Den grådige anoreksien

Emeline Kihle (21) føler at alt hun gjør går i vasken.
Det gjorde nesten denne dokumentaren også.

 
«Det jeg ønsker å fortelle lytteren gjennom denne historien er hvordan anoreksien blir en del av deg og etter hvert tar kontroll over hele livet ditt. Jeg vil også fortelle om kampen om å bli frisk fra noe man egentlig ikke ønsker seg frisk fra».

Utdraget ovenfor er hentet fra en av de aller første mailene Emeline sendte til P3 Dokumentar, tilbake i desember 2015. På den tida hadde Emeline nettopp avsluttet et år ved Danvik Folkehøgskole i Drammen, hvor hun hadde gått på radiolinja. Oppholdets høydepunkt skulle være en studietur til USA, som også var en av grunnene til at hun ville begynne på Danvik.

I månedene før avreise jobbet Emeline med dokumentaren sin, som i utgangspunktet var en skoleoppgave. Hun gjorde opptak inne hos legen, under en utfordrende reise til Tromsø, og mens hun kranglet med moren sin ved matbordet. Hun var fast bestemt på at USA-turen skulle bli noe av, selv om mange rundt henne begynte å tvile.

Men da våren kom, og de andre i klassen fløy til California, satt Emeline i en sykehusseng i Oslo. Nok en gang hadde anoreksien ødelagt for noe hun hadde gledet seg til å gjennomføre.

− Jeg er så lei og så sliten av at jeg ikke klarer å fullføre noen ting, gråt Emeline inn i mikrofonen.

De nære, sårbare opptakene var så gode at de burde bli brukt til noe. Emeline skulle ferdigstille dokumentaren og skrive en tilhørende tekst, slik at alt ble så personlig som mulig.

Kanskje det ble litt mye? Litt for vanskelig?

Den ferdige dokumentaren, som du kan høre her, er fortsatt personlig og sårbar. Det er bare ikke Emeline som har klippet den sammen. Det er heller ikke hun som har skrevet teksten du leser nå.

Tidligere denne måneden ble hun innlagt på sykehuset fordi kroppen hennes igjen har blitt så tynn, så liten og skjør, at den truer med å gi opp.

Den første innleggelsen

Emeline er bare 16 år gammel når legene skriver Anorexia Nevrosa i journalen hennes. Selv om man ofte kan få inntrykk av at anoreksi er den vanligste formen for spiseforstyrrelser, er det faktisk stikk motsatt – ifølge Folkehelseinstituttet får bare 0,3 prosent av alle norske kvinner mellom 15 og 44 år denne diagnosen.

Til sammenlikning er det to prosent i samme aldersgruppe som lider av bulimi, mens tre prosent sliter med overspising. Sannsynligvis er mørketallene ganske store, og den mannlige delen av befolkningen er heller ikke inkludert i Folkehelseinstituttets undersøkelser.

Men selv om anoreksi altså er den minst vanlige formen for spiseforstyrrelser, er det også den farligste varianten. Det har Emeline fått kjenne på. Flere ganger.

− I andre klasse på videregående skulle jeg reise på utveksling til England. Alle var veldig i tvil om kroppen min ville takle det, og i utgangspunktet fikk jeg ikke lov til å reise hvis jeg ikke gikk opp et visst antall kilo, sier Emeline.

Hun har fortsatt ikke tatt av den tjukke vinterkåpa hun har på seg. Det begynner å bli lenge siden hun hadde et isolerende fettlag på kroppen.

Emeline klarte ikke vektmålet før avreise til England, men hun satte seg på flyet likevel. Noen dager seinere, mindre enn én uke etter ankomst, måtte faren til Emeline bestille en hastebillett til Bournemouth. Innleggelsen på det britiske sykehuset hadde vært akutt – Emeline var i så dårlig form at legene var redde for at hjertet hennes skulle svikte.

Faren til Emeline måtte overtale dem til å la ham få ta henne med seg hjem til Norge.

Løgner, slag og spark

Dagene på det britiske sykehuset ble starten på et nytt, svart kapittel i Emelines liv. Utvekslingsoppholdet var over før det hadde begynt, og de neste månedene var hun nesten ikke på skolen i det hele tatt.

Det er mange institusjoner for spiseforstyrrelser i Norge, og Emeline har vært innom de aller fleste som finnes på Østlandet.

− Jeg blir fratatt all kontroll når jeg er innlagt. Meningene mine betyr ingenting lenger, det er ingen som stoler helt på det jeg sier, sier Emeline.

Anoreksi er nemlig ikke bare en sykdom som tapper kroppen din for krefter, dreper all livsglede og spiser opp indre organer. Lidelsen vil også få deg til å lyve så det renner – kanskje så ofte at du nesten tror på det selv.

− Jeg har jugd ekstremt mye, sier Emeline stille.

− Spiseforstyrrelsen er et monster som tar over hele meg. Jeg slår og sparker, blir stygg i kjeften, gjemmer unna mat. Og jeg har skadet meg selv flere ganger – slått meg i hodet etter måltider, for eksempel. Det er jo ikke sånn jeg vil være.

Før pleide Emeline å være en sosial og omgjengelig type. Hun trente, møtte vennene sine, ble med på det aller meste. Slik er det ikke nå. Emeline har blitt redd for å møte andre, redd for å reise noe sted alene.

Er det anoreksien som har forandra henne, eller er det faktisk slik hun er? Hun vet ikke lenger.

− Jeg er ikke så mye utafor huset, egentlig.

Motivasjonsproblemer

Noe av det tyngste med sykdommen er alle nederlagene, synes Emeline. Utvekslingen i England, som hun hadde gledet seg til, ble jo aldri noe av. Hele videregående var preget av innleggelser, den ene etter den andre. Hun fullførte de tre skoleårene, men ikke samtidig som de hun gikk i klasse med. Og da hun endelig skulle få reise til USA sammen med folkehøgskolen, satte anoreksien en stopper for det også.

− Alt går i vasken. Jeg får liksom ikke til noen ting, selv om jeg prøver å slåss mot spiseforstyrrelsen, sier Emeline.

I år er hun radiopraktikant hos NRK Super på Marienlyst. Planen er å begynne på journalistutdannelsen i Volda til høsten, hvis hun er i bedre form innen den tid. Emeline vet at «bedre form» egentlig betyr «høyere vekt», og det er nettopp det som er problemet.

Tanken på at kroppen skal forandre seg er nesten uutholdelig.

− Jeg vil jo bli frisk. Jeg vil det. Men jeg vil ikke legge på meg. Jeg vet ikke hva som er så skummelt, men… jeg tenker at folk liker meg fordi jeg er tynn. Det høres jo helt ko-ko ut når jeg sier det høyt, jeg skjønner det, men det gir mening i hodet mitt.

Emeline har vært i behandling lenge nok til å vite at det er lurt å finne seg en indre motivasjon, en gulrot som skal hjelpe henne på veien mot å bli frisk. Foreløpig har hun ikke funnet noen.

− Jeg vet at jeg må bli frisk for min egen del, ikke for andres, men akkurat nå er familien min største motivasjon, sier Emeline.

− Sykdommen min har jo gått veldig mye ut over dem.

Tapte vennskap

Emeline har vært mye hjemme de siste årene. Det er liksom sånn det har blitt nå – det er ikke så ofte hun treffer andre enn mamma, pappa og lillesøster Henriette (18). Delvis fordi hun synes det er vanskelig, delvis fordi hun har strenge rutiner rundt måltidene sine, men også fordi det ikke kommer så mange invitasjoner lenger.

− Jeg tror du har én venninne igjen, Emeline.

Synnøve Kihle ser bort på datteren sin med triste øyne. Hele familien er samlet i stua hjemme i Bjørndal. Det står en adventsstake på bordet. Emeline gruer seg til all maten som kommer om noen uker, selv om hun egentlig er veldig glad i jula. Anoreksien har gjort henne så redd for ting hun pleide å sette pris på.

− Du var ekstremt sosial før du ble syk – alle skulle komme i bursdagen din, liksom. Nå får du nærmest panikkanfall hvis du skal gjøre noe sammen med andre, sier Synnøve.

Oppvaskmaskina surkler ute på kjøkkenet. For en stund siden sluttet familien å spise middag sammen, alle fire. Istedenfor spiser Henriette sammen med pappa Eirik, mens Emeline sitter sammen med Synnøve. Det var ofte konflikter rundt matbordet tidligere, kanskje særlig mellom de to søstrene.

− Emeline sammenlikner seg selv med meg. Hun legger seg stadig opp i hva jeg spiser og hvor mye jeg spiser, sier Henriette.

Hun var bare 13 år da Emeline ble innlagt for første gang. Den gangen skjønte hun nok ikke hvor syk søsteren var, og det er fortsatt vanskelig for henne å innse hvor alvorlig situasjonen er.

− Det blir mye frustrasjon. Emeline tar mye av mammas tid, og det er alltid mye fokus på henne, sier Henriette.

Av og til skulle hun ønske at det var hun som var syk, sånn at hun også kunne få litt oppmerksomhet av foreldrene sine. Både Eirik og Synnøve er bevisste på at Henriette også trenger alenetid, selv om Emelines sykdom krever mye av dem. Akkurat nå er de inne i en tung periode. Emeline bruker store deler av kreftene sine på jobben i NRK. Resultatet blir ofte en ganske kort lunte når hun kommer hjem. Det er lite som skal til før det smeller.

− Noen ganger må pappa gå seg en tur etter å ha blitt pepra med dritt, sier Emeline.

Å ikke bli inkludert

Vekta hennes har vært farlig lav i mange måneder. Støtteapparatet i helsevesenet er bekymra nå, de vil helst at Emeline skal legges inn for en ny runde med behandling. Synnøve og Eirik ser at datteren er sliten.

Når var hun sprudlende og livsglad forrige gang? Kanskje den sommeren de var på ferie i Hawaii, i 2014? Det føles så fryktelig lenge siden.

− Det er vondt å se at barnet ditt er så dårlig – og det er ingenting du kan gjøre for å hjelpe. Du er helt maktesløs, sier Eirik.

− I de verste periodene har jeg stått opp for å se om hun puster om natta.

Det er så trist at Emelines ungdomstid har druknet i sykehusinnleggelser og kostplaner, synes han. Han håper at hun skal få begynne å studere i Volda til høsten, slik at hun slipper å møte enda et nederlag – men foreløpig ser det mørkt ut.

− Hvis hun ikke er bedre enn hun er nå, har hun ingenting i en studentby å gjøre. Jeg tror hun selv vet at hun ikke er klar.

Emelines sykdom har endret familien, konstaterer Synnøve. Anoreksi påvirker mange flere enn den som har diagnosen. Selv synes Emeline det er vanskelig å være åpen om det hun lider av. Hun snakker ikke om anoreksien med mindre noen tar det opp selv – hun vil jo ikke presse problemene sine på andre.

− Og hvis folk spør, sier jeg jo at jeg har det bra. Uansett.

Kanskje det faktisk ikke er slik at folk liker henne bedre når hun er tynn? Emeline skjønner at mange trekker seg unna. Hun har tross alt en tendens til å tolke hyggelige kommentarer i verste mening. Som «så godt du ser ut», for eksempel.

− Men jeg synes det er veldig hyggelig når folk viser at de bryr seg. Og når jeg blir invitert til ting, sier Emeline.

− Det er så vondt å ikke bli inkludert.

► Hør Emelines historie i P3-dokumentaren «Ulykkelig tynn»

Journalist Line Orfjell

• line.orfjell@nrk.no
• lineorfjell

Fulltidsjobben

Veien ut av spiseforstyrrelsen er ingen enkel oppgave.
For noen tar prosessen flere år.

− Hva pasientene gjør her? De spiser.

Psykologspesialist Vigdis Wie Torsteinsson smiler skjevt. Jobben hennes er å hjelpe unge mennesker som har et anstrengt forhold til mat og kropp, og slik har det vært i mange år. Akkurat nå holder hun hus hos Regional Seksjon for Spiseforstyrrelser på Ullevål i Oslo, bedre kjent som RASP. Hit kommer de som sliter aller, aller mest. Mange av dem er så tynne og underernærte at indre organer er i ferd med å takke for seg.

Målet er som regel en vektøkning på 0,5 til 1 kilo, hver eneste uke. Eller «redusering av undervekt», som Wie Torsteinsson og de andre pleier å kalle det.

− Derfor er det selvfølgelig mye fokus på måltidene og gjennomføringen av dem. Pasientene får frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Mange har også mellommåltider i tillegg. Ved siden av har de samtaler – både med miljøterapeuter, leger, psykologer og ernæringsfysiologer. Egentlig alle som har noe å bidra med i kampen mot spiseforstyrrelsen, forteller Wie Torsteinsson.

− Det er en fulltidsjobb å være innlagt her.

Én diagnose, flere uttrykk

RASP består av en døgnpost for barn og unge opp til 18 år, en døgnpost for voksne, samt en intensivpost for kortere opphold. I tillegg finnes det en regional poliklinikk som tilbyr et dagbehandlingstilbud til voksne og flerfamilieterapi for ungdommer og familiene deres.

Pasientene som er innlagt hos RASP har vært gjennom flere andre lokale behandlingstilbud først, uten å ha oppnådd varige resultater.

− Dette er også avdelinger som er godkjent for tvungent psykisk helsevern. Av og til må vi gå imot pasientenes vilje og bruke tvang i behandlingen, forklarer Wie Torsteinsson.

Dersom pasientene nekter å spise maten sin, og heller ikke er villige til å innta næringsdrikk, er en sonde i nesa det aller siste alternativet. Det er viktig å kunne gripe inn for å redde liv, forteller psykologspesialisten.

Skjer det ofte?

− Ja. Det skjer oftere enn vi skulle ønske.

Det finnes mange behandlingstilbud for spiseforstyrrelser i Norge, både på lokalt og regionalt nivå. Selv om det er lett å koble spiseproblemer til en syltynn kropp, er dette ganske langt fra sannheten. En stor andel av dem som sliter med mat, har en helt normal vekt.

Dermed vil sykdommen også være helt usynlig for de aller fleste. Men hvordan bør den behandles?

− Før tenkte vi at spiseforstyrrelser besto av ulike diagnoser med ulik behandling, men dette er i ferd med å endre seg. Dette er én diagnose med flere uttrykk. For eksempel kan en spiseforstyrrelse starte med anoreksi, for så å utvikle seg til bulimi og overspising, sier Silje Helén Moen.

Hun er psykologspesialist ved poliklinikken for spiseforstyrrelser ved Sykehuset i Vestfold. Ofte starter behandlingen der med samtaler hos terapeut, kanskje et par ganger i uka. Hvis dette ikke er nok, kan pasientene få plass hos den såkalte dagenheten. Dette er en intensivert behandling som innebærer daglige samtaler i grupper, samt flere felles måltider.

Spiseforstyrrelser

− Helsevesenet skiller mellom tre typer spiseforstyrrelser: Anoreksi, bulimi og overspising. Selv om alvorlig undervekt er det mest synlige symptomet på anoreksi, er det ikke alle pasienter som kan puttes inn i denne kategorien.

− Ved bulimi og overspising er det vanlig å ha en helt normal kroppsvekt – eller å være overvektig.

− Mange som sliter med mat vil kanskje ikke kjenne seg igjen i de strenge kriteriene som ligger til grunn for de ulike diagnosene. Dette kalles gjerne atypiske spiseforstyrrelser.

− Det er vanlig at en spiseforstyrrelse skifter form med tiden, for eksempel ved at man går fra anoreksi til overspising – eller at man har anoreksi, men kaster opp av og til.

(Kilder: Folkehelseinstituttet, Villa Sult)

Mat og vektkontroll står på agendaen, uansett diagnose. Det er kanskje ikke så rart.

− Spiseforstyrrelser innebærer mye ambivalens – man vil bli frisk, men man har ikke lyst til å gå opp i vekt. Det er et umulig prosjekt. Man er helt nødt til å jobbe med konkrete elementer som kostplaner, vektoppgang og veiing. Samtidig må man også ta tak i underliggende temaer, sier Moen.

«Underliggende temaer» kan være ting som oppvekst, selvfølelse og relasjoner. For mange av pasientene kan sult, eller kontrollen over eget matinntak, være en måte å bedøve kjipe tanker på.

− Sult har en bedøvende effekt, og mange slipper å kjenne på vonde ting når de sulter seg. Da vil det være både godt og vondt å få følelsene tilbake.

Triggende medpasienter

I gangene på barne- og ungdomsposten hos RASP er miljøet farget av de unge pasientene som bor der. En flokk med sommerfugler flakser bortover den hvite veggen. «Godt nok er godt nok. Perfeksjon er en illusjon». Det er bare et fåtall sengeplasser på avdelingen, men pasientene bor tett på hverandre.

Kanskje litt for tett?

− Det er mange her som sier at de blir trigget av de andre pasientene, og at det blir fokus på hvem som er tynnest. Vi jobber mye med å få dem til å konsentrere seg om seg selv, ikke alle andre, sier Vigdis Wie Torsteinsson.

Alle måltidene på RASP, samt den obligatoriske hviletiden i etterkant, blir gjennomført under oppsyn av personalet på klinikken. Slik er det også nødt til å være. Spiseforstyrrelsen kan få stor makt over pasientene, og derfor kan de ikke alltid bestemme over sin egen behandling – selv om de er voksne mennesker.

I så tilfelle er det sannsynlig at situasjonen vil forverre seg.

− «Jeg stoler på deg, men jeg stoler ikke på spiseforstyrrelsen din», pleier jeg å si. Som psykolog prøver jeg å skille mellom person og problem, men det kan være vanskelig, innrømmer Wie Torsteinsson.

− Spiseforstyrrelsen kan få pasientene til å gjøre ting de ellers aldri ville ha gjort.

I Vikersund, en drøy times biltur unna Oslo, ligger Modum Bad. De fleste som blir tildelt en sengeplass på avdelingen for spiseforstyrrelser, har vært gjennom flere runder med behandling i forkant. Åtte voksne pasienter legges inn samtidig, og det tre måneders lange oppholdet er preget av mange fellesaktiviteter.

Modum satser på gruppeterapi som behandlingsform.

− Jeg tror at dette er en litt uutnyttet ressurs. Mange som har en spiseforstyrrelse blir isolert, de klarer ikke å følge opp venner og jobb, og det er nok godt for dem å oppleve at de ikke er alene om å være ensomme. Dessuten er det positivt å kjenne på at det er noen som lett kan sette seg inn i hvordan de har det, sier psykolog Hanna Punsvik Eielsen.

Hun synes det er helt naturlig at pasientene har et ambivalent forhold til sin egen sykdom. Det er mye positivt knyttet til en tynn kropp i dagens samfunn, tror psykologen.

− De aller fleste som går ned i vekt har minner om positive tilbakemeldinger, og det kan være en måte å gjøre seg selv mer synlig på. Kroppen fungerer både som et språk for å formidle hvordan man har det – man kan få en følelse av mestring og kontroll – og kanskje gjør det også at vanskelige følelser skyves vekk, sier Punsvik Eielsen.

− Når man fjerner noe som oppleves så godt, må man ha en veldig sterk motivasjon for å kunne bytte ut sykdommen med noe annet.

En streng lege

For Ida Hjorth-Olsen (31) startet veien mot å bli frisk med en myndig lege og tvungen vektoppgang. Som 14-åring brakk hun kragebeinet, og bruddet var så alvorlig at hun måtte være hjemme fra skolen i mange uker. Etter hvert var det ikke bare kragebeinet som var vondt – Ida hadde det vondt inni seg også. Det var flere ting som føltes vanskelig, både i venninnegjengen og ellers.

Og var ikke lårene hennes blitt ganske store i det siste?

− Jeg hadde ikke særlig mye å gå på da jeg begynte å slanke meg. Det tok ikke lang tid før det ble kritisk. Til slutt var jeg så dårlig at jeg slet med å snakke normalt, sier Ida.

Da foreldrene hennes tvang henne med til legen, ble Ida møtt av et strengt ansikt. Legen ga henne et ultimatum: Hvis hun ikke klarte å spise mer, måtte hun regne med en sykehusinnleggelse innen kort tid. Ida, som egentlig ikke hadde brydd seg noe særlig om sin egen helsetilstand fram til nå, fikk plutselig noe å tenke på.

− Det meste som ble sagt gikk inn i det ene øret mitt og ut av det andre, men av en eller annen grunn følte jeg at en innleggelse ville være et nederlag for meg. Da måtte jeg ha gitt fra meg all kontroll over mitt eget matinntak, sier Ida.

Hun unngikk sykehuset med et nødskrik. Senere, da anoreksien utviklet seg til å bli et overspisingsproblem, tok hun selv initiativ til å få hjelp. I dag, et halvt liv etter at hun begynte å tenke negative tanker om kroppen sin, har hun et tilnærmet normalt forhold til både mat og trening.

Spiseforstyrrelsen har tatt fra henne over ti år.

− Det er ingen enkel jobb å bli frisk – tvert imot er dette det vanskeligste og mest smertefulle jeg har erfart i livet. Jeg mener at man er avhengig av profesjonell hjelp for å klare seg. For meg har dette vært helt avgjørende. Men jo mer undervektig man er, jo vanskeligere er det å ta imot hjelp. Hjernen fungerer ikke ordentlig når man er undernært, sier Ida.

− Jeg pleier å si man mister en del av forstanden for hvert kilo man går ned.

De rette balansene

På Frogner i Oslo ligger en diger, herskapelig bygning som har fått navnet sitt etter Knut Hamsun-roman. Stedet tilbyr «god, tradisjonell behandling», skal vi tro psykiater Finn Skårderud. Det var han som stiftet Villa Sult for tre år siden. Villaen har et poliklinisk tilbud, noe som betyr at ingen av pasientene legges inn på instituttet.

Istedenfor møter de opp til samtaler, gjerne ukentlig, hos en terapeut.

− Vi har rammer for å få folk til å spise, slik de har på sykehuset. Derfor må vi satse alt på å samarbeide med pasientene og familiene deres, sier Skårderud.

− I en behandlingssituasjon, særlig når det gjelder anoreksi, kan det oppstå en slags krig mellom behandler og pasient. Når noen kommer til oss, gjør vi så godt vi kan for at det ikke skal bli slike kriger. Vi jobber hardt for at det skal bli et vi – et samarbeid, og ikke oss mot deg. Da må vi vise at vi er til å stole på.

Sliter du med mat? Her kan du få hjelp!

− Hvis du føler at du trenger noen å snakke med: Ta kontakt med fastlegen din! Da vil du få hjelp til å bli henvist videre til riktig sted. Hvis du går på skolen, kan det være lurt å ta en prat med helsesøster.

− Interesseorganisasjonen ROS tilbyr støtte og veiledning til alle som har eller har hatt en spiseforstyrrelse. De kan også hjelpe pårørende.

− Spiseforstyrrelsesforeningen (tidligere Interesseorganisasjonen for Kvinner Med Spiseforstyrrelser) har en egen informasjons- og krisetelefon: 22 94 00 10.

Tillit og samarbeid er altså avgjørende faktorer når spiseforstyrrelser skal behandles, hevder psykiateren. Timene hos ham inkluderer alltid mat og kropp, men det er også viktig å prate om andre ting – som pasientens interesser, for eksempel.

− Dilemmaet med anoreksi er at livet ofte handler om bare mat og kropp, så vi prøver å utvide perspektivet litt. Det å bli frisk handler om at andre ting i livet blir viktigere, sier Skårderud.

Selv har han med vilje skaffet seg et rykte for å inndra pasientenes badevekt mens de er til behandling. Vekta blir plassert under divanen som står på kontoret hans.

− For noen er en badevekt hjemme et farlig instrument de ikke klarer å håndtere. «Når du klarer å regulere dette, kan du få den tilbake», sier jeg.

− Terapeutisk arbeid med spiseforstyrrelser handler om å hjelpe folk til å bli bedre til å regulere følelser, regulere mat, regulere treningsmengdene. Det gjelder å finne de rette balansene.

− Det går an å bli bedre

Tilbake hos RASP på Ullevål har de unge pasientene på avdelingen nettopp spist lunsj. Melk, juice og yoghurt står sirlig oppstilt bak disken på kjøkkenet. Pålegget serveres i porsjonspakninger, slik at det ikke skal bli diskusjoner rundt hva som er en «normal» porsjon.

Borte ved vinduet har noen satt røde servietter og lys på bordet. Måltidene hos RASP er ikke nødvendigvis en hyggelig affære. Alle pasientene har sin egen kostliste som må følges, og dette kan ofte oppleves som mye mat. Veldig mye mat.

− All energien må inntas gjennom de faste måltidene, for pasientene våre spiser aldri noe utenom. Derfor blir det også enda vanskeligere for dem å legge på seg, forklarer Vigdis Wie Torsteinsson.

Psykologspesialisten har jobbet med spiseforstyrrelser i mange år, både i Oslo og i andre byer. Behandlingsmetodene blir stadig vurdert, forteller hun. Foreløpig er det ingen som har funnet den perfekte oppskriften for å kurere spiseforstyrrelser. Sannsynligvis finnes den ikke, heller.

− Spiseforstyrrelser er en forferdelig påkjenning, både for dem det gjelder og familiene deres, sier Wie Torsteinsson.

− Men du må huske å skrive at det går an å bli bedre. De aller, aller fleste blir helt friske. I hvert fall hvis de får den hjelpen de trenger.

► Hør om Emelines kamp mot anoreksien i P3-dokumentaren «Ulykkelig tynn»

Journalist Line Orfjell

• line.orfjell@nrk.no
• lineorfjell

Helene sjekker inn: Helene Sandvik sjekket inn på voksenavdelingen til RASP i fem dager. Her fulgte hun hverdagen til de unge pasientene. Noen av dem hadde vært innlagt på institusjonen i et helt år.

Flere historier fra P3 Dokumentar

Thea (22) har gått på antidepressiva store deler av ungdomstida si. Nå vil hun slutte – for godt. Hør og les P3-dokumentaren «Pilleavhengig».

Noen går gjennom ild og vann for å bli psykolog. Hør og les P3-dokumentaren «Psykologibølgen».

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)