Som frontfigur i bandene Truls and the Trees og Lukestar, hadde han fått mange fans, både på grunn av den særegne falsettstemmen, og ikke minst på grunn av hans evner som låtskriver.

Lukestar gav ut tre plater, og fikk både anmelderros og spellemannpris, men etter lang og tro tjeneste i Oslos indierockmiljø, bestemte bandet seg høsten 2012 for å legge opp. Mange lurte på hva Truls skulle finne på når avskjedskonsertene var unnagjort.

Trodde det var tull

Da han dukket opp på Lydverket i september og fortalte at han hadde planer om å lage R&B, trodde de fleste at det bare var en spøk. Men det var faktisk helt sant.

– Jeg tenkte, faen, jeg er hypp på å prøve og lage en låt med urbane beats, hiphoptrommer, R&B, 808 og den greia der, og se åssen det passer med stemmen min, forteller Truls.

Bylarm er en arena der folk vinner eller forsvinner.

Musikalske stilskifter

Truls er ikke alene om å endre uttrykket sitt. Vi gir deg historiens beste og verste musikalske stilskifter.

Musikkhistorien er full av artister og band som har gått fra ett uttrykk til et annet. Ofte er stilskiftet vellykket, forfriskende og bidrar til at erfarne artister fremdeles føles relevante – men innimellom bommer stjernene totalt.

David Bowie og Neil Young er ur-eksemplene på artister som har prøvd ut en rekke uttrykk.

– Det har vært «hit-and-miss» for dem begge. Bowie gjorde eksempelvis en overbevisende forflytning fra glamrock til Philadelphia-soul på Young Americans i 1975, men overgangen hans til hardrock med bandet Tin Machine på sent åttitall hører til rockhistoriens mest forhatte. Drum’n’bass-eksperimentene hans på midten av nittitallet høstet ikke akkurat stående ovasjoner, de heller, forklarer Thomas Talseth, som er musikkjournalist i VG.

Stadige stilskifter har blitt en del av Bowies varemerke. De første tiårene av karrieren var det umulig å forutsi hvordan han kom til å låte på neste album. Han beveget seg fra å være en nokså tidstypsisk singer-songwriter på sent 1960-tall til senere å leke seg med glamrock, elektronika og åttitallspop.

David Bowie eksperimenterte mye, og samarbeidet blant annet med produsenten Brian Eno en periode. Se tittelkuttet fra deres første felles album – Heroes:

http://youtu.be/Tgcc5V9Hu3g

Kreativ rastløshet

– På sitt beste handler sjangerskifte om kreativ rastløshet. Ingenting er bedre enn artister som konstant jobber med å utfordre seg selv og sitt publikum, mener Talseth.

Neil Youngs første, store stilskifte kom da han beveget seg i mørkere retning etter suksessen med myke, country-inspirerte Harvest fra 1972.

– Det var lite populært kommersielt, men avgjort med på å sementere hans status som helt. Da han meldte overgang til synthpop, rockabilly og gammeldags Nashville på tre strake skiver i 1982 – 1985 var det imidlertid ingen som skjønte noe som helst. Manøveren har likevel bygget opp under legendestatusen han har hvilt på i snart tjue år nå, forklarer Talseth.

På åttitallet ble Neil Young faktisk saksøkt av sitt eget plateselskap for å lage ukommersielle album som ikke hang musikalsk sammen med det stjerne hadde gjort tidligere.

– Neil Young har en del sjangerproblematisk eksperimentering på samvittigheten. Det Kraftwerk-inspirerete albumet Trans har sine sterke og svake sider, og er vel motivert av hans pågående forsøk på å kommunisere med en autistisk sønn – men var en kommersiell kalkun. Det påfølgende rockabillyalbumet, Everybody’s rockin’, som kom etter Trans var heller ingen suksess. Det endte med at plateselskapet Geffen saksøkte han, sier Kristin Winsents, som er programleder i Kulturhuset på P2 og eks-reporter for Lydverket.

Young gikk seirende ut av saken, og Geffens direktør måtte beklage for å blande seg inn i musikerens arbeid.

Nye impulser

En stor del av de musikalske stilskiftene historien har gitt oss, handler rett og slett om at artister fornyer seg i takt med tidsånden.

– Artister vil jo i likhet med andre mennesker endre seg, inspireres av nye impulser, oppdage flere sider ved seg selv, utvikle talentet sitt og ikke minst smaken sin, gjennom hele livet. Man kan for eksempel se i ettertid at man ikke kledde midtskill i niende klasse. For en artist er jo uttrykket, stilen og musikken selve levebrødet, så jeg tror det såkalte sjangerbyttet skjer når noe nytt føles mer riktig eller spennende enn det man gjorde i forrige runde. Det kan diskuteres i forskjellige tilfeller om endringene gjøres for å tilpasse seg et marked og nå bredere ut – eller om det er grep som tas for å realisere drømmer og være tro mot seg selv som kunstner, sier Silje Larsen Borgan, DJ i Hoetell og produktsjef i EMI.

Primal Screams Screamadelica er et godt eksempel på at det lønner seg å dra tidsånden inn i musikken. Albumet fra 1991 står igjen som et av musikkhistoriens viktigste, og var med på å forandre rocken.

– Bandet hadde laget en Byrds-influert indiepopplate og en Faces-etterapende retrorockplate da de i 1989 oppdaget, og kastet seg inn i, den ecstasy-drevne klubbkulturen i Storbritannia. Ved hjelp av smart utvalgte DJs og produsenter greide de å komme opp med «Screamadelica», musikkhistoriens viktigste bro mellom ortodoks rock og kontemporær dansemusikk, sier Thomas Talseth.

Ikke alle forsøk på å kaste seg på den seneste bølgen lykkes. Da Kaiser Chiefs startet som band hev de seg på den daværende garasjerockbølgen som The White Stripes og The Hives sto i spissen for. I følge sin egen vokalist endte de som dårlige kopier, forteller programleder i P2s Kulturhuset og eks-reporter for Lydverket, Kristin Winsents.

– I et intervju jeg gjorde med ham sa han at de ikke fikk suksess før de kastet sjangeren, og startet fra begynnelsen med sin egen greie.

Fra smalt til bredt

For mange artister som har dyrket et sært, men lite innbringende, uttrykk en stund, er nok tanken på å tjene penger fristende. Genesis er et av banda som har fått et langt større publikum ved å endre uttrykket sitt. Det engelske bandet gikk fra å være et toneangivende, men smalt, progrockband med Phil Collins som trommis og Peter Gabriel som vokalist på 70-tallet til å bli et mestselgende popband med den tidligere trommisen som vokalist på 80-tallet. Musikkverdenen er full av folk som har vist forakt for Phil Collins og hva han gjorde med bandet.

– Mange fans av gamle Genesis vil nok si at det var et katastrofalt valg, mens majoriteten av platekjøperne løpte og kjøpte. Sett i ettertid kan man nok også si at en låt som «In The Air Tonight» er en kunstnerisk fulltreffer så vel som monsterhit, sier Kristin Winsents.

Les: Ikke kødd med Phil!

Også norgesaktuelle Fleetwood Mac, som besøker Oslo til høsten, startet som noe helt annet enn det definerende popbandet de endte opp som. I begynnelsen spilte de blues, noe som endret seg da det engelske bandet flyttet til California og Stevie Nicks og Lindsey Buckingham ble med i bandet.

– Popen ville ikke sett ut som den gjør i dag om de ikke hadde utvidet med nye medlemmer på 70-tallet og skiftet sjanger. Album som Rumours har satt dype spor, og er svært så tydelige i dag i musikken til blant andre Haim, First Aid Kit og Lykke Li, sier Winsents.

Hun nevner også at Bob Dylan greide å henge med i tiden da han gikk fra å spille akustisk til elektrisk gitar, og at Bee Gees gikk fra å være et relativt streite singer-songwritere til å fusjonere r&b, funk og pop på 70-tallet som vellykkede stilskifter.

Moderne stilskifter

Det er ikke bare band fra svunne tider som har foretatt store skifter hva stil og sjanger angår. Av norske, nåværende musikere er Susanne Sundfør blant de beste eksemplene. Hun gjorde stor suksess med debutalbumet Susanne Sundfør og singelen «Walls» i 2007 – men valgte allikevel å bevege seg bort fra uttrykket som var båret frem av piano og vokal før sin neste utgivelse. Da The Brothel ble utgitt i 2010 gikk Sundfør for et langt mørkere og mer dramatisk sound – til stor begeistring. Fjorårets The Silicone Veil viste ytterligere utvikling – denne gangen med Sundfør i eksperimentell, foruroligende modus.

Radiohead er et annet eksempel av nyere dato, og har i følge Thomas Talseth stått for et av de mer vellykkede stilskiftene i senere tid, da de i 2000 ga ut Kid A. Albumet skilte seg kraftig fra forgjengeren OK Computer, som var Radioheads virkelig store gjennombrudd.

– Bruken av elektronikk imponerte kanskje ikke de aller mest kresne, men for et band som vant verden med «OK Computer» var det et utrolig modig veivalg. Både publikum og kritikere fikk noe å bryne seg på, samtidig ble Kid A automatisk en storselger på grunn av bandets digre fanbase. Det interessante er hvordan Kid A frigjorde Radiohead fullstendig, derfra kunne de gjøre nøyaktig som de ville. En morsom anekdote er at P3 valgte å liste «Optimistic», den eneste låten på Kid A som var gitarbasert og minnet om forgjengeren. Men også den var knallbra, så det var for så vidt et forståelig valg, sier journalisten.

Også Robyn har funnet seg selv etter mye eksperimentering med sitt eget uttrykk. Hun debuterte som artist bare 16 år gammel med «Do You Really Want Me (Show Respect)» i 1995 – og gjorde stor suksess både i hjemlandet Sverige og utlandet med sitt første album, Robyn Is Here. I årene som fulgte oppsto en rekke uenigheter mellom Robyn og plateselskapet hennes – som blant annet ikke ville lansere hennes andre album, My Truth, utenfor Sverige, og ba henne lage det på nytt.

Da Robyn oppdaget The Knifes eksperimentelle debutalbum Deep Cuts i 2003, valgte hun å lage låten «Who’s That Girl» i samarbeid med dem. Plateselskapet likte ikke låten, og valgte å gi ut et samlealbum med artistens tidligere låter i stedet. Alle uenighetene førte til at Robyn brøt med Jive og lagde sitt eget Konichiwa Records. Hun ble en mer særegen artist og gjorde stor suksess med albumene Robyn fra 2005 og Body Talk-triologien i 2010. Hun endte med å definere sin egen popmusikk, og ble blant de fremste ambassadørene for kombinasjonen av såre tekster og dansbare låter.

Rap-suksess ble rock-katastrofe

Lil Wayne bygde gjennom hele det første tiåret av 2000-tallet opp en karriere som en av de viktigste rapperne fra tiåret. En enorm skapervilje ga stor suksess – men det spørs om han tøyde sine kreative grenser vel langt da han i 2010 valgte å gi ut et album med rock. Rebirth fikk gjennomgående dårlige anmeldelser – blant andre av Andreas Øverland i Lydverket, som kalte prosjektet «selvhøytidelig og humørløst ræva».

– Jeg har en kjærlighet for Lil Wayne som aldri svinner helt hen, men det er først og fremst takket være det han ga oss før 2008. Da han skulle prøve seg som rocker ble jeg grådig skuffa. Stormannsgalskap fremført via Guitar Hero på crack. Tror han ble skuffa selv og – for han har returnert til beats, sier Silje Larsen Borgan.

Sjekk ut «Knockout feat. Nicki Minaj» fra 2010, og døm selv:

– Han satte fansen sin på en tøff prøve, likevel virket det hele styrt av hans egen vilje, og dermed ga det Lil Wayne bare begrensede riper i lakken. Da gikk det verre med Chris Cornell, hvis samarbeid med Timbaland på R&B/rock-kalkunen «Scream» oste av desperasjon, noe alle med rette foraktet, utdyper Thomas Talseth.

Den tidligere genierklærte rockeren med fortid i Soundgarden og Audioslave distanserte seg fra fansen med det nevnte stilskiftet i 2009 – men angret tydeligvis. I fjor ga nemlig Soundgarden ut sitt første album på 16 år.

Trine Jørgensen Aandahl
trine.jorgensen.aandahl@nrk.no

Mye omtalt

Truls var en av de mest omtalte artistene i forkant av festivalen og mange mente hans fremtidige R&B-karriere ville stå eller falle på denne liveopptredenen. Dokumentarist, Siri Knudsen, pratet med et knippe bransjefolk før og etter den mye omtalte konserten:

Hva slags forventninger har du til konserten?

Mats Morch Bugge, musikksjef P3
– Det er jo på mange måter en forventning om at Truls skal være den nye Jarle Bernhoft, og virkelig slå igjennom, ikke bare her til lands, men også internasjonalt. Truls sin fremste styrke er at han er veldig flink til å synge falsett, i hvert fall på plate. Så gjenstår det å se om han klarer å levere sitt nye musikkuttrykk live. Jeg tror låtene vil definere om han overlever eller ikke.

Hvor «farlig» er det for en artist som Truls som relanserer seg totalt, å ha den enorme hypen i forkant?

– Det er ganske farlig. Vi har eksempler som Lise Karlsnes for eksempel som relanserte seg som artist på Bylarm for noen år siden og drukna fullstendig. Bylarm er en arena hvor folk vinner eller forsvinner, og om Truls slår gjennom avhenger mye om han gjør en bra gigg i kveld.

– Jeg forventa at «Out of Yourself» skulle være litt mer R&B

Sandeep Singh, musikkanmelder i VG
– Det er spennende med det R&B-kjøret han har satt i gang. Jeg forventa egentlig at «Out of Yourself» skulle være litt mer R&B etter at jeg så han på Lydverket i høst, men det er en kjempefin poplåt. Jeg håper bare at han har mer R&B på lager live – at han tør å «d’angeloe» eller «r.kellye » det opp litt.

Marie Komissar, musikkprodusent P3
– Jeg har ganske høye forventninger siden det har vært så veldig mye hype, mye snakk, og folk som sier at man kan forvente seg gull. Da blir jo selvfølgelig forventningene deretter.

Phil T. Rich, artist og Urørt-vinner
– Det at det er en indiedude som gjør R&B, er jo en story i seg selv, men det beste er at han har fet musikk også. Det er faktisk bra R&B, så det er vel det at folk har forventninger til resten av musikken. De fleste har sikkert bare hørt den ene singelen. Jeg har fått muligheten til å høre 2-3 låter og tror det blir veldig bra. Jeg gleder meg skikkelig til å se han live for første gang.

– Han er en tjukk fyr med glassøye som synger falsett-R&B i Norge

Hva syns du?

Mats Borch Bugge
-Det var utrolig overbevisende, rett og slett, han spiller en halvtime og jeg hører 3 hit’er. Jeg spår spellemannpris i kategorien pop 2014. Jeg må innrømme at jeg har vært skeptisk, men dette var veldig, veldig gøy.

Andreas Øverland, musikkjournalist
– Det er ikke så lett å dømme etter 6 låter, men umiddelbart syns jeg produksjonene hans er dødsfete, for å bruke en klisje så er det veldig utypisk norsk. Det høres ut som kontemporær r&b, og som om det er inspirert av artister som The Dream, de tingene jeg elsker og som gjør at jeg syns det er fett å høre på. Jeg har derimot ikke bestemt meg for om jeg syns vokalen hans er en styrke eller en svakhet.

Klarte han å leve opp til hypen?
– Ja. Det er umiddelbart spennende å høre på og man får lyst til å høre mer, men det er ikke «mindblowing» bra, det er det ikke. La oss være ærlige, han er en tjukk fyr med glassøye som synger falsett-R&B i Norge- det er klart at det er en spennende ting å ta tak i. Jeg tror også han blir en elsk/hat-artist, litt som Admiral P. Noen kommer til å elske det kjempehøyt og synes det er helt fantastisk, mens andre kommer til å synes det er helt jævlig- og det er jo den beste veien å gå hvis du vil tjene penger og lage hits.

Siri Knudsen
siri.knudsen@nrk.no

Galskap å slutte

Etter et par år med Bettan måtte hun tilbake til showbusiness, mens han befant seg på steder der han hadde briljert med Motorpsycho noen år tidligere, med et ganske annet utgangspunkt.

– Vi slet med å få inn femten betalende tilskuere. Det var virkelig nervepirrende, sier Gebhardt.

– Det er jo galskap å slutte i et band som Motorpsycho, som er så suksessfullt og har bøttevis med fans, for å gå til en situasjon der du må starte helt fra scratch igjen. Men jeg ville ned i skyttergrava; jeg ville være i angrepsposisjon.

Men at han skulle ende opp som country-musiker; det hadde han ikke trodd.

– Jeg hatet jo egentlig country. Jeg hatet klisjeene og det sentimentale, men så fant jeg etter hvert ut at det kan være fint det også.

Kjøpte banjo

Dette skiftet skjedde på lydskolen i Oslo, i den tiden han ville spille metall 24 timer i døgnet.

– Det var et contryband som trengte hjelp til innspillingen, så da meldte jeg med til å jobbe gratis for dem. Jeg gjorde det egentlig for å lære studioteknikk, men endte opp med å bli helt frelst etter et par uker med dem.

I bandet var det en banjospiller han synes var helt rå, med et instrument han ble glad av å høre på. Dette førte til at hans første ordentlige innkjøp etter at han hadde begynt å tjene penger, ble en banjo.

– Musikk er musikk. Det er de samme tingene man streber etter. Det handler om å treffe en universal nerve. Det er den samme magien man vil oppnå, bare med andre instrumenter, sier Gebhardt.

P3s Marius Asp anmeldelse av Truls på Bylarm.

Skomaker, ikke bli ved din lest. Vær så snill. Det finnes nemlig ikke noe kjedeligere enn artister som utmerker seg innenfor en nisje, for så å stivne i uttrykket og etter hvert gi opp forsøket på å krangle seg videre innover i musikkens irrganger.

Truls Heggero har i en årrekke preget Oslos tett sammenvevde indiemiljø gjennom band som Lukestar og Truls & The Trees. Den siste tiden har han imidlertid iscenesatt seg selv som Young Treezy – en urban kjerub med glassøye, gangsterkjede og hjerte av gull – og glidd naturlig inn i kollaborasjoner med rappere som Karpe Diem og Phil T. Rich. Initiativet verdsettes, for å si det forsiktig.

Nå er ikke Heggeros soloprosjekt noe kvantesprang ut av komfortsonen, men snarere en utvidelse av den. Singelen ”Out Of Yourself”, årets hittil sterkeste norske låt, er et godt eksempel – en mjuk knyttneve som egenhendig etablerer et logisk brostykke mellom allerede oppgåtte melodiske løyper og et mer snappy og sentrumsnært nabolag.

Den står forutsigbart nok fram som det aller mest lysende øyeblikket i teltet på Youngstorget denne siste by:Larm-dagen, komplett med spredt allsang fra et slitent festivalpublikum. Men Truls byr på flere låter av tilnærmet samme kaliber – basstung, sexy og poengtert popmusikk formidlet med ydmyk energi. Aller best fungerer det når r&b-visjonen skyver alle tilløp til eterisk rock fullstendig til side, som på den fantastiske avslutningslåten – en soleklar kandidat når behovet for en ny singel melder seg.

Et visst preg av stundens alvor merkes hos hovedpersonen, og hans karakteristiske falsett er et våpen som krever en presisjon som tidvis glipper i kampens hete. Men forventningene til det forestående debutalbumet er like fullt skrudd opp enda et hakk etter dette. Truls er allerede en fiks ferdig stjerne som låter friere enn noensinne, og – kanskje viktigst – etterlater oss sultne på mer.

Marius Asp
marius.asp@nrk.no