En arktisk utpost. En øygruppe så langt nord at det er nærmere til Nordpolen enn til Oslo. Et isøde hvor det er flere isbjørner enn mennesker.
Om de som har havnet 78° nord – til den kaldeste og mest forblåste delen av hele Kongeriket Norge.
► Hør dokumentaren
Det er vi raringer som havner her oppe: Svaltards.
- Inn i mørketiden
- Arbeid i Gruve 7
- Et stort stykke Thailand
- På isbjørnvakt
- Snøskutermekka
- Et spesielt samfunn
- Polar eufori
- Del dine tanker om Svalbard
Langt, langt vekk
Norsk øygruppe i Arktis. 2600 mennesker og 3000 isbjørner fordelt på 61 000 km². Et landområde like stort som fylkene Finnmark, Rogaland og Vestfold til sammen.
På grunn av Svalbardtraktaten kan alle fra hele verden bosette seg her, så fremt man kan forsørge seg selv og har en plass å bo.
Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen.
I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Det globale frøhvelvet ligger på Svalbard.
Svart arbeid
– Når jeg forteller til kompisene om hvordan gruvejobben er her, så ber jeg dem å dra inn på kjøkkenet og dra ut den øverste kjøkkenskuffen – så skjønner de kanskje hvordan det er her.
Siden september han arbeidet i Gruve 7, den ene av de to norske kullgruvene på Svalbard som fortsatt er i drift. Gruve 7 ligger rundt 15 km fra Longyearbyen og her arbeider rundt 20 personer.
Lave forventninger
– Før jeg kom hit så trodde jeg nærmest at folk levde i steinalderen her oppe, hehe. Men sånn er det jo selvsagt ikke. Jeg så dessuten for meg at jeg måtte leve i et bofellesskap med felles dusj og dass og sånn …
Livet er ikke helt som hjemme allikevel da.
– For en råner som meg så er det jo litt nedtur at det kun finnes noen få kilometer med asfaltert vei her, sier Jim Cato og smiler lurt.
nareas.sae-khow@nrk.no
Et stort stykke Thailand
Etter nordmenn, er folk flest thailandere i Longyearbyen.
– Men, hva er egentlig ditt hjem – Thailand eller Svalbard?
– Det er litt vanskelig å definere seg selv egentlig. Jeg føler meg jo hjemme her, men når jeg er på ferie med min familie i Thailand, så føles det jo ikke som en ferie, men å komme hjem dit igjen. Hm.
– Men, jeg føler meg nok litt mer hjemme her på Svalbard, siden jeg bor her og det er her jeg kjenner mest folk liksom.
Thailandsk koloni i nord
Chirawut Saenphet (19) har nettopp gått ut videregående skole her og har tenkt å arbeide et år i Longyearbyen, før han skal studere videre. Han er en av de 106 thailenderne som bor her, og som dermed utgjør den største gruppen med utlendinger i Longyearbyen – foran svenskene med sine 89 registrerte fastboende.
– Jeg kom hit med min familie for elleve år siden, da var jeg bare åtte år gammel. Det var jo rart å komme hit midt i mørketiden, som barn så brydde man seg vel ikke så mye om akkurat det. Men jeg husker at det var kaldt å komme fra 38 grader til dette. Jeg synes fortsatt at det er kaldt, sier Chirawut og ler.

Svalbardtraktaten
Svalbardtraktaten gir nemlig folk fra hele verden rett til å komme hit og bosette seg, opplyser Lars Erik Alfheim, assisterende sysselmann på Svalbard.
– Vi har ingen ID-kontroll når folk går av flyet her, så det er fritt for folk å komme til Svalbard fra hele verden – så lenge du klarer å forsørge deg og har et sted å bo, så kan du bli værende. Derfor har vi folk fra over 40 nasjoner som arbeider og lever her, uten at de har noen som helst annen tilknytning til Norge.
Thai-kolonien her blir stadig større, og de har faktisk en egen thaiforening som arrangerer festival hvert år. Sysselmannen tilbyr både informasjonsbrosjyrer på thailandsk og har egne folkemøter med nyinnflyttede thailendere.
Siden en månedslønn på Svalbard kan være like stor som en årslønn i Thailand, så er det vel ikke så rart at mange kommer hit for en periode. Men for barna så kan det å vokse opp her bli rene blindveien.
En usikker fremtid
Chirawut til eksempel, er jo ikke noe mer norsk i dag enn da han kom, selv om han har bodd her størsteparten av livet, og er bedre på å skrive og lese norsk enn thai. Ønsker han å reise til det norske fastlandet så må han fortsatt søke om turistvisum.
– Jeg ønsker å studere ved Norsk Hotellhøgskole i Stavanger neste år, om det lar seg gjøre. Men jeg må vel ta noen møter til med rådgiveren på skolen her for å se på hvordan det fungerer. Jeg er jo fortsatt thailandsk, og må vel kanskje få fikset studentvisum eller noe? sier Chirawut spørrende.
nareas.sae-khow@nrk.no
Hvor viktig er følelsen av tilhørighet? NRKs Underveis har laget et TV-innslag om Chirawuts thailandske venn, Supattra Pandee (19) som også bor i Longyearbyen. Reportasjen begynner rundt 01:50:
På isbjørnvakt
Alle studentene som begynner på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) må lære seg å håndtere en rifle.
– Spesielt da du Ida plutselig forteller meg at du ser noe som rør på seg. Og at det nærmer seg oss. Da kjente jeg at hjertet banket, sier Ingrid og ler.- Vi var jo både trøtte og nervøse. Og jeg skulle akkurat til å lade rifla!
Isbjørn i sikte?
Jentene forteller om en ekskursjon med klassen i høst, hvor de sto på sin aller første isbjørnvakt utenfor teltene hvor de andre sov. Det var midt på natten, det snødde og det var iskaldt.
– Jeg står altså der med kikkerten og ser altså noe som rører på seg ved et isberg ute i havet, sier Ida Kristin.
– Og så roper jeg på Ingrid, og hun kommer springende … Men så viste det seg bare å være en sel!
Ida Kristin og Ingrid går tredje året geologi ved Universitetet i Tromsø, men sammen med sine klassekamerater Jannicke Kuvås (21) og Karoline Myrvang (23) bestemte de seg for å ta et semester her på UNIS.
– Vi vil anbefale alle til å komme hit!
Into the wild
For ikke nok med at de fremste forskerne faktisk er de som foreleser på UNIS, men det er jo de polare ekskursjonene ute i felt, langt ut fra sivilisasjonen, som gjort denne høsten mer spennende enn på fastlandet, og utrolig lærerik.
Intimt studentmiljø blir det jo også, siden alle bor i studentbrakker. Det er folk fra hele verden som tar emner på UNIS.
– Alle studentene som begynner her må igjennom et sikkerhetskurs i starten, hvor vi får opplæring i alt fra å kle oss skikkelig, til å bruke ulike typer utstyr – og selvfølgelig: Våpentrening, forteller Ingrid.
– Det er ikke påbudt, men Sysselmannen anbefaler alle å ta med seg våpen når man skal utenfor bebyggelse. Det er jo folk som har blitt drept av isbjørn. Og det har jo skjedd at studenter har måttet skyte isbjørn.
nareas.sae-khow@nrk.no
Sons of Svalbard
Her er det uendelig med plass for snøskuterkjøring. Og billig sprit.
Kanskje ikke så rart da, at det er rundt 1,5 snøskuter pr. innbygger her oppe – hvis man skal tro gutta i Sons of Svalbard. Og det burde man kanskje. Siden disse gutta elsker kombinasjonen snø, hopp og snøskuter.
Eldorado for snøskuterkjøring
– Det er større områder å kjøre på, men det er hardere snø her enn på fastlandet, skyter Kenneth Johansen (22) inn.
– Å hoppe 20-30 meter med skuteren er ingen problem her. Men så kommer jo landingen. Og siden snøen her nærmest kan være som betong, da gjelder det å lande helt korrekt. For hvis du føkker det opp, ja …
Hard snø – hardere landinger
Han trenger ikke fullføre, alle rundt bordet skjønner godt hvor Steffen Esp (25) vil hen. Mang en skuterdeler har fått bite i den harde Svalbardsnøen. Og noen kroppsdeler også.
– Jeg har knust kjeven, bitt hull i tungen og brukket armen, oppsummerer Jonas Gresseth (22).
– Bare i løpet av én sesong altså!
– Sons of Svalbard er bare en løst sammensatt gjeng på 15 stykker som bor her i Longyearbyen, og som ofte stikker ut og kjører og filmer sammen. Det blir jo en del kjøring, siden vi har føre langt ut i juni, og da er det perfekt, forteller Stig Roar Hegvik (33), som dro i gang Sons of Svalbard.
– Det er jo mest bare for gøy at vi har et eget crew.
På tross av navnet så er ikke dette en ren gutteklubb, svenske Sandra Hällsten (29) er en av de faste kjørerne.
Og når gjengen er ferdige med å kjøre, så setter de seg gjerne på sine faste plasser på Kroa eller Svalbar og tar en øl. Kanskje flere også. Alkoholen er jo avgiftsfri på Svalbard.
Øl billigere enn melk
– Det er jo én av fordelene med å bo her oppe. Sprit og tobakk er en god del billigere her, kombinert med halv skatt, så blir det jo ikke så verst å være boende her, konkluderer Stig Håkon.
– Visste du at melk er jo dyrere enn øl her? spør Jonas og ser på meg.
– Hæ? Så om man vil være storkar her, så kjøper man mange liter melk i butikken da?
– Jepp. Melk er Svalbardsjampanje!
nareas.sae-khow@nrk.no
Du får ikke mer moro enn det du lager selv. Dette er en helt vanlig lørdag for Sons of Svalbard i Longyearbyen:
Et sted for de sterke
Longyearbyen skal være et robust familiesamfunn. Derfor sendes de gamle og syke tilbake til fastlandet.
Det er den store ulempen med å bo her – du må være kapabel til å ta vare deg selv. Den norske stat kommer ikke til unnsetning på samme måte som ellers i Kongeriket Norge.
– Det samme gjelder om du er gravid. Da må du på fastlandet for å føde, legger Kristoffersen til.
Bygdesamfunn på speed
Fordelen derimot, er jo at de som først flytter hit er skikkelige aktive folk, som virkelig vil noe. Det bor kun 2200 mennesker i Longyearbyen – her finnes bare én matbutikk og én skole – men likevel arrangeres det et utall festivaler, forestillinger, utstillinger og andre arrangement i løpet av året.
– Det beste med dette stedet er folkesjela, det er høyt under taket. Dugnadsånden lever virkelig og kulturlivet er intens.
– Det er liksom litt «Yes, we can», vi er nok litt Barack Obama i stilen her, utbasunerer lokalstyrelederen.
En demokratisk fersking
Longyearbyen feirer i år 10 år med lokaldemokrati. Før har det vært litt ulike grader av selvstyre, siden gruvedriften startet i 1906 på Svalbard, og gruveselskapet Store Norske etter hvert etablerte seg og tok over styringa.
– Lokalstyrets ansvarsområde er Longyearbyen. Russiske Barentsburg har vi bare en frivillig kulturell og sosial samhandling med. Det er Sysselmannen som har tilsynsmyndighet for Svalbard som sådan.
I dag er Longyearbyen et mangfoldig samfunn som ved siden av gruvedriften, består av et stort forsknings- og utdanningsmiljø og turisme.
Viktig utpost for Norge
Noe som betyr at i løpet av fem år, så har hele befolkningen blitt utskiftet, rent statistisk. Å være lokalstyreleder her, er litt annerledes enn å være ordfører for en liten utkantkommune.
– Skatten her er lavere enn på fastlandet [15,8 %, journ. anm.] , men kostnadene med å drive et samfunn i Arktis er vannvittig høy. Å legge ny asfalt og bygge nytt koster ekstremt mye.
– Som lokalstyreleder her skal du ta stilling til alt fra ønsker om ny flaggstang til internasjonal havrett og norsk utenrikspolitikk. Jeg har en utrolig spennende og kompleks jobb, avslutter Christin Kristoffersen.
Som for øvrig ikke er redd for å avsløre at hun lett velger høye hæler fremfor parkas – selv om hun nærmest bor ved Nordpolen.
nareas.sae-khow@nrk.no
En kjærlighetserklæring
Mari Tefre, Sigri Sandberg Meløy og Liv Mari Schei har bodd fast på Svalbard i mange år, og de har laget en varm kjærlighetserklæring til den kalde øygruppen i nord. Dette er en smakebit av deres film Polar eufori.
P3dok som podkast
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)
Svalbard er noe som absolutt bør oppleves og anbefales på det sterkeste ! :)
Jeg må bare få slenge meg på og si meg totalt enig!
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Velkommen til UNIS!
Apropos UNIS, jeg anbefaler folk å ta en titt på den her studentfilmen:
http://www.unis.no/10_STUDIES/1050_Movie/Stud/index.html
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Gjeeeesp! Hva er det som er så spesielt med noen bratte fjellskråninger og litt sne?
Feste og fyllekulturen ligger i veggene der oppe – og det er vel stort sett det mye av livet dreier seg om der.
Anbefaler deg å lytte til dokumentaren, så kanskje du skjønner. Jeg har selv vokst opp i grensefjellene på norsk og svensk side her på fastlandet (ref. bratte fjellskråninger og litt sne), men jeg må si at livet var temmelig annerledes der oppe.
En sak er naturen – men ting er annerledes organisert, og andre bestemmelser gjelder der. Anbefaler deg å reise dit, fascinerende greier.
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Nesten som et nazistisk idealsamfunn: bare de sterke og sunne parrer seg intenst, og de gravide kvinnene sendes bort til fødsel og amming av nye sterke og sunne mennesker.
Kanskje litt i overkant usaklig Peter Bering?
Du er velkommen til å reflektere og synse her i debattfeltet, men da må det være noe annet enn nazi-sammenligninger og trolling. Totalt usaklige kommentarer vil bli moderert vekk.
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Takk for hyggelig, unorsk og intelligent tilbakemelding. Nå får jeg også virkelig lyst til å reise opp dit…. og evt også parre meg der!
Var kansje litt langt ut på høyrekanten den, men det er et snev av sannhet i det peter sier. Alle her oppe er sunne, friske, unge folk. Er du gammel eller syk må du reise fra øyen.
Hva har forandret seg på de siste 1000 år? Alt uten om oss…
Blir litt nysgjerrig på hva folk jobber med der oppe, det er vel ikke det helt store utvalget av arbeid vil jeg tro, når det bare er en matbutikk bl.a. Og intet mindre enn 100 thaier har bosatt seg der, nysgerrigheten ble ikke mindre,hva driver dem dit?:) Må man ha sikret seg jobb og bosted før avreise, eller er det enklere å ordne der og da enn jeg tror?
Men at det er nesten fritt frem å kjøre snøskuter på Svalbard var en uventa nedtur å lese, som ivrig friluftsmenneske som nesten får hjerteinfarkt av motorsykkelkjøring og snøskuterkjøring i terrenget på fastlandet, så ville jeg antagelig omkommet av ren ergrelse der oppe;-)
Ja,og så er det j…lig lite bålved å oppdrive!
Nei, jeg passer nok best på fastlandet:-)
Kanskje du først og fremst tenkte på livet i fangsthyttene (som fortsatt finnes)? Her er noen nyttige lenker om du vil lese mer om den litt villere delen av Svalbard:
Norsk Polarinstitutt: Cruisehåndbok for Svalbard
http://cruise-handbook.npolar.no/no/index.html
Svalbard Museum: Pelsejegerliv
http://www.svalbardmuseum.no/nyindex.php?id=7&kategori=2
Aftenposten: Livet i en fangsthytte (2007)
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2166170.ece
NRK: Siste fangstmann på Svalbard (arkivklipp fra 1974)
http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/422434
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Hei og takk for svar!
Jeg har ganske enkelt kun lest deler av fangstmannshistorien fra Svalbard og endel skildringer fra lange turer over øya i nyere tid, og ikke tenkt over at det kanskje stiller seg veldig annerledes i Longyearbyen, så det var litt aha-opplevelse da jeg leste reportasjene å få inntrykk av at det er “party og scooter for alle penga”:)
Folk flest bosetter seg ikke i Longyearbyen fordi de tenker å bruke fritida på å gå lange skiturer og ligge i telt liksom…
Hva med de som får infarkt av innhuga skiløpere i dypsnø i ødemarka. Har de noe mindre rett til sin mening enn deg ? Personlig går jeg mye på ski og kjører snøscooter også i områdene rundt Sälen. Kan kjøre milevis med scooter uten å se en skiløper, ja uten å se andre scootere også faktisk. Likedan synes jeg ikke det gjør noe å se en scooter eller tre på en tre mils skitur.
Vet ikke helt hvor du vil hen med dette,jeg skrev hva mine preferanser er og la ikke føring på hva andre skal få lov til å mene. Kan du vise til hvor i min tekst jeg fremfører at andre har mindre rett til sin mening slik du påstår jeg skal ha sagt?
Kjenner du noen som får infarkt av å se skiløpere i ødemarka, så synes jeg virkelig det må være trist for dem, har du prøvet å hjelpe dem med å finne en løsning på problemet?
Angående scooterkjøring(generelt motorisert ferdsel i utmark), har vi to varianter: Lovlig og ulovlig. Kjøring der dette er tillatt aksepterer jeg, men holder meg i størst mulig grad unna de stedene, ulovlig kjøring derimot finner jeg å være ett problem og ødeleggende for villmarksopplevelsen ja. Var det noe mer du lurte på?
Vel, når du skriver dette: “Men at det er nesten fritt frem å kjøre snøskuter på Svalbard var en
uventa nedtur å lese, som ivrig friluftsmenneske som nesten får
hjerteinfarkt av motorsykkel og annen motorisert ferdsel i terrenget på
fastlandet, så ville jeg antagelig omkommet av ren ergrelse der oppe” leser jeg at du er relativt intolerant. Det stod ingenting om lovlig eller ikke lovlig her. Om du ser eller hører forskjell på om en person lovlig eller ulovlig kjører til hytta si vet ikke jeg, men generelt er områder med lovlig kjøring for “hvermannsen” i Norge meget lite. Kanskje du også bør søke hjelp for ditt “infarktproblem” ?
Jeg får selvsagt ikke “infarkt” av varelevering til hytter eller kjøring i løyper avsatt for scootere,jeg satte det på spissen. Forskjellen på lovlig/ulovlig kjøring vet alle om, samt at det stort sett er ulovlig i fastlandsnorge men likevel skjer i stort omfang, dermed var det nødvendigvis den type ferdsel jeg hadde i tankene,men bevares jeg kunne ha presisert det.
At du opplever mine meninger som intoleranse er ikke mitt ansvar,og impliserer vel ikke at jeg nekter andre å mene noe annet? Det eneste jeg skrev er hvordan jeg opplever den type ferdsel, jeg har ikke sagt at andre må være enig. Det er merkelig hvordan enkelte går i forsvar når andre bare rent faktisk har sagt hvordan de føler for noe.
Forøvrig finner jeg det interessant å høre at noen kan bli irritert over å møte en ihuga skiløper i dypsnøen, helt ærlig har jeg aldri hørt om det fenomenet før.
Nei akkurat. Sivilisasjonen kan innåndes i fulle drag der oppe. Jeg forestiller meg at det er en mange etnisk norske flyktninger der oppe også, som har dratt dit for å slippe unna familie, slekt og et kjedelig liv på fastlandet – til et like kjedelig liv der oppe. I tillegg er det jo mange som lokkes av det eksotiske, og som i sitt stille sinn drømmer om å kunne fornemme den gamle fangstkulturen; “Barske mænd”. Kanskje noe å hå å skryte av i ny og ne? Men det hele bygger vel bare på en diger livsløgn.
Det kan jo være verdt å huske på at Svalbard mer kan sees på som en del av Nord-Norge enn resten av Norge. Og vi kjenner jo til alt om statistikk nordfra: Mest vold, mest drap, mest fyll, mest hjerteinfarkt, mest inaktivitet, mest feite, mest røyking, minst utdannelse, mest arbeiderklasse osv. osv.
Angående kriminalitet: Som Sysselmannens kontor opplyser i radiodokumentaren, så er det lite alvorlig kriminalitet der oppe. De trakk frem promillekjøring og gruveulykker som gjengangere da jeg snakket med dem.
Mer utfyllende her:
Sysselmannen: Politi
http://www.sysselmannen.no/Toppmeny/Om-Sysselmannen/Sysselmannens-oppgaver/Politi/
“Rundt 100 straffesaker blir avgjort på Svalbard hvert år. De aller fleste er mindre alvorlige tyveri- og skadeverksaker, men av og til forekommer det alvorlige miljøsaker og arbeidsulykker. Miljøkriminalitet er høyt prioritert.”
SSB: Annerledes lov og orden
http://www.ssb.no/dette_er_svalbard/lov-rett.pdf
“Kriminaliteten på Svalbard er forskjellig fra den vi finner i Fastlands-Norge. Det er få grove vinningslovbrudd som innbrudd, og andelen vinningsforbrytelser er lavere på Svalbard enn på fastlandet. Andelen narkotikasaker er svært lav på Svalbard, men øygruppen har en høyere andel anmeldte arbeidsmiljøsaker og miljølovbrudd. Det siste henger trolig henger sammen med strengere miljølovgivning i Svalbardmiljøloven.”
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Å snakke om fastlandsnorge som om det er ett sted er bare tøv. Husk på regelen en eller annen kom opp med: Paris er Frankrike, men Oslo er ikke Norge. Skal man sammenligne Svalbard med resten av Norge, så bør det vel heller gjøres på fylkes- eller helst på kommunenivå. Det bor tross alt ikke flere personer der oppe enn i en liten norsk kommune. Det er også mange plasser i Troms og Finnmark som knapt har vinningskriminalietet eller innbrudd i boliger. Med så mye utlendinger der oppe, så tviler jeg på at det skal være så lite narko-misbruk der oppe. Det henger jo ikke på greip i forhold til resten av rusproblematikken i miljøet der oppe heller.
I opplistingen din fra skildring av Nordnorge er det vel egentlig bare 2 ting som stemmer…
At de arbeider i stedet for å flytte papirer, og at de ikke er overakademiserte og fullstendig ubrukelige til noe som helst produktivt annet enn trenering og krige for sin egen posisjon og karriere slik som her i Oslo..
Med hilsen Møring som flyttet til Oslo for å arbeide, og ofte er skuffet over hva jeg ser rundt meg her nede..
Jeg er UNNER de som bor på Svalbard å gjøre mest mulig ut av området de holder til i. Altså misUNNER jeg de ikke dette overhodet!
MEN ærkjenner at det hadde vært fint å oppleve dette selv :)
Veldig fint hadde det vært!
I tillegg er det mer hverdags og helgefyll, drap, inaktivitet, overvektige, røykere som røyker mest mulig rart og mer vold i Oslo enn noe annet sted i Norge, og ikke minst mer enn mange andre steder i verden.
Prøv å vær ærlig med deg selv av og til Metaxas, det er av og til veldig enkelt, og alltid en nytelse for deg selv og vi andre rundt deg, i forhold til ikke å være det :)
Oslo kan da ikke være så gærn. Det er kommuner i Finnmark som har 9 voldstilfeller pr. 1000 innbyggere pr år. Oslo har bare skarve 8.
Jobb på svalbard: De fleste som kommer opp hit har ordnet jobb på forhånd, longyearbyen er i stadig. vi har kansje bare en matbutikk, men det er en stor butikk med rikt utvalg. pga veksten er det mange håndtverkere i sving her oppe (kreves også mange bare får å holde infrastrukturen i gang). Men di fleste av oss jobber i gruva eller turistnæringen. vi har 5-6 sportsbutikker, 3 snøscooterforhandlere som driver med både salg og utleie av snøscootere pluss flere mindre utleiefirma som driver med gruppeturer på snøscooter. Jeg er usikker på hvor mange aktører det er inne på hundekjørings turer, men det er fullt mulig som gjest å leie et hundespann hos en av de mange hundegårdene.
De fleste scooterne som kjører her oppe holder seg til hovedfartsårene og det er flere “Motorfrie” soner rundt longyearbyen så du kan fartes rundt på ski eller hundespann rimelig ufårstyrret.
Disse hardcore villmarksentusiastene finnes di og, men longyearbyen er nokk blidt et ganske moderne samfund. Men jeg vil annbefale deg å ta deg en tur til øya før du dømmer den nord å ned.
Hei og takk for opplysende svar.
Tenkte meg nok det ikke var helt fritt frem for scooterkjøring på Svalbard, det ville vært merkelig. Og lenger unna Longyearbyen rundt om på øya er det vel områder man ikke får kjøre i det hele tatt?
Og jeg dømmer aldri noe “nord og ned” usett/uprøvd:) Det var ikke nedsettende ment det jeg skrev, øya er fin skjønner jeg og den og Longyearbyen ville jeg garantert finne interessant å besøke,men det blir nok først og fremst i sommerhalvåret en gang.
Toptur festival i juni.
http://www.facebook.com/photo.php?v=10151264043280795
gud som man savne svalbard, bodde der oppe i 7 år… men til dere som ikke har vært der og prater negativt, missunelig eller!!
plassen må bare oppleves!!!!
etter introfilmen av “sons of Svalbard” fikk man hjemlengsel!!!
Ja, sikkert misunnelig. Ikke et tre å se på mils omkrets…
Et ideelt sted hvis sprit og snøscooter er viktig for deg. Velbekomme!
Patetisk..
Hvis det er lov å spørre – hva er det du mener er patetisk, SirTex? :)
Mvh, Nareas i P3 Dokumentar
Blir sikkert katastrofale miljøødeleggelser av dette. Er det ikke det som er gnålet her litt lenger sør. Eller at en stakkars skiløper hører en lyd. I tettbygde hytteområder måtte man regulere med traseer selvsagt.
2500 mennesker og 3000 isbjørn. Det er akkurat 2500 for mye.
En isbjørnstamme på 500 er vel ikke spesielt levedyktig?
Er litt gøy at folk, som helt klart ikke har vært på Svalbard og opplevd det fantastiske samholdet blant dem som bor der, har så sterke meninger. :)
Har vokst opp i storby selv, men bodde ett år i Longyearbyen. Aldri opplevd så mye fint, lært så mye, og vokst så mye på ett år. Svalbard anbefales!
Sons of Svalbard er kun en gjeng idioter som tror de er sååå tøffe. De liker å tro de eier gatene/scooterløypene her oppe, som en eller annen dustegjeng. Kall dem heller Sons of Pingler, det er nærmere sannheten.
Dyktig reporter. Fin dokumentar.
Hyggelig, takk skal du ha!
/Nareas i P3dok