, deriblant de fleste med utdannelse, er det lett å forstå at Kambodsja er et av Asias fattigste land i dag.

Hva tenker dere om å stikke av med profitten i et land som er fattigere enn Afghanistan?

– Jeg ser problemstillingen. Men vi har skapt arbeidsplasser her i snart tre år, vi har lønninger høyt over gjennomsnittet, og det er ingen tvil om at Kambodsja er avhengige av utenlandske investorer, sier Thomas.

– De trenger kompetansebygging etter at Pol Pot ville at 90 prosent av befolkninga skulle leve av å produsere ris. Vi har overhodet ikke dårlig samvittighet.

Rømte ut av landet

Steffen Waaler Sandnes fra Nesodden gjorde akkurat det Mørland og Johansen opprinnelig hadde tenkt. For ti år siden reiste han til Sihanoukville og drev en strandbar i to sesonger. Det holdt på å ende fatalt.

– Den første sesongen gikk egentlig ganske greit. Vi sleit mye med de ansatte, som slutta når de hadde fått lønn, men kom tilbake noen dager senere fordi de var blakke. Så vi hadde noen morgener hvor vi løp rundt på stranda etter nye ansatte. Dessuten gikk de mye på dop, forteller Steffen.

Den andre sesongen gikk det verre. Steffen og hans nåværende samboer leide driften av en bar som en militærpolitimann eide – men de skjønte tidlig at militærmannen lurte landeieren på stedet.

– Etter en rettssak hvor landeieren hadde betalt dommeren 500 dollar, og vant, ble vårt forhold til bareieren uutholdelig. De kutta strømmen stadig vekk og kom med en rekke fiktive utgifter.

Ettersom en belgisk makker av det norske paret forlova seg med en av servitrisene i baren, fikk de vite at også de ansatte lurte dem på alle mulige måter.

– De fleste var involvert, og det var alt fra juksing med priser på innkjøp til fester i baren etter at vi hadde dratt hjem.

Etter hvert orka ikke Steffen mer. Han sa at eieren kunne få baren tilbake, selv om de hadde forskuddsbetalt leie for hele sesongen.

– Men han var ikke fornøyd med oppryddinga vår, og valgte å ramponere hele sjappa si med balltrær og andre redskaper, og sa at vi måtte betale x antall tusen dollar i erstatning. Passe ironisk at det siste vi gjorde var å skifte glassplate i et bord som hadde sprukket.

Situasjonen eskalerte, og det norske paret ble nødt til å gjemme seg på et hotellrom med alle eiendelene sine. I drøyt 16 timer satt de der, uten mat og drikke. Utafor satt venner av militærpolitimannen og ventet.

– Klokka fire om morgenen var det bare tre stykker som satt utafor. Vi tok eiendelene våre og løp over et jorde, kom oss inn på et annet hotell, bestilte taxi til Phnom Penh, og lå flatt i setene til vi var ute av byen.

I hovedstaden fikk de hjelp av den belgiske ambassaden og det danske konsulatet. Steffen fikk også møte en politisjef i Phnom Penh og ba om beskyttelse til sin belgiske makkers lokale forlovede.

– Familien hennes var nå utsatt i Sihanoukville. Men politisjefen sa «We can’t do anything in Sihanoukville, it’s a jungle down there».

Den danske konsulen eskorterte det norske paret til flyplassen og gjennom passkontrollen, i tilfelle bareierens kontakter skulle klare å få dem stoppet på vei ut av landet. Det klarte han ikke. Waaler Sandnes og kjæresten kom seg hjem til Norge.

De har aldri vært i Sihanoukville etter dette.

«The Beach»

Den avlange, blå trebåten slår mot land i den hvite bukta omgitt av palmer og grønt vann. Noen hårete backpackere surrer rundt på stranda og vinker til oss. En gjeng lokale snekrer iherdig på en paviljong.

Det minner litt om Leonardo Di Caprio-klassikeren «The Beach». En vakker strand, kåret til en av de fineste i verden, langt fra den vanlige turistruta.

Men det er mye å gjøre de siste 24 timene før åpningen. Regntiden har skylt bort store deler av stranda. Den må dras på plass igjen, for her ute er det ingen traktorer. Sjøgress og søppel siver inn fra havet, og må plukkes flere ganger om dagen. Overalt er det løv som må rakes.

Ved toalettene har en koloni med røde maur slått seg opp, mens en del kyr rusler rundt på området og skiter foran bungalower og på sandvolleybanen.

– De må få gå fritt rundt, forteller Eirik.

– Ikke fordi folka her er hinduer, men fordi det er det kambodsjanske militæret som kontrollerer øya – og kyrne!

Det meste av utkant-øya eies av landets militære, og det er de som bestemmer reglene her.

– Jeg tror dette er den eneste øya i Asia hvor du lovlig kan røyke cannabis, sier Eirik.

Han og Thomas forventer besøk på åpningskvelden av en gjeng med uniformkledde.

– De passer på sikkerheten, og får to kasser med øl i betaling.

Russisk mafia

Og det kan sikkert være lurt å holde seg inne med militæret. Det fortelles at en av naboøyene til Koh Ta Kiev kontrolleres av russisk mafia.

Det er denne grupperingen som knuste kneskåla til Mørland og Johansens nye partner, ifølge ham selv.

– Jeg gjorde forretninger med feil folk, forteller texaneren Joel Fry.

– Jeg visste det ikke da, men en fyr overbeviste meg til å gjøre forretninger med ham. Vi tapte masse penger, og plutselig satt jeg der i en fæl situasjon med russisk mafia. Men jeg er en standhaftig fyr som ville ha pengene tilbake.

En morgen han var på vei til jobb på fastlandet på motorsykkelen, var det noen som venta på ham. En stor bil smalt i siden hans, og ut kom to store karer med maske og balltrær.

– De hamret løs på meg, men heldigvis hadde jeg kjøpt en veldig dyr hjelm. Men kneskålen ble knust. Jeg kommer nok til å kunne gå igjen, men vil muligens halte, forteller Joel.

Hva tenker dere om at partneren deres sitter med knust kneskål?

– Jeg tenker at det får være hans greie, og at det er synd – for han er en fin fyr, sier Eirik

Folk burde selvfølgelig snakke sammen istedenfor å hamre løs med balltre, legger han til.

Men hvordan skal dere unngå å havne i en lignende situasjon?

– Så lenge vi har føttene i riktige leire og holder oss på matta, så er vi ikke så veldig redde for knærne våre.

Åpningsdag på Last Point

Backpackerne strømmer inn på stranden. Langhåra, skjeggete, singleter, shortser og bikinier. Støyende og med store forventninger til en ellevill fest på stranda.

Det meste er klart nå. Bortsett fra elektronikken. I taket over baren henger en smålubben brite i 30-åra.

– We love this place, sier Adam.

Han er på bryllupsreise, og har sammen med kona brukt de siste ukene på å jobbe gratis for våre to unge nordmenn. Paret hadde kun med seg pund på sin omfattende bryllupsreise, en valuta som svekket seg 20 prosent etter Brexit. Nå er han elektriker, selvlært fra internett.

– Once a geek, always a geek, sier Adam og er godt fornøyd med all gratistrimmen.

For det koster kalorier å drive gjestehus i Kambodsja. Thomas har gått ned 25 kilo etter at de starta opp i 2014.

Dere er BI-utdanna og kunne sikkert hatt gode jobber innenfor kultur og ledelse i Norge. I dag var du Eirik oppe klokka halv sju og raka sjøgress?

– Nå er det ikke jeg som skal rake sand om morgenen når vi kommer ordentlig i gang, men de siste dagene har alle måttet stå på for å bli ferdige.

Men føttene dine er fulle av merker fra mygg, maur og sandfluer, i hyttene er det edderkopper og kakkelakker og i jungelen er det slanger og skorpioner. Og det dukker stadig opp nye u-landsproblemer. Hvorfor gjør dere dette?

– For tre år siden tok vi et valg om å prøve noe annet. Vi er unge og har lyst, energi og erfaring, og nå kan vi følge entreprenørdrømmen!

Hva sier du, Thomas?

– Nå ble jeg akkurat bitt av en sandflue, mens du spurte om det! Men ja, akkurat som Eirik var jeg lei av jobben i Oslo, og ville gjøre noe helt annet.

Da jeg var backpacker for 15 år siden ble jeg ganske lei av all backpackerpraten. Blir ikke dere lei?

– Jeg er sykt lei av backpackere, for å være ærlig, sier Eirik.

– De er fine folk, men samtalene kan du f… meg skrive ned på forhånd!

► Hør hele historien om Thomas og Eirik i P3-dokumentaren «Hostel Kambodsja»

To andre Kambodsja-entreprenører

 

Katrine Solhaug (37), Babel Guesthouse i Siem Reap

Katrine har drevet gjestehus i Kambodsja siden 2007. Babel Guesthouse har 24 rom, alle dekorert med artister som a-ha, Hanne Sørvaag og Abba. De har 14 ansatte og 14 tuktuk-sjåfører.

– Det beste med å holde på i Kambodsja er helt klart oppleve at det du driver med utgjør en forskjell. Det er fint å se de ansatte vokse, fra å ikke kunne snakke engelsk og vaske rom – til å snakke engelsk flytende og stå stolt i resepsjonen og ta imot gjester fra hele verden. Det mest utfordrende er kommunikasjon, selv etter så mange år i landet.

 

Kristin Holdø Hansen (37), Soria Moria Boutique Hotel i Siem Reap

Kristin startet gjestehus i landet i 2001. Etter et utvekslingsprogram med et norsk hotell, eies og drives Soria Moria nå av personale fra fattige familier i Kambodsja.

– Det beste med å være her er menneskene – som er gjestfrie, vennlige og genuint omsorgsfulle. Jeg setter også stor pris på klimaet, maten og muligheten til å kunne gjøre en viktig forskjell. Samtidig er det mentalt krevende å leve så tett på fattigdom over lengre tid. Det er lett å påta seg for mye ansvarsfølelse. Dessuten krever det tid og tålmodighet å tilpasse seg en så annerledes kultur og tankesett, spesielt blant myndigheter og autoriteter.

► Hør hele historien om Thomas og Eirik i P3-dokumentaren «Hostel Kambodsja»

Backpacker, eventyrer eller pakketurist?

 

Er du reisende eller turist? Denne testen kan muligens gi deg et svar.

[quiz=6]

 

Flere historier fra P3 Dokumentar

 

 

Hva skjer om man fjerner alle sine privilegier og flytter på gata i én uke? Simen (20) gjorde nettopp det. Hør og les P3-dokumentaren «En uke på gata».

 

 

Oskar Klaren (26) var drittlei hverdagslivet i Oslo. Så bestemte han seg for å gå til Marokko. Hør og les P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)