Det som gjør karikaturen “The Anatomy of Metal” - signert det parodiske power metal-bandet Outlaws of Ravenhurst - spesielt morsom, er ikke at den beskriver tematikk og vokalteknikk som “cookie monster” (death metal) eller “shrieking, church burning, murder” (black metal), men hvordan denne anatomiske kartleggingen av ulike subsjangre gjør narr av normene som følger dem. Kanskje med unntak av hardcoreguruene, virker få å insistere like hardt på de fundamentalistiske formlene som metallfolket.
Lytt til Clearing the Path to Ascend: Wimp | Spotify
Du kan jo ta deg en titt (og et knis) på egen hånd, men ifølge plansjen strekker den stereotypiske doom metal-låten seg til ti minutter, og inkluderer nesten utelukkende seig, subbende riffing. Prinsipielt sett er ikke Portland-bandet Yob noe unntak fra regelen: Gitarist og vokalist Mike Scheld innleder eksempelvis Live at Roadburn med ren selvfølgelighet i stemmen idet han forklarer at «We’re gonna play four songs. And that will be one hour.”.
Har du hørt mye på sjangerens innrøyka kolosser – Sleep og Electric Wizard – eller Yobs seks solide fullengdere siden årtusenskiftet, for den saks skyld, vil nok lite ved ypperlige Clearing the Path to Ascend låte som nevneverdige nyvinninger. Den store styrken til trespannet ligger imidlertid i de storslåtte, sabbathske melodiene som gjemmer seg i all den gigantiske gitargurglingen, og hvordan den evinnelige spilletiden fremhever, paradoksalt nok, en betydelig rastløshet. For å parafrasere Jospeh D. Rowland, låtskriver i Pallbearer – hvis duggfriske Burdens of Foundation er et nesten like sterkt bidrag til den moderne doomkanonen – er dette Yobs langtekkelige og unseptiumtunge forståelse av poplåter på tre blank.
Yob – «Unmask the Spectre»
https://www.youtube.com/watch?v=CUxgXyOi220
Det er nemlig takket være at det skimrende gitartemaet til den antemiske dommedagsbluesen «Marrow» får ulme møysommelig på likbålet, at den vokser til den vakreste metallåten jeg har hørt på denne siden av Sunbather. Først rundt femminuttersmerket ankommer bandet refrenget i fuzztåka, med nærmest et knallkvarter igjen å dvele med, og forløsningen røsker tak i de samme melankolske nervetrådene som vanligvis vekkes til live av høstmånedene.
Sett like gjerne av lunsjpausen til «Unmask the Spectre», og kjenn svovelskyer tetne til i sinnet mens trespannet veksler mellom urovekkende instrumentalpassasjer og buldrende kakofoni. Det er det samme kontrasterende grepet som Neurosis definerte på Through Silver in Blood – og sannelig er ikke Clearing the Path to Ascend bandets første utgivelse på Neurot Recordings, labelet til Neurosis-sjef Scott Kelly.
Samtidig fillerister den tordnende sludgerockeren “Nothing to Win” øregangene med et hook som ikke bare burde grave frem mindreverdighetskomplekser hos horder med likesinnede band – især kun tidvis glimrende High on Fire – men også minne Mastodon på at de var mer interessante før de nylig gikk radiorocken i næringen. Om Clearing the Path to Ascend forteller oss noe, er det at man ikke behøver strekke seg mot stjernene – gjør man greia lenge og godt nok, kan man bli så massiv at de vil strekke seg mot en.
Og ja, forresten: Neste helg spiller Yob sammen med Pallbearer i Oslo. Sees på første rad.
Kim Klev
