Jeg satte umiddelbart stor pris på Pelbos selvtitulerte debut da den kom. Ettersom det trondheimsbaserte bandet består av skolerte jazzmusikere, falt det dem tydeligvis naturlig å lage popmusikk med tuba fremfor mer selvsagte valg som gitar eller synth.
Akkurat dette grepet med å la tubaen være primærinstrumentet var veldig tiltalende med en gang. Samtidig viste konseptet seg å være usedvanlig enkelt å bli mett på. Med kun triksende tuba, teknisk briljant vokal og trommer som basis, ble aldri lydbildet fyldig nok, mens de gjøglete jazzmusikerdetaljene som tubagimmicken og Ine Hoems jodling sørget for at låtene stort sett viste seg å egentlig være ganske irriterende.
Minnene om Pelbo har altså i ettertid vært ganske kjipe. Dermed var det oppløftende at trioen i forkant av Days of Transcendence skrøt på seg å starte på nytt med et mørkere og mer kompromissløst uttrykk, men med forventningene kom også den sunne pressemeldingsskepsisen. Pelbo har imidlertid holdt sitt ord og gjort mye annerledes, og dermed vokst betydelig som band.
Det lille mesterverket «Waltz» viser aller best hva slags veivalg trioen har tatt siden sist. Ikke bare er Hoems klassiske vokal langt mindre påtrengende, og elektroniske elementer og klokkespill tetter flere hull i lydbildet, men tubaansvarlig Kristoffer Lo bruker endelig instrumentet sitt slik han burde. Med dyster klang og en svevende seighet danner nå tubaen grunnlag for et egenartet, drømmende og apokalyptisk poputtrykk.
Det er med denne dommedagspopen at trioen endelig har funnet seg selv. Blant annet følger «Can I Ask You», «Memory Makers» og «The Devil In The Bible» opp i «Waltz»‘ episke og orkestrale spor. Mye av takken for Pelbos nye lyder bør nok likevel ilegges gitarhater, sveisunikum og musikalsk dommedagsprofet Stian Westerhus for hans jobb som produsent og Pelbos fergemann inn i dødsriket.
Samtidig er flere elementer ved det samme gamle. Som korte og relativt direkte tubapoplåter kunne «Join Their Game» og «Pure Hearts» i utgangspunktet sklidd rett inn i førstealbumet. På den annen side er disse mye sterkere låter enn det meste fra debuten, har langt mer underhudsfett, og låter mer schizofrent. Drømmende «Stories For Kalimba» er kanskje fin, men høres imidlertid i stor grad ut som en vokalversjon av Susanne Sundførs «As I Walked Out One Evening».
Pelbo låter kanskje langt mer pompøst på Days of Transcendence, men det aller meste av jazzgjøgleriet fra debuten har heldigvis blitt gjemt bort til fordel for kunstnerisk vellyd. Det ser ut som det er på tide å sette tubagimmickhatet til side, for Pelbo har endelig flere gode grunner til å skryte på seg å være et spennende band.
Kim Klev
