Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase på 1600- og 1700-tallet, men ble etterhvert forlatt. I begynnelsen av 1900-tallet begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen.

På grunn av Svalbardtraktaten kan alle fra hele verden bosette seg her, så fremt man kan forsørge seg selv og har en plass å bo.

Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen.

Jim Cato Øvergård Havn (20) har har flyttet fra Aurskog-Høland hit til Svalbard på grunn av lærlingplassen han fikk hos Store Norske Spitsbergen Kullkompani.

Siden september han arbeidet i Gruve 7, den ene av de to norske kullgruvene på Svalbard som fortsatt er i drift. Gruve 7 ligger rundt 15 km fra Longyearbyen og her arbeider rundt 20 personer.

– Selvfølgelig savner jeg Thailand. Man savner jo hjemlandet sitt. Men det har vært veldig bra her, jeg trives veldig godt.

– Men, hva er egentlig ditt hjem – Thailand eller Svalbard?

– Det er litt vanskelig å definere seg selv egentlig. Jeg føler meg jo hjemme her, men når jeg er på ferie med min familie i Thailand, så føles det jo ikke som en ferie, men å komme hjem dit igjen. Hm.

– Men, jeg føler meg nok litt mer hjemme her på Svalbard, siden jeg bor her og det er her jeg kjenner mest folk liksom.

Thailandsk koloni i nord

Chirawut Saenphet (19) har nettopp gått ut videregående skole her og har tenkt å arbeide et år i Longyearbyen, før han skal studere videre. Han er en av de 106 thailenderne som bor her, og som dermed utgjør den største gruppen med utlendinger i Longyearbyen – foran svenskene med sine 89 registrerte fastboende.

– Jeg kom hit med min familie for elleve år siden, da var jeg bare åtte år gammel. Det var jo rart å komme hit midt i mørketiden, som barn så brydde man seg vel ikke så mye om akkurat det. Men jeg husker at det var kaldt å komme fra 38 grader til dette. Jeg synes fortsatt at det er kaldt, sier Chirawut og ler.

– Det var skummelt. Skikkelig skummelt, forteller geologistudentene Ida Kristin Danielsen (23) og Ingrid Olsen (25) i munnen på hverandre.

– Spesielt da du Ida plutselig forteller meg at du ser noe som rør på seg. Og at det nærmer seg oss. Da kjente jeg at hjertet banket, sier Ingrid og ler.- Vi var jo både trøtte og nervøse. Og jeg skulle akkurat til å lade rifla!

Isbjørn i sikte?

Jentene forteller om en ekskursjon med klassen i høst, hvor de sto på sin aller første isbjørnvakt utenfor teltene hvor de andre sov. Det var midt på natten, det snødde og det var iskaldt.

– Jeg står altså der med kikkerten og ser altså noe som rører på seg ved et isberg ute i havet, sier Ida Kristin.

– Og så roper jeg på Ingrid, og hun kommer springende … Men så viste det seg bare å være en sel!

Ida Kristin og Ingrid går tredje året geologi ved Universitetet i Tromsø, men sammen med sine klassekamerater Jannicke Kuvås (21) og Karoline Myrvang (23) bestemte de seg for å ta et semester her på UNIS.

– Vi får lov til å kjøre nesten overalt, det er bare noen få områder som er fredet, forteller Stig Håkon Sjåvik (28).

Kanskje ikke så rart da, at det er rundt 1,5 snøskuter pr. innbygger her oppe – hvis man skal tro gutta i Sons of Svalbard. Og det burde man kanskje. Siden disse gutta elsker kombinasjonen snø, hopp og snøskuter.

Eldorado for snøskuterkjøring

– Det er større områder å kjøre på, men det er hardere snø her enn på fastlandet, skyter Kenneth Johansen (22) inn.

– Å hoppe 20-30 meter med skuteren er ingen problem her. Men så kommer jo landingen. Og siden snøen her nærmest kan være som betong, da gjelder det å lande helt korrekt. For hvis du føkker det opp, ja …

– Vi har fastlege og akuttberedskap på sykehuset her, men hvis du må ha spesiell behandling, eller er så pass syk eller gammel at du ikke kan ta vare på deg selv, da må du til fastlandet, forteller lokalstyreleder i Longyearbyen, Christin Kristoffersen (Ap).

Det er den store ulempen med å bo her – du må være kapabel til å ta vare deg selv. Den norske stat kommer ikke til unnsetning på samme måte som ellers i Kongeriket Norge.

– Det samme gjelder om du er gravid. Da må du på fastlandet for å føde, legger Kristoffersen til.

---

---

Bygdesamfunn på speed

Fordelen derimot, er jo at de som først flytter hit er skikkelige aktive folk, som virkelig vil noe. Det bor kun 2200 mennesker i Longyearbyen – her finnes bare én matbutikk og én skole – men likevel arrangeres det et utall festivaler, forestillinger, utstillinger og andre arrangement i løpet av året.

– Det beste med dette stedet er folkesjela, det er høyt under taket. Dugnadsånden lever virkelig og kulturlivet er intens.