For DJ Khaled kan ikke livet være annet enn en fest. Det er i det minste slik jeg tolker hans kontinuerlige større-enn-livet-forkynnelser, som den maskinen av positivitet han er. I løpet av det siste tiåret har Khaled virkelig satt sitt spor i populærmusikk-universet, og har høstet godene han selv har sådd det siste tiåret – klart han er takknemlig, eller Grateful for den saks skyld.
Refleksjonen av dette kan sanses i Khaleds album-metode, gjerne selve «festen», der det alltid er A-liste-musikere innen hip-hop, R&B og pop som står på gjestelista. Det er denne møysommelige utvelgingen av artister som skal opptre på sporene han lager som er selve drivkraften i musikken hans. Grateful er dedikert til sønnen hans, som han dusjer med lovprisninger på «I Love You So Much», der han forteller sønnen at han er alt fra en mogul, en legende, et geni og mer.
Albumet er massivt. Ikke bare i form av navnene han har røsket med, og jeg nevner i fleng: Beyoncé, Jay-Z, Justin Bieber, Alicia Keys, Nicki Minaj, Nas, Raekwon, Rick Ross, Future og Chance The Rapper er bare noen dråper i havet. Men når jeg mener massivt, mener jeg at denne skiva har 22 spor som nesten når halvannen time. Derfor er det kanskje på sin plass at når albumet åpner på et jordnært-ish plan med dancehall-personligheten Sizzla så ønsker Khaled velkommen, og takker både sønnen og fiendene sine.
Hvis du synes det er «over the top», bare vent og hør hvor mange ganger han dropper frasene «We the best music», «Another one» og «DJ Khaled» over den neste timen og 24 minuttene. Spoiler: Det er så og si på hver eneste låt, og det blir rimelig irriterende allerede etter andre låt. Som om Khaled har et enormt behov for å pisse på eget territorie for å ytterligere signalisere at det er hans eiendom. Samtidig sier det en hel del om selve plata, og visjonen.
Den balanserer både ren og poppete hip-hop på tvers av alle kuttene, men for det første rettferdiggjør ikke materialet lengden, ofte forbeholdt mer konseptuelle og gjennomtenkte album enn som så. For det andre virker det som den mangler nettopp en visjon, eller rød tråd, og i og med at han namedropper og drar disse frasene i nesten hver eneste låt virker det som dette heller er tenkt som en kompilasjon av mulig fôr til Billboard topp 100.
Låtene som skiller seg best ut fra mengden er dristige, Santana-samplende «Wild Thoughts» som bruker «Maria Maria». Den er mild og for det meste lekker, med en god kombinasjon av Rihanna og Bryson Tiller. «Nobody» med Nicki Minaj og Alicia Keys er kanskje det første reale høydepunktet på plata, og både «On Everything» og «That Range Rover Came With Steps» sitter langt bedre i minnet og inntrykket enn resten av lurven.
Utover det er Grateful som en jukeboks fylt til randen med mer eller mindre middelmådige spor, og til å være en storslått kjendisfest som celebrerer livet, Khaleds førstefødte og hovedpersonen selv, er den ikke bare altfor langtekkelig og ikke nevneverdig oppfinnsom. Den er også uhyre forglemmelig.
Nicolay Woldsdal
