På en gammel, nedlagt campingplass i Torpo, midt mellom Ål og Gol i Hallingdal, ligger Ål statlige asylmottak. Bak det rødmalte gjerdet kan man fortsatt finne spor av at dette en gang var et turistmål. Innenfor slitte vinduer er det et svømmebasseng fullt av møbler og rot, ved verkstedbua henger et kart over skiløyper, og inne i oppholdsrommet er det skiltet til «Diskotek» bak den døra som nå viser vei til rommene til «de enslige», asylsøkere som kommer alene.

– Før kom folk hit for å kose seg, men nå er folk her for å vente og kanskje grue seg. Du venter på et svar som skal avgjøre hvordan livet skal bli. Hvis man blir sendt hjem blir livet ødelagt, sier Mohsen.

Området rundt asylmottaket er fullt av barn som leker, små sykler og voksne som ikke har noe å gjøre. Det er en spesiell følelse å gå inn porten og møte blikkene til øyne som bærer tunge historier. Stemningen er usynlig, men umulig å overse. I midten av juli bor det 114 mennesker her fra tolv forskjellige land. Fire av dem er Mohsen, søsteren Paiwand (12), moren Halima og faren Ahmad. De har bodd her i flere år, men likevel har de ikke pyntet den lille campinghytta med familiebilder eller egne møbler.

– Vi har alltid sagt at vi skal flytte og derfor har vi ikke hengt opp bilder på veggene. Vennene mine har besøkt meg her noen ganger og da sier de at det føles som å komme til et annet land. Nordmenn forventer at huset vårt skal være som deres, men når de kommer hit skjønner de at det ikke er sånn. Livet på mottak er vanskelig, sier Mohsen.

Dette har vært Mohsen sitt midlertidige hjem i flere år. – Vi har alltid visst at vi ikke skulle bli værende her. (Foto: Rashid Akrim, NRK)

Fra Iran i en lastebil

Familien til Mohsen flyktet fra Iran i 2009, fordi faren til Mohsen var politisk aktiv i Iran og kjempet for et selvstendig Kurdistan. På den tiden bodde de i et stort hus, faren jobba i bank og Mohsen var opptatt med basketball og mange venner. En dag faren var på butikken kom politiet på døra.

– Pappa kom ikke hjem etter det. Vi visste ingenting. Etter tretten dager møtte vi han i en annen by og da fortalte han alt til oss. Det var først da jeg skjønte at vi måtte flykte. Hvis vi hadde blitt hadde de tatt pappa og henretta han.

Familien valgte derfor å flykte til Norge. Men for å komme seg til Norge måtte familien først ri på hest og så gjemme seg i en lastebil med lite mat. Mohsen forteller at han husker ulver og ville dyr, at han var sulten, og at reisen var mye lenger enn de trodde. Han visste ingenting om Norge og hadde aldri hørt om damer uten hijab. På samme måte har folk i Norge lite kunnskap om hans hjemland.

– Altså, jeg får mange rare spørsmål om Iran. De fleste spør om mat, religion eller snø. Jeg skulle ønske de kunne spørre mer om politikk og hvordan folk faktisk har det. Iran er kanskje et av verdens eldste land med masse historie, men når jeg sier Iran så tror folk at det er et land i Midtøsten eller Afrika, hvor folk enten er terrorister eller det er krig. Det er jo ikke sånn.

– Hvordan var det å komme til Norge?

– Alt var så annerledes at jeg ikke kan beskrive det en gang. Språket, kulturen, hvordan folk oppfører seg… alt, absolutt alt, var helt annerledes. Jeg hadde heller ikke hørt begrepene asylsøker eller oppholdstillatelse. Jeg trodde vi skulle komme til Norge, lære språket, jobbe og gjøre det samme som i Iran. Nå har det gått seks år av livene våre uten at vi har gjort noe viktig. Vi har bare venta, forklarer Mohsen.

Velkommen til ventetid

Asylmottak er et midlertidig sted ment for personer som venter på å få svar på om de får bli i Norge eller ikke. Noen av dem venter på å få sin søknad behandlet, noen har fått avslag på asyl, noen har anket et avslag, noen har begrenset oppholdstillatelse og andre venter på å få et sted å bo.

– Folk vet veldig lite om hva som skjer med asylsøkere. Dette er et felt hvor mange har svært sterke meninger og synspunkter basert på lite konkret og ofte feil informasjon. Det å la barn vokse opp i en så totalt usikker situasjon er nok noe av det grusomste vi gjør i Norge i dag. Mange har sterke traumer og dette kombinert med en passiv tilværelse er en miks barn burde bo maks seks måneder i, sier Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Jon Ole Martinsen fra NOAS forteller i Nyhetsmorgen på NRK P2 (09.09.15) om hvordan det oppleves for folk å være boende på asylmottak i flere år mens man står i bosettingskø.

Ulike departementer, direktorater, kommuner og politikere har ansvaret for forskjellige deler av asylprosessen. Solveig Horne, som er barne- likestillings- og inkluderingsminister, har ansvaret for de 5292 personene (pr. 31. juli) som står i bosettingskø.

Disse menneskene har norske myndigheter bestemt at skal få bli i landet, men i dagens system må de fortsatt vente på å få et sted å bo.

– Vi har frivillig bosetting i Norge. Det vil si at kommunene får velge hvor mange flyktninger de har kapasitet til å ta imot. Bosetting og integrering er krevende og utfordrende, spesielt når vi vet at over 5000 er i mottak og har sittet lenge. Norge har også sagt ja til flere kvoteflyktninger de neste årene. De går direkte til kommunene, noe som betyr at de i mottak i dag må vente enda lenger, sier Horne.

De 8000 syriske flyktningene Norge har sagt ja til å ta imot over tre år er altså såkalte kvoteflyktninger, som hentes direkte fra flyktningleirer til Norge. De er aldri innom asylmottak.

De siste tallene fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at det nå bor 15.124 personer i asylmottak. Mange av disse er fra Syria, men det er ikke det samme som å være kvoteflyktning.

Som å leve to liv

Mohsen beskriver det å være asylsøker som å leve to ulike liv. Et liv på skolen der han har venner og spiller fotball – og et liv på mottaket der alt handler om hvem som får bli og hvem som skal sendes tilbake.

– Da vi hadde avslag var jeg ikke så glad i å gå ut. Jeg ville bare være på mottaket, fordi jeg tenkte at jeg ikke var norsk. I mitt hjerte var jeg norsk, for jeg har jo vært her i seks år, men staten så ikke på meg som en nordmann. Jeg skulle ønske folk visste litt mer om hvordan asylsøkere har det, sier han.

Nå er denne perioden snart over for Mohsen, Paiwand, Halima og Ahmad. Gjennomsnittlig ventetid for å få flytte fra asylmottak til kommune er ni måneder og da familien allerede i mai fikk beskjed om at de får flytte til Øyer var de heldige, ifølge statistikken.

I slutten av august er alt inne i den lille campinghytta pakket ned i esker, plastikksekker og bagger, men to uker inn i et nytt skoleår bor de fremdeles på asylmottaket.

– To ganger i løpet av sommeren fikk vi klarsignal om at vi skulle flytte. Da pakket vi ned alt og var klare, men så måtte vi pakke ut igjen. De sa bare at planene hadde forandra seg og at vi måtte vente noen dager til, men noen dager har blitt til måneder.

► Hør hele historien om Mohsen (16) i P3-dokumentaren «Norges lengste kø»

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt

• Mari.Aftret.Mortvedt@nrk.no
• marimortvedt

Synes du asylpolitikk er vanskelig å forstå? Du er ikke alene. I slutten av juli bodde 13 957 mennesker i 111 asylmottak over hele landet. I august kom 2313 flere asylsøkere til landet. Hva skjer med dem når de kommer hit til Norge? Og hva gjør de på asylmottakene? Visste du for eksempel at det finnes folk på noen av våre 111 asylmottak som har bodd der i mer enn 13 år?

La oss begynne fra starten. Du søker asyl i Norge og Politiets Utlendingsenhet (PU) registrerer deg. Så blir du flytta til et asylmottak. Fordi det kommer så mange nå, så tar det ofte 7-8 måneder før de får forklare for Utlendingsdirektoratet (UDI) hvorfor de søker asyl. Hittil i år har tre fjerdedeler av alle asylsøknader blitt godkjent og da havner de i bosettingskø. Vi kommer tilbake til hva det betyr å stå i denne køen.

En fjerdedel av de som søker får ikke asyl. Nesten alle klager på dette og da havner søknaden hos Utlendingsnemda (UNE). Alt dette tar veldig lang tid. Vi snakker måneder og år.

Når du får avslag fra UNE havner du i kategorien «skal ut». I juli var det 2736 personer i denne kategorien. Asylsystemet har bestemt at de ikke har rett til asyl, men de kan/vil ikke reise og derfor blir de boende helt til Politiets Utlendingsenhet tvangsreturnerer dem (69%) eller de reiser frivillig (31%).

Så kommer vi til de 594 som vi har tegna i en pappeske. De har såkalt «begrenset opphold». Her havner de som ikke klarer (eller vil) bevise hvem de er, eller de som er for syke til å bli sendt ut av landet. 201 av disse har vært i denne kategorien i mer enn fem år. Fordi de bare har begrensa opphold skal de ikke bosettes og da er det vanskelig å finne jobb, lære norsk, etc. Nesten halvparten av disse er barn.

Ved siden av denne pappeska har vi tegna ei lita pappeske, for her er det ni – 9 – enslige asylsøkere mellom 16 og 18 år som venter på å bli 18 år. Da er de myndige/voksne og gamle nok til å kunne sendes ut av landet. Gratulerer med dagen.

Og nå – bosettingskø: Hva er det? Kort fortalt klarer ikke systemet rundt asylsøkere å håndtere alle som har rett på beskyttelse. Da blir det kø. Det vil si at de som skal få bli i Norge; få seg jobb, lære norsk og bli integrert – de må fortsatt vente på å flytte fra asylmottakene. I gjennomsnitt venter de ni måneder på å få et sted å bo. Noen venter i over tre år på å bli bosatt og de svakeste venter lengst, fordi de er vanskeligst å integrere. De kommer fra Eritrea, Syria, Somalia, Afghanistan, Sudan, Etiopia, Russland, Iran og kategorien «Statsløs».

I tillegg til de 5292 som per 31. juli 2015 stod i bosettingskø kommer kvoteflyktningene. De skal ikke innom asylmottak i det hele tatt, men integreres rett fra krigsherjede områder til
en norsk kommune. Disse går foran de som venter på bosetting i asylmottak.

Phuh! Henger du med? Ikke glem at de fleste av disse ikke snakker norsk, har trolig aldri vært i Norge før, mange asylmottak ligger langt unna byer og tettsteder, få eller ingen har bil/førerkort og nesten ingen har arbeidstillatelse. Barna går på skole og noen i barnehage.

Obs! Tallene i denne tegninga er fra juli. I august kom det nye 2313 asylsøkere i Norge, som er mer enn en dobling fra samme måned i 2014. Samtidig har bosettingskøen gått noe ned til 5113, men denne vil trolig øke igjen ettersom antallet asylsøkere har økt. Siste statistikk fra UDI finner du på deres nettsider.

► Hør hele historien om Mohsen (16) i P3-dokumentaren «Norges lengste kø»

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt

• Mari.Aftret.Mortvedt@nrk.no
• marimortvedt

Nabeela kommer fra Pakistan og giftet seg med Nasir (43) fra Afghanistan. Sammen har de tre jenter på 13, 12 og 6 år. For fire år siden fikk de familieproblemer i Pakistan og måtte flykte. Etter en stund i Norge fikk de avslag på sin søknad om asyl, men anket. Familien fikk endelig opphold i juni.

– Etter avslag fikk vi ikke lov til å jobbe. Vi har ingenting å gjøre på mottaket. Vi får ikke lære språket og vi kommer oss heller ingen steder. Vi må bare vente. Nå har vi opphold, men vi må vente på et sted å bo, sier Nasir.

Langt unna sentrum

Ål statlige mottak ligger på en nedlagt campingplass i Torpo, som er midt mellom Ål og Gol i Hallingdal. Nærmeste sentrum ligger over en mil unna. Mottaket arrangerer felles buss til Gol for at beboerne kan handle. Ingen har bil. Noen har sykkel.

– Vi har mange fasiliteter her, men det er en utfordring at mottaket ligger så langt unna alt. Barna blir mentalt syke av å bo her, fordi de bor langt unna vennene sine og kan bare leke her på mottaket. Det er veldig vanskelig, sier Nasir.

På mottaket bor en blanding av enslige asylsøkere og barnefamilier. Per 21. juli bor 114 personer på mottaket. 37 har fått opphold og venter på en kommune som vil ta imot dem. 70 prosent av disse har fått kommune, men venter likevel på at kommunen skal finne en leilighet eller hus til dem. Familien til Nasir og Nabeela er blant de 30 prosentene som enda ikke vet hvor de skal bosettes.

– Det var en stor seier for oss å få opphold. Før var vi så bekymra at vi ikke sov om natten, men nå har vi i alle fall håp for fremtiden. Barna er klare til å flytte nå, men vi må fortsatt vente. Det er vanskelig for dem, sier Nabeela.

– Det var veldig fint å få opphold, spesielt siden vi har venta i fire år. Barna spurte alltid hvorfor vi ikke hadde opphold og derfor er det ekstra bra for dem. Vi kan planlegge fremtida nå, men vi vet ikke hvor vi skal bo. Vi venter, sier Nasir Yousafzai. (Foto: Stig Morten Waage, NRK)

Vil ikke vente lenger

De tre søstrene Fatima (13), Ayisha (12) og Faiza (6) deler soverom og er lei av å bo så tett. De ønsker seg et stort hus med to etasjer og egne rom. Etter fire år på Torpo har de fått venner på skolen i nærområdet, men nå ønsker familien å bo nærmere en større by. Peshawar, byen de flyktet fra i Pakistan, har over 3,5 millioner innbyggere.

– Vi bor midt i jungelen. Foran oss er det skog og bak oss er det en elv. Nå vil vi bo i Hønefoss, Drammen eller noe liknende. Hvor som helst, bare det er en by, sier Nasir.

Verken han eller Nabeela snakker norsk. Når en asylsøker kommer til Norge får han/hun tilbud om 250 timer norskundervisning, men når disse er brukt opp får de ikke mer skole før de har fått oppholdstillatelse. Etter at personen har fått opphold kan han/hun få tilbud om mer norskundervisning før de skal gjennom et to-åring introduksjonsprogram i sin kommune. I perioden mens de venter på å få sin søknad behandlet og innvilget opphold har asylsøkerne ofte begrenset kontakt med det norske samfunnet.

– Jeg har lært engelsk her på mottaket. Jeg kunne allerede litt, men her snakker alle forskjellige språk. Nesten ingen kan norsk og med engelsk kan vi snakke med alle. Det er bra for oss, fordi også nordmenn kan snakke og forstå engelsk, sier Nasir.

I begynnelsen av september venter familien fremdeles på å få en kommune som vil bosette dem.

► Hør hele historien om Mohsen (16) i P3-dokumentaren «Norges lengste kø»

Dokumentarist Mari Aftret Mørtvedt

• Mari.Aftret.Mortvedt@nrk.no
• marimortvedt

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)