– I dag tenkte jeg vi skulle sprenge en grøft og prøve oss på noen «exploding targets». Det er sprengstoff man skyter på, så smeller det.

Foran låven ligger utstyret klart: En stor ryggsekk, et spett, en liten metallkoffert og en halvautomatisk rifle med kikkertsikte og lyddemper.

– Men først må vi preprodusere sprengstoff.

«Pål Jakob» drar en stor skyvedør til side. Innenfor har han et hjemmelaboratorium.

– Her har jeg alle slags kjemikalier.

«Pål Jakob» er 28 år og kaller seg hobbypyrotekniker, det vil si at han lager fyrverkeri og eksplosiver. Da han var liten elsket han å pirke kruttet ut av kommersielt fyrverkeri for å forske på kruttet inni. Han tente på det og satte det sammen for å få litt større smell.

Det var først i tjueårene han begynte å lage store ting. Via nettet har han funnet andre som liker å gjøre det samme. Miljøet møtes på både norske og utenlandske nettsider, der de utveksler oppskrifter, erfaringer og tips til hvordan man skal få tak i de nødvendige kjemikaliene.

► Les også: Solgte bombekjemikalier til Breivik – nå satser nettbutikken i Norge igjen

Lager bomber i kjelleren

Laboratoriet ligger i kjelleretasjen. En hylle er skrudd rett opp på betongmuren, og på den står det et tyvetalls små beholdere med forskjellige typer pulver og metallspon. Ved siden av står det et gammelt kjøleskap. På øverste hylle inne i kjøleskapet ligger det tre hjemmelagde fenghetter, nederst står det flasker merket med «sterkt etsende».

«Pål Jakob» setter i gang med å male et hvitt stoff til fint pulver i en skitten blender. Han lager en kunstgjødselbombe. Det er hovedingrediensen i de fleste større hjemmelagde bomber. Også blant terrorister. Det var det som ble brukt i Oklahoma i 1995 da 168 mennesker ble drept – og i regjeringskvartalet 22. juli.

Etter tre minutter er han ferdig og sitter igjen med litt over 600 gram ferdig sprengstoff.

– De hundre grammene kan gjøre mye

Sprengstoffet legges i sekken og vi legger ut mot fjellet. Gården ligger avsidesliggende til på Vestlandet. Det er strålende sol, men støvlene synker godt ned i tykk gjørme mens vi går oppover.

– Dette er friluftsliv de luxe. Det blir jo ikke friere enn dette her. Det hender jeg går på tur uten sprengstoff også altså. Men dette er absolutt det beste. Gå på tur med sprengstoff i sekken, det er skikkelig tur.

«Pål Jakob» ser fornøyd ut. Lufta rundt oss er fylt av en konstant klirring fra bjellene til sauene som beiter i lia rundt oss. Vi kommer til et oversiktlig, vakkert sted der en liten fjellbekk snirkler seg nedover og renner ut i en rolig kulp.

– Jeg har alltid brukt dette stedet til små eksplosjoner og sånt.

Det viser seg at kulpen ikke er en kulp. Det er et krater. Og det er «Pål Jakob» som har laget det.

– Jeg måtte jo ha et sted å drikke når jeg er på tur.

Han setter seg ned på huk og fyller sprengstoffet i et lite papprør som han teiper igjen på begge sider.

– Her tenkte jeg vi skulle prøve en «exploding target».

Så kommer drønnet, ekkoet gjaller mellom fjellsidene i flere sekunder. Øverste del av stolpen går i oppløsning i en sky av fliser og røyk. (Video: Ludvig Løkholm Lewin, NRK)

«Pål Jakob» går bort og fester røret til en stolpe som er banket ned i myra. Henter børsa og legger seg på rundt 30 meters hold. Og fyrer av.

Så kommer drønnet, ekkoet gjaller mellom fjellsidene i flere sekunder. Øverste del av stolpen går i oppløsning i en sky av fliser og røyk. En brøkdel av et sekund etter kommer trykkbølgen og slår i brystet. Adrenalinet strømmer gjennom kroppen og jeg hyler. «Pål Jakob» tar det mer rolig.

– Den smalt bra den. De hundre grammene der kan gjøre mye de. Det er bare en forsmak på hva du har i vente.

Kalt inn i avhør av PST

Det er forbudt for privatpersoner å lage eksplosiver. Trass i det, er de fleste kjemikaliene som trengs lovlige både å kjøpe og eie. Men hovedingrediensen, kunstgjødselet, kan ikke hvem som helst kjøpe. Det er bare en spesiell type som kan brukes til sprengstoff og den må man enten ha spesiell sertifisering for, eller være bonde for å kjøpe. «Pål Jakob» er bonde.

– Nei, skal vi sprenge en grøft eller?

Anders Behring Breivik kjøpte noen av kjemikaliene han brukte i bomben som drepte åtte mennesker i regjeringkvartalet fra en leverandør i Polen. Etter det ble alle nordmenn som hadde handlet hos samme leverandør kalt inn til avhør hos PST. «Pål Jakob» var en av dem.

– PST spurte bare hva jeg holdt på med og hva jeg kunne lage og sånne ting. En veldig hyggelig mann, det virket ikke som om han var ute etter å ta meg på noen måte.

– Hvor ærlig var du?

– Jeg var helt ærlig.

– Hvilke av de kjemikaliene man trenger for å lage en virkelig stor bombe får man fortsatt tak i i dag?

– Alle. Men det er jo kunstgjødselet som er den store bomba. Den er jo ikke så lett å få tak i for hvem som helst.

Han blir stille noen sekunder.

– Nei, skal vi sprenge en grøft eller?

Gleden av ødeleggelse

«Pål Jakob» finner fram tre større rør denne gangen og fyller dem med det matte sølvfargede pulveret og en fenghette i hver. Med spettet lager han tre hull ved bekken og plasserer dem oppi. Han åpner kofferten og i den ser vi en hjemmelaget utløsermekanisme. Det ser ut som noe Reodor Felgen kunne laget.

– Da er den skrudd på så om ett minutts tid er den armert.

Mens vi løper vekk dukker det opp et skremmende spørsmål i hodet. Jeg er andpusten og kikker bort på «Pål Jakob».

– Nå kan det vel komme splinter, men det er kanskje liten sjanse for det?

– Det er ganske stor sjanse. Det er masse stein og sånt nedi der.

– Det er en herlig følelse etter man har satt av en skikkelig salve.

Vi stopper etter rundt 100 meter. Han tar fram en liten sender som ser ut som en sånn man åpner garasjeporten med, og trykker på knappen.

En søyle av gjørme og stein blir slynget høyt opp i lufta. Jeg kjenner ansiktet mitt vrir seg i frykt og spenning, så kommer trykkbølgen slående mot kroppen.

Etterpå går vi tilbake og ser tre store krater, hvor man kan få plass til en mann i hver av dem. Røyken siver fortsatt opp mellom torva. Jeg er skjelven i beina og må sette meg på en stein. «Pål Jakob» henter en kopp kaffe til hver av oss.

– Det er en herlig følelse etter man har satt av en skikkelig salve. Ta en kopp kaffe og slappe av litt. Det er en sånn god ro som kommer i kroppen.

Epilog: En brå slutt

Etter denne litt rare fjellturen sier «Pål Jakob» og jeg farvel til hverandre og går hvert til vårt. Han drar tilbake til sin gård, mens jeg reiser tilbake til NRK-kontoret i Oslo.

Det går en viss tid, og rett før P3 Dokumentar skal til å publisere denne historien så tar jeg en telefon til «Pål Jakob». Det viser seg at ting her skjedd siden sist.

Politiet har vært på besøk.

– Jeg ble arrestert og innbrakt til avhør. Og gården ble ransaket av politet. De fant alt og tok med seg sprengstoffet, våpnene og kjemikaliene. Alt som ikke er lov å ha. Jeg la alle kortene på bordet.

– Vet du hvilken straff du kan vente deg å få?

– Ifølge lovverket så kan det bli opptil fire år i fengsel. Men jeg håper at jeg kanskje slipper unna med en bot eller noe?

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin

• ludvig.lokholm.lewin@nrk.no

Vanskelig å beskytte seg mot ensomme ulver

– Vet dere i PST at folk i visse miljøer i Norge kan skaffe det de trenger til å lage en bombe like lett som før 22.juli?

– Ja. Det finnes veldig mange måter å lage en bombe på. Vi i PST har et litt annet fokus. Vi ser an aktører. Har de kapasitet, vilje og intensjon om å begå terror, da er de en trussel. Hvis vi bare skulle sett på kapasitet, i form av for eksempel det å ha tilgang på kunstgjødsel og samtidig ha våpen, ville alle bøndene i Norge være potensielle trusler. Det sier seg selv at det er en dårlig måte å avdekke sårbarhet på.

– De såkalte ensomme ulvene er vanskeligere å beskytte seg mot.

– Men er det ikke skummelt at det i pyroteknikk-miljøet finnes masse kunnskap om import av stoffer og hvordan man lager eksplosiver?

– Det er lett å lage sprengstoff slik det er i dag. Det er dessverre ikke noe vi kan gjøre med det. Vi kan ikke forby kunstgjødsel og andre stoffblandinger. Etter 22. juli gikk vi gjennom hele pyroteknikk-miljøet for å få oversikt. Hva slags mennesker fant man der? Var det folk som likte smell og fyrverkeri, eller var det folk med politisk agenda? Det PST leter etter, er folk som er villig til å skade andre.

– Hvordan finner man ut av viljen til folk? Den sitter jo inne i hodet.

– Da må vi søke etter informasjon. Det er det som er etterretning. Hvis noen oppsøker et ekstremt miljø, har kontakter med det og samtidig er opptatt av eksplosiver, da burde det slå inn på vår radar. Hvis en person kommer hjem fra Syria og så begynner å bestille kjemikalier, da blir man av interesse for PST.

– Norge er et sårbart samfunn.

– Og hvis de ikke gjør noe sånt?

– Det kommer jo til en grense. Norge er, i likhet med veldig mange andre land, et sårbart samfunn. Vi vet dessverre hvor mye skade man kan gjøre hvis man er helt alene. De såkalte ensomme ulvene er vanskeligere å beskytte seg mot.

– Er du redd for terror?

– Vi som sitter på etterretningsinformasjon vet jo mer om det som er skummelt. Samtidig har vi relativt god kontroll på ekstreme miljøer, så det er nok både og. Jeg tror det er på linje med folk flest, noen er mer bekymret enn andre.

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Journalist Anne Dorte Lunås

• anne.dorte.lunas@nrk.no
• AnneDorteLunas

Hva er egentlig lov?

– Ja, det er forbudt for privatpersoner å blande visse stoffer med intensjon om å lage eksplosiver eller pyroteknikk, uten å ha søkt om tillatelse, forteller Maria Due-Hansen i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Hun er kjemiker og forsker i DSB – direktoratet som skal ha oversikt over risiko og sårbarhet for terror i Norge. Maria jobber spesifikt med stoffer som kan brukes til å lage eksplosiver. Mange av disse stoffene er umulige å forby helt, ettersom de også brukes til mange andre ting. Men de siste årene har det blitt innskjerpinger.

Strengere reguleringer i løpet av 2015

– Ammoniumnitrat som er brukt i gjødsel og sivile eksplosiver, det er regulert ut i fra et forskrift som kalles REACH i EU. Og her er reguleringen: Inneholder stoffblandingen mer en 16 % nitrogen fra ammoniumnitrat, er det ulovlig for privat bruk. Det er derfor ikke tillatt å selge eller importere slike blandinger til privatpersoner.

► Les også: Solgte bombekjemikalier til Breivik – nå satser nettbutikken i Norge igjen

Men noen andre stoffer som kan brukes til å lage bomber har vært tilgjengelige for vanlige folk fram til nå. I oktober i fjor sendte DSB ut en ny forskrift om håndtering av bombekjemikalier for eksplosiver. EU-landene innførte disse reglene i september i fjor, men siden Norge er et EØS-land, har det tatt lengre tid her. De nye reglene kommer sannsynligvis til å gjelde fra i sommer.

– Regelverket kommer til å bli strengere i Norge.

– Umulig å beskytte seg helt

Men vil dette hindre terrorister? Selv med de nye begrensningene mener «Pål Jakob», hovedpersonen i P3-dokumentaren, at det vil være mulig å få tak i det man trenger via nettet.

– Myndighetene i Norge vil ikke kunne kontrollere alle små pakker som sendes mellom privatpersoner, sier han.

Kjetil Longva ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), prosjektleder i avdelingen «Beskyttelse», mener også at det er umulig å beskytte seg helt mot både produksjon og bruk av bomber som terror.

– Det er umulig å beskytte seg helt mot dette. Norske myndigheter har et bredt spekter av virkemidler for å forhindre slik fremstilling. I Norge og internasjonalt skjer det kontinuerlig utvikling på andre viktige mottiltak for å hindre terror.

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin

• ludvig.lokholm.lewin@nrk.no

Det er LAN-party i en stor enebolig i Bærum. Åtte gutter sitter i andreetasjen og spiller. Preben kommer litt seinere en de andre. Noen av gutta har eksperimentert litt med eksplosiver og Preben har med seg i underkant av 20 gram nyprodusert sprengstoff i en isboks.

(Det samme stoffet som ble brukt i fenghettene av «Pål Jakob»)

– Jeg hadde laget det på kjøkkenet hjemme, men tok det med meg opp til de andre. Det ble stående på rommet vi satt og spilte på, men da fikk jeg beskjed av han vi var hos, at der ville han ikke ha det, forteller Preben.

► Les også: Bombeligaen på Grünerløkka

Plastsplinter i trepanelet

Stoffet blir båret ned i kjelleren og satt på en gammel, solid kommode sammen med en vase tørket røsslyng.

– Vi sitter og aner fred og ingen fare, noen timer senere. Så drønner det noe helt vanvittig. Vi kjente trykket i brystet helt opp til andre etasje der vi satt.

Guttene stormer da ned og finner ut at eksplosivene har eksplodert av seg selv.

– Isboksen var splintra og det sto plastsplinter inn i trepanelet. Kommoden med en tykk tretopp hadde sprukket. Duken isboksen stod på var trykket så hardt ned i treverket at den hadde satt igjen merker. Vi plukket splinter og røsslyng i en evighet.

Ren og skjær dumskap

Kommoden sto rett ved trappa og hendelsen kunne blitt fatal hvis det hadde kommet noen ned da det smalt.

► Les også: Dømt for uaktsomt drap

– Det var dumskap at jeg i det hele tatt laget de greiene der. Vi lo av det da, men det er jo ikke morsomt. Det hører til historien at vi laget det en gang til. Da gikk det bra, sier Preben

Eieren av huset fortalte det aldri til foreldrene sine og hullene i veggen og avtrykket fra duken i kommoden står der den dag i dag.

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin

• ludvig.lokholm.lewin@nrk.no

En oppvekst i kruttrøyk

Lornts Mørkved er komiker og sprengningsentusiast. Han vokste opp på en gård på Høylandet i Nord-Trøndelag på 60-tallet. På den tiden var det ikke noe problem for smågutter å få tak i sprengstoff. Hans erfaringer har resultert i boka «En oppvekst i kruttrøyk» – en bok som den dag i dag regnes som en klassiker blant hobbypyroteknikere.

– Det var en gang vi var litt uheldige. Vi hadde laget en stor rakett hvor vi brukte et eksosrør som vi stappa fullt med noe drivstoff vi hadde laget nede i kjelleren. Jeg tror raketten var en og en halv meter lang, og da vi fyra av den så smalt det noe vanvittig, forteller Mørkved.

Sendte opp mus med rakett

I 1957 klarte russerne for første gang å sende et levende vesen opp i verdensrommet med en rakett. Romfareren var hunden Laika og Lornts og kompisene hadde sett et bilde av den i lokalavisen. De ble inspirert og ville få til det samme. De fikk tak i en levende mus, utstyrte den med en fallskjerm, laget av et lommetørkle, og plasserte den øverst på raketten. Planen var å skyte opp raketten og få musa ned i levende live, akkurat som Laika.

– Den gjorde jo ikke det da. Raketten var ikke god, dyseåpningene var nok for små. Drivstoffet var laget av ugressmiddel og papir, og det smeller som krutt. Jeg vet ikke hvordan det gikk med musa, men raketten smalt voldsomt og røret ble slynget et titalls meter opp i lufta og knuste et stort hull i låvetaket på vei ned igjen.

Fortsatt ti fingre

Rakettdrivstoffet startet de etter hvert samlebåndsproduksjon av. Lite visste foreldrene om at det foregikk i kjelleren deres. Guttene løste ugressaltet opp i vann, dyppet dopapir i blandinga og hang det opp til tørk. På et tidspunkt var hele rommet helt fullt, og for å få fortgang i prosessen tente de opp i ovnen for å få varme.

– I ettertid skjønner jeg jo at det ikke var så veldig lurt. Hadde det kommet en gnist ville hele huset blitt blåst til himmels, men det gikk bra og papiret ble flott. Vi brukte det til både raketter og bomber, forteller Mørkved.

Sprengning er naturligvis en rød tråd gjennom hele boka Lornts Mørkved har skrevet «En oppvekst i kruttrøyk». Boka gjengir historier fra ungdomsåra med sprengning som nesten alltid går galt. For det er ikke bare én gang de står i fare for å ta livet av seg selv og andre.

– At så mange faktisk har alle ti fingre i behold, er ikke bare rart, det er helt utrolig! Jeg husker jeg tente direkte på en svartkruttladning en gang, så smalt det inni hånda på meg. Og den hånda kjente jeg ikke på et døgn. Jeg lærte noe etter den episoden og ble litt mer skvetten og forsiktig. Jeg tror det er det som gjør at det går. Du ser hvilke krefter som er i sving og får mer respekt. Men det er klart, det er jo bare flaks at det fikk bra.

Grøftedynamitten

På femtitallet fikk unge gutter på landet plutselig veldig mye bedre tilgang på sprengstoff. Da kom grøftedynamitten. Fram til da ble alle grøfter langs veier og jorder gravd for hånd. Tre mann gikk etter hverandre og gravde litt hver. Det var tungt arbeid og begrensa effektiviteten en hel del.

Grøftedynamitten var spesiallaget for å lette dette arbeidet. Den hadde et høyt innhold av nitroglyserin og var følsom for støt. Det vil si at man kunne grave ned flere ladninger med noen desimeters mellomrom langs hele det strekket man ville grave ut. Deretter satte man av den ene ladningen med en knallperle og resten av grøfta gravde seg selv i ett, langt smell. Grøftedynamitten kunne kjøpes uten sprengningstillatelse på felleskjøpet.

– Dette høres lettvint ut, men sannheten er at det bare var en måtelig suksess. Grøfta ble veldig stygg og det så ut som en krigssone. Når grøftemaskinen kom noen år etterpå ble all den innkjøpte grøftedynamitten lagt inn på sommerfjøs og lager. Der ble den liggende, og vi fant det. Og ikke bare vi, men unger over hele Norge. Lunter, dynamitt og knallperler lå i samme kassa.

Vanvittig vakkert

Den dag i dag blir grøftedynamitten sett på som ekstra farlig, nettopp fordi den er så følsom for støt.

– Vi var veldig ivrige fiskere på den tiden og var lei av å grave opp mark. Da brukte vi blant annet grøftedynamitten til å grave mark. Det var heller ingen suksess. Vi sprengte jo marken i fillebiter, sier Mørkved.

Da vinteren kom fant gutta ut at dynamitten likevel ikke var ubrukelig til fiske. De fant gode fiskevann som var dekket av is. De hakket flere hull rundt omkring på isen og senket dynamitten ned i et ekstra stort hull på midten av vannet.

– Det var et vanvittig vakkert skue, for da eksplosjonen kom skjøt vannet himmelhøyt opp av alle hullene. Det ble en enorm fontene i tillegg til en helt spesiell lyd, fordi det smeller vann. Det er egentlig noe alle burde sett, forteller Mørkved.

Lornts husker ikke om de fikk noe fisk med denne metoden, men det var heller ikke poenget.

– Hvorfor vi elsker at ting smeller kan man lure på. Jeg har en tanke om at årsaken kan skrives tilbake til starten, altså The Big Bang. Det kan hende at det ble med en liten bit av dette smellet inn i arvestoffet. Vi har utviklet oss fra amfibier til mennesker og kanskje har denne hangen til smellet blitt med oss i DNA-et hele veien, funderer Mørkved.

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Dokumentarist Ludvig Løkholm Lewin

• ludvig.lokholm.lewin@nrk.no

Selda Ekiz

– Jeg har sprengt mange ting i vitenskapens navn.

– Jeg har sprengt mange ting i vitenskapens navn, men det største jeg, sammen med Håvard og PK, har sprengt er en bil. Med brannvesenet som stod parat. Helt trygt. Lover! Se det her!

Svein «Charter-Svein» Østvik

– Jeg var mer glad i damer.

– Jeg har ikke sprengt noen ting, og har aldri vært særlig opptatt av det. Det var kanskje noen kraftige kinaputter som ble puttet i postkasser av kamerater da jeg var yngre, men det er vel det. Jeg synes det er moro å se Olsenbanden med Dynamitt-Harry, så det er nok det nærmeste jeg kommer. Da jeg var liten var jeg aldri spesielt interessert i kinaputter eller det å sprenge noe. Jeg var mer glad i damer og synes det var litt mer spennende. Jeg tror ikke å sprenge noe var den beste måten å få oppmerksomhet fra dem på. Da finnes det bedre måter å imponere dem på.

Rune Nilson

– Jeg har sprengt alt fra kaker til hus.

– Jeg har sprengt mange ting og har blant annet sprengt en amerikansk van, med noen kilo dynamitt og en haug med bensin. Dette var i siste sesongen av Ikke gjør dette hjemme og det var ekstremt spektakulært! Jeg har sprengt alt fra kaker til hus. Jeg var også med å felle 15-20 trær med en detonerende lunte – som er et slags tau som inneholder sprengstoff.

– En annen gang skulle vi prøve å flytte et piano ned en etasje ved å sprenge hull i gulvet. Sprengstoffmannen vår hadde fått tak i noe som heter «Blade», som er et retningsbestemt sprengstoff som brukes til for eksempel å kutte stål. Han la ut en slags pølse av dette stoffet rundt pianoet, mens vi satt oss i et annet rom i det samme huset. Da det smalt lettet stolen og det ristet helt åndssvakt mye. Vinduer samt hele rammen hadde blitt kastet ut av huset, selv om bare halvparten av sprengstoffet hadde gått av. Pianoet datt ikke gjennom gulvet, men ble heller pulverisert.

– Jeg synes egentlig ikke det er noe hyggelig å være med på sprenginger. Det er skremmende, men spektakulært. Det er mye kulere å snakke om det i ettertid enn å stå der å oppleve eksplosjonen på kroppen.

Per Olav Alvestad

– Det er det desidert villeste eg har vore med på.

– I likhet med Rune så er vel de to kraftigste eksplosjonene jeg har vært med på, ved hjelp av sprengstoff, da vi sprengte en gammel van i fillebier og felte en hel skog. Begge de to var veldig kraftige. Da vi sprengte vanen stod vi på et par hundre meters avstand, trur jeg. Bak oss landa det metallbiter fra karosseriet på bilen. Da vi sprengte skogen stod vi også et par hundre meter unna, knapt. Selv der kjente vi trykket fra eksplosjonen godt. I ettertid så jeg på opptaket at gresset vi stod på la seg av trykkbølgen som kom.

– Av de kraftigste eksplosjonene jeg har vært med på er det én som troner desidert øverst, og det er da vi sprengte en varmtvannstank. Vi brukte ikkje et gram dynamitt, men den «bomba» ødela fire etasjer i et gammel tømmerhus, løfta tømmerveggene av grunnmuren og smadra grunnmuren til småstein. Det er det kraftigste drønnet eg har hørt i heile mitt liv.

– Vi plomberte alle sikkerhetsventilene i varmtvannstanken – vi sveisa dem rett og slett igjen. Så ødela vi termostaten slik at berederen fortsatte å produsere varme uavhengig av hvor varmt det ble inne i tanken. Så satte vi støpselet i, trakk oss tilbake og venta. En sånn varmtvannstank er beregna til å tåle 10 bar, og er sikkerhetstesta for 13. Det siste vi så var at trykkmåleren passerte 29 bar – så gikk det kort tid før det smalt.

– Etter over fem timer med venting hadde de 50 literne med vann blitt gjort om til vann og vanndamp, og til slutt klarte ikke selve tanken å holde på trykket lenger. Den revna med et gigantisk smell, dampen utvider seg så enormt. Det sies at én liter vann blir til 1700 liter vanndamp, altså utvider det seg 1700 ganger. Det var rett og slett trykket fra all denne vanndampen som smadra tak og gulv i dette huset, og som løfta hele huset av grunnmuren. Dette var et tømmerhus fra tidlig 1900-tallet, trur jeg. Det betyr at veggene bestod av tjukke tømmerstokker som var lagt oppå hverandre, og så kledd med plank utenpå – enormt tungt, med andre ord. Likevel blei tre sånne vegger løfta opp og blåst ut.

– Det er det desidert villeste jeg har vært med på, spesielt med tanke på at det kun var vann som var inne i den varmtvannstanken. Skremmende, og absolutt noe jeg ikke anbefaler andre å gjøre.

► Hør hele historien om hobbysprengeren «Pål Jakob» i P3-dokumentaren «Norske bomber»

Journalist Aksel Rynning

• aksel.rynning@nrk.no

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Ikke nødvendigvis all musikk som brukes i våre dokumentarer er med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)